karrieremamma, bolle-mamma?

[Donpedro]

Og du gjest med såre tær; kan du ikek bare la saken ligge? Du har fått frem poenget ditt nå, ikke ødelegg Alvildebrud sin tråd.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke være helt i vater?

Og hvorfor i allverden omtaler du meg konsekvent som kjære?

fordi jeg har vært enig med deg å likt deg i andre tråder - så skjønner ikke hvorfor du reagerer på at en alenemor som får det til blir beundret. Det er lov å beundre hverdagsmenneske også

Og det er jo dette tråden handler om - tips til hvordan få dagen til å fungere! Så når noen faktisk gir konkret svar på hvordan dagen fungerer så synes jeg det er flott at folk kan gi kredd og ikke komme sytende med sin hverdag som er sååååååå mye mer hektisk å krevene.

[Ellevill]

Nå synes jeg du skal skjerpe deg.

Jeg har ikke kommet sytende med at jeg har travlere dager enn en alenemor. Jeg har fortalt at jeg har 100% stilling og baker whatever.

Det var du som fortalte meg at jeg kritiserer de som beundrer alenemødre og det var du som påpekte at jeg har annenhver uke "fri".

[Gjest Gjest]

Ellevill ... jeg hadde ikke vist at du hadde annenhver uke "fri" om du ikke hadde fortalt det. Jeg liker bare ikke at du ikke kan la noen får ros uten å bemerke det med at "de fleste har det sånn" kommentar!

Ikke meningen å ødelegge tråden så jeg ska gi meg nå - ville bare ikke la det gli forbi fordi jeg synes vi skal være flinkere til å tillate oss ros i hverdagen ( og fori det er en rolig periode på jobben nå - så jeg har tid til å taste på KG )

Takk for meg!

[Ellevill]

Beklager avsporing, Alvildebrud!

Jo, jeg tror absolutt mange ønsker seg bedre tid med barna og mindre stress i hverdagen for egen del. Jeg ønsker meg det i alle fall, og de fleste andre jeg kjenner.

Men nå er det en gang slik at det kan være vanskelig å få i både pose & sekk. Man må sette ønsker opp mot hverandre: Hva er f.eks. viktigst? Å opprettholde høy levestandard eller å se mer til barna?

Jeg jobber 100%, studerer deltid, baker boller og er alene med barn annenhver uke. Det er vel ikke nødvendigvis enten/eller? Jeg har ikke mulighet til å trappe ned til lavere stillingsprosent, for det har jeg ikke råd til. Det er klart dagene blir travle, men det å ha bedre tid er en luksus jeg ikke kan ta meg råd til.

-----

Jeg må dessuten spørre dere damer som har menn som jobber 120%, mens dere går hjemme eller jobber 50%: Hvordan tør dere? Hva om dere plutselig sitter som barnas hovedforsørger? Studerer dere i det minste mens dere er hjemmeværende eller har en avtale som sikrer dere økonomisk?

Dette er altså det jeg svarte deg, bare for å rote meg tilbake til utgangspunktet.

Og jeg tror altså at man kan gjøre begge deler - ha tid til barna samtidig som man er i jobb! Men man må sikkert belage seg på travle dager, mye plalegging og en del dårlig samvittighet alle veier.

Nå er det jo også forskjell på hva man legger i "karriere". En jobb med masse reising har jeg bevisst valgt bort, men en jobb der jeg kan ta med meg noe arbeid hjem (istedenfor å ta all overtid på kontoret) er viktig for meg.

[Gjest Bianca26]

Jeg synes det er vanskelig jeg. Å vite hvordan jeg skal legge opp løpet. I livet... for å sette det på spissen.

Nå er jo tiden kommet for å avslutte permisjonen i heimen. Vi har ikke lenger en baby, men en liten gutt på ett år.

Men. Jeg har overhodet ikke lyst til å være borte fra barnet vårt 10 timer om dagen, mens andre tar vare på det. Samtidig har jeg heller ikke lyst til å gå hjemme uten å ha noe eget - bortsett fra det å være mamma. Iallefall en arbeidsplass å gå til, der jeg trives og får utløp for mitt sosiale behov ...i det minste Arbeidskolleger er viktig.

Jeg vil ikke bli som min egen mor.. som ryddet hus, vasket klær og var sint når vi rotet i hennes palass. Jeg trenger mer perspektiv i livet, jeg tror det.

du har ikke mulighet for hjemmekontor da?

Joda, barnehage er bra, men ikke fulltid, 5 dager i uken. Når du bare er ett år. Det mener jeg. Andre kan mene hva de vil.

Så til dilemmaet. Hvordan kan man kombinere et velufungerende familieliv med en spennende arbeidsituasjon? Jeg vil ikke ofre familielivet, så heller karrieren, samtidig som jeg ikke er beredt på å ofre meg selv, fullstendig. Skjønner?

Eller kan jeg bare fortsette å drømme om et fredfult og spennende liv, brette opp ermene, levere ungen i barnehage og jobbe rumpa av meg for at det i det hele tatt skal fungere?

Hva gjør dere? Hvor mange timer i barnehage? Hvor stor stillingsprosent? Er det du eller mannen som henter/leverer? Har dere lagt opp karrieren til fordel for familielivet? I såfall hvem?

Hjelpes...

[pøbelsara]

Her i huset var begge i ganske krevende lederstillinger da vi fikk den yngste. Vi fortsatte begg å jobbe fulltid da permisjonen var over, men ved hjelp av fleksitid og hjemmekontor har vi alltid fått til at barnet ikke er hjemmefra mer enn maks 8 timer om dagen. Dessuten har vi begge prioritert familietid etter barnehage/SFO og heller jobbet noen timer nå barnet er i seng om kvelden. For oss har det fungert fint - selv om huset ikke alltid har vært helt strøkent.

Dersom man har råd til det, er det sikkert fint at en av foreldrene går ned i stillingsprosent en periode. Men dersom man gjør det, bør man ha helt klare avtaler på forhådn om hvordan det økonomiske skal ordnes og evt. tegne ekstra pensjonsforsikring for den som taper pensjonspoeng på å redusere stillingen sin.

[Gjest Elastica]

Og siden det er en lov har alle rett til det. Så hvis en ansatt ber om det må arbeidsgiver finne en måte å få det til å funke på.

Ikke alle er ansatte. Og det er faktisk ikke så enkelt som at "dersom man ønsker det, så får man det til". Livet er fullt av valg - som fører til mer og mindre ønskelige konsekvenser. For noen er det drømmen å være selvstendig næringsdrivende, med den friheten det medfører. Men det er også et jag etter kunder, inntjening osv.

Og til Alvildebrud:

Jeg var hjemmeværende i seks år da guttene våre var små. Vi fikk tre barn på fire år, mannen jobbet fullt og gjerne mer enn fullt. Det var, stikk i strid med det mange tror, et bevisst valg og et ønske fra min side. (Jeg bare poengterer det siden mange ikke tror meg, eller tror jeg var hjernevasket eller noe sånt.)

Nå jobber jeg seksti prosent i en jobb som er veldig relevant i forhold til utdannelsen min. Det vil si tre dager i uka. Dette er også et ønske fra min side, og jeg kunne til og med tenkt meg en mindre stillingsprosent.

Erfaringen min så langt er at barnehagebarn krever mye mindre enn skolebarn. Det er mye å følge opp på skolen, og selvom om barna vokser til og man slipper å fotfølge dem, synes jeg at småbarnstiden var peanuts i forhold til det som skal følges opp nå. Jeg bare nevner det siden mange tror at ønsket og behovet om redusert stillingsprosent forsvinner med en gang barna begynner på skolen.

Dette var kanskje ikke så veldig informativt, bare litt om hvordan vi har ordnet det i hverdagen. Jeg ville bare si jeg forstår deg godt.

Årene går utrolig fort, og jeg er iallefall sikker på en ting: Jeg kommer aldri til å angre på at jeg var hjemme mens ungene var små, selvom jeg så at mannen min passerte meg karrieremessig. Mitt ønske i livet er rett og slett ikke å gjøre karriere. Andre kan selvsagt ha andre ønsker eller ikke ha mulighet til å være hjemme slik jeg hadde (og det er jeg veldig klar over, bare så det er sagt), men jeg har også erfart at man iallefall ikke applauderer kvinner som velger bort karriere. Det er trist, synes jeg. (Mens menn blir sett veldig annerledes på.) Hjemmeværende kvinner eller menn gjør en viktig samfunnsmessig oppgave.

[Ellevill]

Jeg tror ingen tenker "jeg skulle jammen jobbet mer da barna var små". Jeg skulle selv gjerne vært mer hjemme da de var mindre og ikke minst nå som de er blitt større. Men det har jeg desverre ikke mulighet til da jeg har det fulle ansvar for økonomien i vår husstand.

Da jeg gikk på høyskolen, trodde jeg at jeg ønsket et hektisk arbeidsliv med prestisje, ledelseansvar og heftig karriere. Det ønsker jeg meg ikke lenger overhodet etter at jeg ble mor. Jeg ønsker meg derimot en trygg ballast som arbeidsøker /-tager, og en jobbhverdag som gir meg litt mer enn kun lønn.

Å være hjemmeværende over en lengre tid uten utdannelse og uten arbeidserfaring, det er risikosport. Jeg synes at hjemmearbeidende har tatt et valg som absolutt skal respekteres, men man må ikke glemme egen sikkerhet i dette hvis dette er en ordning Alvildebrud, eller andre, blir enige med mannen sin om. Kanskje er det lurt å kombinere denne tiden med studier for de som det kunne være aktuelt for.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror ingen tenker "jeg skulle jammen jobbet mer da barna var små". Jeg skulle selv gjerne vært mer hjemme da de var mindre og ikke minst nå som de er blitt større. Men det har jeg desverre ikke mulighet til da jeg har det fulle ansvar for økonomien i vår husstand.

Da jeg gikk på høyskolen, trodde jeg at jeg ønsket et hektisk arbeidsliv med prestisje, ledelseansvar og heftig karriere. Det ønsker jeg meg ikke lenger overhodet etter at jeg ble mor. Jeg ønsker meg derimot en trygg ballast som arbeidsøker /-tager, og en jobbhverdag som gir meg litt mer enn kun lønn.

Å være hjemmeværende over en lengre tid uten utdannelse og uten arbeidserfaring, det er risikosport. Jeg synes at hjemmearbeidende har tatt et valg som absolutt skal respekteres, men man må ikke glemme egen sikkerhet i dette hvis dette er en ordning Alvildebrud, eller andre, blir enige med mannen sin om. Kanskje er det lurt å kombinere denne tiden med studier for de som det kunne være aktuelt for.

Eller kanskje en løsning er at mannen betaler inn f.eks. i et pensjonsfond tilsvarende det hun taper i pensjon på å jobbe. (Og litt avhengig av økonomi ellers, "lønn" tilsvarende halvparten av det hun taper på å være hjemme. )

Så lenge dette er noe man er enige om, så er det også mulig å løse dette så den ene ikke taper økonomisk på lang sikt.

Merker at jeg selv av og til skulle ønske jeg jobbet litt mindre, og kanskje hadde hatt mer tid til hus, hjem, matlaging, barn o.s.v.

Men vi har tatt andre valg for vår familie, og prioritert annerledes, så det er ikke lenger en mulighet.

Men for oss fungerer ordningen med at vi veksler på å levere/hente, på en slik måte at vi begge kan jobbe 100%, og at vi samtidig kan begrense minstemann sin tid i barnehagen.

[Ellevill]

Eller kanskje en løsning er at mannen betaler inn f.eks. i et pensjonsfond tilsvarende det hun taper i pensjon på å jobbe. (Og litt avhengig av økonomi ellers, "lønn" tilsvarende halvparten av det hun taper på å være hjemme. )

Så lenge dette er noe man er enige om, så er det også mulig å løse dette så den ene ikke taper økonomisk på lang sikt.

Ja, ikke sant, det er flere måter å løse det på. Men det viktige er at man er tydelige og klare når man snakker om dette. Jeg har så mange skrekkeksempler i nabolag og venner der begge var så glade for at mor gikk hjemme med barna og sørget for at hus & hjem. Helt til skilsmissen var et faktum og dette isteden ble brukt mot henne.

Jeg må dessuten spørre dere damer som har menn som jobber 120%, mens dere går hjemme eller jobber 50%: Hvordan tør dere? Hva om dere plutselig sitter som barnas hovedforsørger? Studerer dere i det minste mens dere er hjemmeværende eller har en avtale som sikrer dere økonomisk?

[Susan Sto Helit]

En annen ting vi har gjort, var jo at jeg sluttet å pendle, og heller fikk meg en jobb nære hjemme da vi begynte å tenke på graviditet.

Er veldig glad for de 2 timene hver dag jeg heller kan være hjemme med mann og barn, enn å sitte i bil og kjøre til/fra jobb.

[Ellevill]

Eller kanskje en løsning er at mannen betaler inn f.eks. i et pensjonsfond tilsvarende det hun taper i pensjon på å jobbe. (Og litt avhengig av økonomi ellers, "lønn" tilsvarende halvparten av det hun taper på å være hjemme. )

Dette med "lønn" synes jeg ville vært vanskelig.

Jeg ville ikke betalt en hjemmeværende mann "lønn".

Jeg tenkte mer på at man hadde klare formeninger om eierforhold i hus og hytter osv. Jeg vet det er regler som justerer slikt når man har vært gift (og nå også for samboere?), men jeg har sett ganske mange eksemplerer der det uten tvil er en tapende part.

Og ikke bare det, men kanskje enda viktigere: for egen del burde man vel ha en sjanse til å klare seg selvstendig!!??!! Mannen eller kona kan jo falle fra eller bli invalid. Eller man senere ønsker å begynne å jobbe, men da ikke kommer inn på arbeidsmarkedet fordi man ikke har tatt noen form for utdannelse eller har arbeidserfaring.

For min selvfølelse er det kjempeviktig å ha muligheten til å forsørge meg selv, og ikke være avhengig av at andre skal forsørge meg.

Når dette er sagt, har jeg også sett noen (men svært få!) eksempler på hjemmeværende som sitter i sofaen hele dagen og ser på Glamour isteden for å være "hjemmearbeidende" også.... Skjønner at det kan bli noen heftige økonomiske oppgjør i en bruddfase da....

[-Alvildebrud-]

Du kan ikke være helt i vater?

Og hvorfor i allverden omtaler du meg konsekvent som kjære?

Men oi da, så sint du er!

:-)

Jeg må jo i at jeg virkelig tror og mener at en aleneforelder har det tøffere på de fleste plan enn en forelder som deler hverdagen med en annen :-). Ikke noe å diskutere med meg altså, her er jeg urokkelig!

Jeg forstår jo selvklart at jeg er heldig som har mulighet til å jobbe redusert, om jeg ender opp med å gjøre det! herlighet, det er jo faktisk ikke det saken dreier seg om. Mitt perpektiv, det er bare mitt det - jeg kan faktisk ikke klandres for å være dårligere stilt! Når jeg ikke en gang klager ;-). Men. Jeg tror at det finnes mange med meg om også har MULIGHET til å jobbe mindre, og jeg er nok ikke alene i verden om den saken.

For når det er snakk om en hektisk dag, så handler det ikke bare om MIN dag, men også om barnets dag. Ja! JEG banner i kirken ved å si at jeg ikke tror på 10, eller 9, timer i barnehagen! for en ettåring. Da hadde jeg heller solgt den ene bilen! (vi har bare en...)

[Gjest Gjest]

Jeg må jo i at jeg virkelig tror og mener at en aleneforelder har det tøffere på de fleste plan enn en forelder som deler hverdagen med en annen :-). Ikke noe å diskutere med meg altså, her er jeg urokkelig!

Da hadde jeg heller solgt den ene bilen! (vi har bare en...)

Selg den da :gjeiper:

Hehe neida.

Må bare svare på det med aleneforeldre siden jeg selv var det i mange år. Det er ingen automatikk i at aleneforeldre har det tøffere! Folk er forskjellige

[-Alvildebrud-]

Jeg tror ingen tenker "jeg skulle jammen jobbet mer da barna var små". Jeg skulle selv gjerne vært mer hjemme da de var mindre og ikke minst nå som de er blitt større. Men det har jeg desverre ikke mulighet til da jeg har det fulle ansvar for økonomien i vår husstand.

Da jeg gikk på høyskolen, trodde jeg at jeg ønsket et hektisk arbeidsliv med prestisje, ledelseansvar og heftig karriere. Det ønsker jeg meg ikke lenger overhodet etter at jeg ble mor. Jeg ønsker meg derimot en trygg ballast som arbeidsøker /-tager, og en jobbhverdag som gir meg litt mer enn kun lønn.

Å være hjemmeværende over en lengre tid uten utdannelse og uten arbeidserfaring, det er risikosport. Jeg synes at hjemmearbeidende har tatt et valg som absolutt skal respekteres, men man må ikke glemme egen sikkerhet i dette hvis dette er en ordning Alvildebrud, eller andre, blir enige med mannen sin om. Kanskje er det lurt å kombinere denne tiden med studier for de som det kunne være aktuelt for.

Du, nå sitter ikke jeg her som en nyklekt tenåringmor altså;-) Jeg har både arbeidsbalast, utdanning og nok av erfaring fra andre yrker også, enn mitt eget. Så altså du, jeg står ikke på bar mark. Jeg blir ei heller "hjemmeværende"på fulltid! Shit ass, som du kategoriserer meg til intet. Du har nå klart å trekke ut essensen fra denne tråden og gjort det ubetydlig.

Hvordan VI, i vår lille familie, fikser det økonomiske er bare vår sak. Det er nok av andre måter å løse det på enn kun pensjonspoeng - selv om du, i ditt yrville, har et godt poeng der.

Hei og hopp, nå gir jeg meg nok snart ;-)

(Shut up , og gå løs på en annen tråd)

[-Alvildebrud-]

Også en ting til.

Mannen min forsørger ikke meg, selv om han tjener bedre enn meg. Jeg gir han heller ikke barn.

:gjeiper:

[Gjest Gjest]

Du, nå sitter ikke jeg her som en nyklekt tenåringmor altså;-) Jeg har både arbeidsbalast, utdanning og nok av erfaring fra andre yrker også, enn mitt eget. Så altså du, jeg står ikke på bar mark. Jeg blir ei heller "hjemmeværende"på fulltid! Shit ass, som du kategoriserer meg til intet. Du har nå klart å trekke ut essensen fra denne tråden og gjort det ubetydlig.

Hvordan VI, i vår lille familie, fikser det økonomiske er bare vår sak. Det er nok av andre måter å løse det på enn kun pensjonspoeng - selv om du, i ditt yrville, har et godt poeng der.

Hei og hopp, nå gir jeg meg nok snart ;-)

(Shut up , og gå løs på en annen tråd)

Snakk om å tolke alt i værste mening

[Gjest Elastica]

Snakk om å tolke alt i værste mening

Det tenkte igrunn jeg også.

[Gjest Tannpine]

Hvordan i alle dager klarte trådstarter å samle opp så mye tåpelig hersketeknikk og tolke så mye rart ut fra noen (slik jeg oppfatter det) velmenende og fornuftige innlegg??

:klø: