flytte sammen?

[Gjest Gjest_jente_*]

Hei. Jeg traff min kjære for 2 mnd siden, vi har vært sammen i ca en og en halv nå..Vi har ikke snakket om det å flytte sammen, når er det på sin plass å ta opp noe slikt? Er kanskje litt tidlig enda, men når flyttet dere sammen? Vet ikke helt hvordan jeg skal ta opp dette her jeg..Er jo ikke noe hast, vil jo ikke fremstå som en masekjerring.. :gjeiper:

[Frua]

Du er forelska du Men for å svare på sørsmålet ditt så tror jeg ikke det er noen fasit på når det er best å flytte sammen men man bør nok ha kjent hverandre i litt mer enn to mnd

[Gjest Gjest_jente_*]

Du er forelska du Men for å svare på sørsmålet ditt så tror jeg ikke det er noen fasit på når det er best å flytte sammen men man bør nok ha kjent hverandre i litt mer enn to mnd

hehe, ja er nok ganske så forelska ja:) vet jo at 2 mnd ikke er særlig mye, han har jo også ei jente på 6 år, som ikke helt vet enda at vi er kjærester, men bare gode venner..så kanskje jeg må grave litt dypt inni meg etter tolmodigheten som jeg egentlig ikke har, og ta tiden litt til hjelp:) Takk for svar!

[Candle]

Ganske enig. Du vil få mange overraskelser visst du velger å flytte sammen bare 2 mnd etter at dere møttes. Jeg sier ikke at det ikke vil gå bra, det er det ingen som vet, men vær iallfall forbredt.

Vi flyttet sammen etter 1 år og noen mnd og da hadde vi i tillegg kjent hverandre fra barndommen. Til og med her ble det overraskelser, som f.eks uvaner (som var søte i begynnelsen, men ble irriterende etter hvert), går rundt "oppå" hverandre hele tiden og sånne ting.

Men dette er noe dere må finne ut av! Det går jo an å spørre han hva han syns, ikke om han vil flytte sammen, men hva han syns om ideen liksom.

Lykke til iallfall

[Frua]

Oi han har barn også ja...da synes jeg du skal vente til han foreslår dette selv. Vet det er vanskelig da

[Reveal]

Jeg vil svare; gi det etpar år!

Både for deres del og ikke minst for barnet!

Bli kjent med hverandre, barnet, forbered dere, forbered barnet. Tilnærm dere gradvis, ett skritt av gangen.

Endret 20. oktober 2009 av Reveal

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg vil svare; gi det etpar år!

Både for deres del og ikke minst for barnet!

Bli kjent med hverandre, barnet, forbered dere, forbered barnet. Tilnærm dere gradvis, ett skritt av gangen.

Oi.. det hørtes lenge ut:s

[Gjest Linnea]

Lenge for deg kanskje.

Men det er slik at barnet er det som betyr alt , forhåpentligvis og skal ikke stresses med! Her kan du ikke være egoistisk

[Anglofil]

Og jeg er da en av de som ikke helt har skjønt vitsen med å vente hvis det er noe begge vil. Det er ikke verre enn at man prøver, og kanskje går det ikke - men man har gitt det en sjanse.

Folk skal ha det til at det er *så* stor forskjell på å være kjærester og det å være samboere, og jeg synes det bare er oppskrytt. Joda, noen synes nok det er en stor overgang, men slik som for min samboer og meg, så var det ikke store overgangen.

Hadde vi hatt mulighet hadde vi flyttet sammen etter sikkert to måneder, men studiene førte til at det ikke gikk. Uansett, stol på hva dere selv vil, i stedet for å høre på alle andre.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2009 av Yvonne

[Gjest gjestus]

Det er kanskje noen her i verden som har hatt mer enn 1 samboer.

Synes det skal bli pa barnets "premisser".

[Anglofil]

Det er kanskje noen her i verden som har hatt mer enn 1 samboer.

Synes det skal bli pa barnets "premisser".

Barnets "premisser"?

Mvh Yvonne

[Gjest gjestus]

Barnets "premisser"?

Mvh Yvonne

TS skrev tidligere "han har jo også ei jente på 6 år, som ikke helt vet enda at vi er kjærester, men bare gode venner".

Ikke at barnet skal bestemme over voksne, men at siden det er et barn i bildet , skal man kanskje ta det med i planen...

[Anglofil]

TS skrev tidligere "han har jo også ei jente på 6 år, som ikke helt vet enda at vi er kjærester, men bare gode venner".

Ikke at barnet skal bestemme over voksne, men at siden det er et barn i bildet , skal man kanskje ta det med i planen...

Selvsagt bør det være en del av planleggingen, men allikevel, så lenge ikke barnet tar videre skade av det og ts og barnet har en relativt godt forhold, ser jeg ikke noe i veien for at man tar ting når man føler det er riktig. Om det så skulle være at man flyttet sammen etter 3 mnd eller 1 år får så være, så lenge begge parter føler det er riktig (jeg sier dog man ikke skal ta hensyn til barnet, men som sagt, nå vet jo ikke vi hva slags forhold ts har til barnet og omvendt osv).

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

vært sammen med kjæresten min i 2 år snart...enda ikke flyttet sammen. men jeg syns faktisk det er på tide. særlig når vi bor i forskjellige byer p.g.a skole og jobb...men på tide å finne noe sammen snart synes jeg da..og at an av oss får seg en ny jobb. blir enklere for begge med 2 inntekter i 1 husstand, felles boutgifter,mat,strøm o.s.v...hadde vært mye enklere for oss begge. syns egentlig det bare er tull at vi ikke bor sammen enda, vi er begge 25 år og off...skjønner greia de, frustrerende egentlig! men typen min vil vente til sommeren...altså da er det nesten 3 år....slit!

[Gjest Gjest]

foreldra mine flytta sammen etter 1 mnd....de har vært gift i 25 år mens jeg og typen min har enda ikke flytta sammen...og vi har vært sammen i 2 år...så ingen fasit altså...

[Gjest Gjest_Pernille_*]

Selvsagt bør det være en del av planleggingen, men allikevel, så lenge ikke barnet tar videre skade av det og ts og barnet har en relativt godt forhold, ser jeg ikke noe i veien for at man tar ting når man føler det er riktig. Om det så skulle være at man flyttet sammen etter 3 mnd eller 1 år får så være, så lenge begge parter føler det er riktig (jeg sier dog man ikke skal ta hensyn til barnet, men som sagt, nå vet jo ikke vi hva slags forhold ts har til barnet og omvendt osv).

Mvh Yvonne

Sjansen er rett og slett større for at det ikke funker når man kun har vært sammen 2-3 måneder og ikke kjenner hverandre SÅ godt (man har jo ikke engang opplevd alle årstidene sammen), og når det er et barn i bildet så er dette faktisk ganske alvorlig. Barn har ikke godt av folk som flytter ut og inn av hjemmet deres, selv om barnet har sin egen mor er det umulig at ikke TS fyller en slik voksenrolle for henne.

[Gjest regine ii]

Og jeg fatter ikke hvorfor det haster sånn med å flytte sammen!

Kan man ikke bare nyte det å være kjærester - ha det hyggelig sammen når man kan , men at man slipper å krangle om oppvasken, utgifter etc. (selvsagt satt på spissen men dog).

Dere har knapt vært sammen i to måneder -og han har BARN som ikke engang vet at dere er kjærester, og så mener du at dere skal flytte sammen????

Hadde jeg hatt barn, ville jeg ALDRI flyttet sammen med en mann etter 2 mnd! Det hadde vært helt uaktuelt, det hadde på det tidspunktet også vært utaktuelt med overnatting når ungen var hjemme.

Dessuten- ta et søk under overskriften "barn og foreldre" her på forumet og se på alle misfornøyde stemorstrådene. Dersom dere blir samboere, må du regne med at du får en rolle i fht. barnet. Det er mange menn som overlater det meste av samværet til sin nye flamme, og så sitter du der da, nokså bastet og bundet, fordi han har barn.Han kan leve livet som han vil, mens du må ta hensyn og ansvar. Er det virkelig det du vil??

Selv om du er aldri så forelska, så kan det være greit å koble inn hjernen. nyt at dere "bare" er kjærester, nyt at du slipper å bli tatt for gitt som gratis barnepasser og husholderske (satt litt på spissen....). La ungen være i fred, og ta den tid som trengs for at hun og skal syns det er greit at du og pappa er kjærester.

Det er ikke bare-bare å flytte sammen med noen som har barn, som sagt, da skulle jeg vært rimelig sikker på at dette er varig. Og - fordi du er kvinne - bør du og tenke nøye over din rolle ifht. barnet, hvis/når tiden kommer til at dere skal flytte sammen.

[wahaj]

Jeg flytta sammen med min kjære etter kun 3 mnd som kjærester, dette var pga masse familieproblemer, og jeg skulle flytte uansett.

Vi bor fortsatt sammen og har det kjempe flott, venter barn gjør vi og.

Det var ikke stor overgang for oss, for jeg sov over hele tiden osv.

Finnes ikke fasit svar gitt, men burde vente med tanke på barnet, som andre har nevnt.

[Anglofil]

Sjansen er rett og slett større for at det ikke funker når man kun har vært sammen 2-3 måneder og ikke kjenner hverandre SÅ godt (man har jo ikke engang opplevd alle årstidene sammen), og når det er et barn i bildet så er dette faktisk ganske alvorlig. Barn har ikke godt av folk som flytter ut og inn av hjemmet deres, selv om barnet har sin egen mor er det umulig at ikke TS fyller en slik voksenrolle for henne.

Det er ikke opp til oss å bestemme dette uansett, de må gjøre det som føles mest riktig for dem selv. Uansett ryker halvparten av alle ekteskap og sikkert like mange samboerskap (uansett hvor lenge de har vært sammen), så om man skulle tatt hensyn til statestikker hele tiden, så hadde det ikke vært vits å prøve engang.

Mvh Yvonne

[Gjest Linnea]

Nei Yvonne, det er ikke opp til oss.

Man trenger ikke alltid vise til statistikker, men det er ofte en realitet og det tror jeg du er enig i også.

Du virker veldig opptatt av at ting skal føles riktig for det gjeldende paret, og ja, jeg er enig i at det skal selvfølgelig føles riktig. Men selv om det er riktig for paret så betyr ikke det at man skal si til barnet typ; slik er det bare, hun bor her nå. Det er ikke SÅ enkelt.

Du sier også at "at barnet ikke tar videre skade". Hvordan kan du vite det ? Man ser ofte ikke om barnet blir påvirket av dette. Det er mange faktorer som spiller inn her, psykisk, fysisk, sosialt i og med at en ny person kommer inn i livet til en 6-åring. Alt er ikke så enkelt og logisk når man er 6 år gammelt.

Jeg må si at jeg er som regel enig med deg i det du skriver her inne, men her er jeg litt overrasket da du virker som en klart oppegående jente, men i denne situasjonen virker det som du er mest interessert i at alt skal føles riktig for det respektive paret, og om de vil flytte sammen så er dette noe som skjer da uansett selv om barnet kan ha store problemer med dette. Jeg har selv ikke barn, men er vitne til en venninne som har en 6 åring. Han har vel hatt 3 "pappaer" til nå, hun flytter hit og dit ettersom det passer henne, ut og inn av barnehager og nye personligheter. Litt ekstremt i forhold til hva vi vet om denne jenta, men gutten har fått problemer.

Noen ganger i livet kan man dessverre ikke ture i vei med hva man vil uten å ta hensyn til andre.