Jeg elsker deg

[Teriyaki]

Hei alle sammen! Etter en diskusjon mellom meg og min veninne, så fant jeg ut at dette var kanskje noe å diskutere her også, så får man flere synspunker.

Jeg har vært med min samboer i litt over to år. Jeg har sagt at jeg elsker han, han har ikke sagt det. For mange ville vel dette bety å gi opp forholdet, fordi han er rett og slett ikke glad nok i en. Men dette er jeg ikke enig i. Han er kjempeglad i meg, han har aldri gjort så stor innsats for å få et forhold til å fungere før, og han har aldri hatt samboer før. I dag kom han og holdt rundt meg og spurte om jeg hadde sovet godt. Han selv hadde sovet kjempegodt, fordi vi hadde ligget inntil på en god måte hele natten, og derfor var han veldig glad da han sto opp. På hvilken måte skulle jeg få meg selv til å tro at han ikke er like glad i meg, som jeg er i han kun fordi han ikke har brukt ordene "jeg elsker deg"?

Spør du meg, så er ordene "jeg elsker deg" kun en måte å gi uttrykk for at man er oppriktig glad i en person. Men for noen kan disse ordene virke unaturlig å ta i bruk, så de velger heller å uttrykke seg på andre måter.

For å ta et eksempel: Mange bryter gjerne ut med ordet "fa**n" når de føler en plutselig frustrasjon og et sinne, mens for noen faller det seg bare ikke naturlig inn å ta i bruk disse ordene. Det betyr ikke at de ikke føler de samme type følelser som dem som bruker ordene, for disse faller det seg bare ikke naturlig, dermed bruker dem andre ord, eller metoder for å uttrykke disse følelsene.

Så hvorfor er det sånn at noen legger så uendelig stor vekt på disse ordene at dersom kjæresten ikke har sagt det innen så så lang tid, så ender det opp med at en forlater vedkommende fordi de ikke kan bruke mer tid på h*n? At de må ha noen som føler det samme? Det kan jo hende personen faktisk følerdet samme.

Så har man de som har vært sammen i en uke, og de har sagt elsker deg fra dag tre. Dette er som oftest de i den yngre garde, men sikkert også de som er eldre. Hva med dem da? Skal man bare avfeie dem og si at det ikke går an at de føler det slik? Det kan jo hende at deres definisjon på disse ordene er en annen.

Jeg sier jeg elsker deg til min kjæreste. Min mor har aldri brukt disse ordene til noen, men hun kan si at samboeren er mannen i hennes liv, han får henne til å føle seg trygg, hun ønsker å leve sammen med han, han er det som får henne til å smile når hun står opp, og han er den som virkelig gjør henne lykkelig.

"Jeg elsker deg" er en flott måte å uttrykke følelsene sine på, men jeg mener at det ikke nødvendigvis er avgjørende å bruke disse ordene for å overbevise sin kjære om at man er såpass glad i en at vedkommende er verdt å satse på.

Hva legger egentlig dere i disse ordene, og ville dere kunne vært i et forhold hvor kun den ene, eller ingen hadde sagt det?

Dette er forresten ikke en debatt om meg og min samboer, dette er en debatt på generelt grunnlag hvor jeg brukte personlige erfaringer som eksempel.

Endret 19. oktober 2009 av Teriyaki

[Anglofil]

For meg betyr "jeg elsker deg" noe enda sterkere enn "jeg er glad i deg". Og jeg tror ærlig talt ikke jeg kunne vært sammen med kjæresten min om han ikke kunne si at han elsket meg, for det betyr mye for meg å høre.

Men når det er sagt: dette er forskjellig fra person til person. Det betyr ikke at kjæresten din ikke elsker deg, det er jo tross alt du som kjenner din kjære best, vi er bare forskjellige.

Mvh Yvonne

Endret 19. oktober 2009 av Yvonne

[Gjest Gjest_Lotta_*]

For meg er "elsker" en sterkere form for kjærlighet, og jeg elsker noen svært få, mannen min er én av dem. Og selv om jeg vet at han elsker meg, setter jeg såpass stor pris på å høre ham si det at jeg nok ikke kunnet vært i et forhold med en som aldri sa det.

Å elske gjør meg sårbar og jeg føler meg blottstilt, fordi jeg er på et nivå der jeg ikke føler behov for å skjule noe som helst.

Å elske er i mine øyne noe helt annet enn å være glad i, og å "bare" si at man er glad i når man egentlig elsker, ville vært som å si at man er trist når man egentlig er fortvilet. Det er to helt forskjellige ting.

[Teriyaki]

Nei jeg tviler ikke på at kjæresten min er glad i meg. Han er dessuten en sånn person at dersom han ikke føler at ting er BRA og at han virkelig føler det er verdt å bo sammen med noen, så gjør han det ikke. At det blir litt mer behagelig økonomisk sett, og at han har noen til å ordne for seg osv. Vil ikke ha noe å si dersom han ikke føler at han oppriktig trives med personen.

Elsker deg er jo så klart sterkere enn bare "glad i deg", men de to der er jo ikke de eneste måten å uttrykke sin kjærlighet til noen.

Min mor har hatt akkurat de samme følelsene for sin ex og sin nåværende som alle andre som sier "jeg elsker deg", men hun har aldri følt at det har vært naturlig å si de ordene. Så hun har gitt uttrykk for følelsene på andre måter.

Endret 19. oktober 2009 av Teriyaki

[Telys]

Vi begynte med å si "Jeg elsker deg" ,fordi det på en måte er det man lærer at man SKAL si til en person man vil dele livet sitt med.

Men hos oss er disse ordene blitt endret på for vi vil si det på en måte som føles naturlig for oss. Nå vil jeg ikke si hva vi sier,for alle hadde syns det var teit

Alle sier det på din egen måte,om det så er med ord eller handlinger.

Slik du beskriver samboeren din så ser jeg fort at han "elsker" deg (om jeg får bruke ordet ) Og det er utrolig bra at du forstår det uten at han må si den setningen!

Jeg må innrømme at den tiden vi begynte å si det,om han ikke hadde sagt det tilbake,så hadde jeg blitt veldig såret. MEN jeg var bare 15år,og veldig usikker. Nå trenger jeg ikke høre det i det heletatt,jeg merker det i alle handlingene hans,og i alt han sier til meg :rødme:

Nå ble dette veldig rotete,og jeg vet ikke en gang om jeg har svart på det du spurte om,men jeg poster det likevel jeg

[Sunshine]

Vi sier nesten aldri jeg elsker deg til hverandre. Jeg har ikke noe behov for å høre han si det, når han hver eneste dag viser det på andre måter.

Jeg tror det handler om å være så trygge på hverandre at man ikke trenger den muntlige bekreftelsen. Jeg ser i allefall forskjell på meg selv og behovet for å høre ordene i tidligere forhold.

Endret 19. oktober 2009 av Sunshine

[Teriyaki]

Telys: Da er jo dere et godt eksempel på det jeg også mener. Det er blitt en norm at man skal si "elsker deg" til kjæresten sin etter en tid, men for dere var det ikke helt naturlig, og fant dermed alternative måter som fungerer for dere. Det er jo kjempeflott.

Og også koselig at du synes det virker som om han elsker meg Ja, hva ellers skal vi definere det som, når det er det vi snakker om. Altså, at han har "de" følelsene for meg.

[Telys]

Telys: Da er jo dere et godt eksempel på det jeg også mener. Det er blitt en norm at man skal si "elsker deg" til kjæresten sin etter en tid, men for dere var det ikke helt naturlig, og fant dermed alternative måter som fungerer for dere. Det er jo kjempeflott.

Og også koselig at du synes det virker som om han elsker meg Ja, hva ellers skal vi definere det som, når det er det vi snakker om. Altså, at han har "de" følelsene for meg.

Takker og for at du sier vi er et godt eksempel

Det er litt rart det der at man SKAL si "jeg elsker deg ". Jeg har ikke tenkt på det før,men man blir jo på en måte tvunget til det,fordi det er det som er "normalt". Man velger jo selvfølgelig å si det selv,men at hvis man ikke sier det så er det en betegnelse på at man ikke har så mye følelser for den personen.

Ganske teit.

[Gjest gjestdeluxe]

Hva legger egentlig dere i disse ordene, og ville dere kunne vært i et forhold hvor kun den ene, eller ingen hadde sagt det? :)/quote]

De ordene betyr ikke så mye. Jeg ser mer etter handlinger over lang tid. Jeg har vært samboer og begge sa ordene. Men de hadde i grunnen ingen stor affeksjonsverdi, når jeg tenker meg om.

[Punky Brewster]

Jeg er nok litt annerledes enn de fleste andre i denne tråden for jeg sier "jeg elsker deg" til mannen min hele tida. Noen ganger flere ganger om dagen. Det er ganske enkelt den beste måten for meg å uttrykke hva jeg føler. (Må nesten nevne at jeg ikke er en sånn fjortis som sa at jeg elsket han etter to dager, det tok litt tid og jeg har heller ikke vært så aktiv på den fronten i tidligere forhold.) For min del ville det vært litt rart å være i et forhold med noen som aldri sa det tilbake, men jeg hadde ikke akkurat dumpet drømmemannen for det heller.

Av og til erter mannen min meg litt for at jeg sier det så ofte, men han har også sagt at han setter pris på det, det gir han en god følelse og en ekstra trygghet. Jeg tror det er viktig i et forhold å gi uttrykk for hvor mye man setter pris på hverandre og det fellesskapet man har, både i ord og handling. Det nytter ikke å bare si "jeg elsker deg" hvis du ikke viser det i hverdagen. Det er ikke en magisk frase som gir carte blanche til å ikke oppføre seg bra mot hverandre. Men vi synes det er en fin måte å uttrykke følelsene vi har for hverandre, uten å legge ut om det i det vide og det brede (det sparer vi til mer spesielle anledninger).

[Gjest Gjest]

Var sammen med min første kjæreste i 8 år, og tror ikke jeg sa "jeg elsker deg" en eneste gang. Ikke han heller. Det var allikevel et bra forhold, og jeg tenkte vel helst at "jeg elsker deg" var noe tull å si.

Med min nåværende sa jeg det etter omtrent en uke, fordi jeg hadde så utrolig mye sterkere følelser for ham enn jeg noengang hadde hatt før, ogbare måtte si det. Han sa det tilbake etter et par måneder og nå sier vi det mange ganger om dagen (og dedikerer gjerne flere timer om dagen til å ligge på sofaen og stryke på hverandre, `så kvalme er vi ). Vært sammen i 1,5 år bare, da.

[Teriyaki]

Takker og for at du sier vi er et godt eksempel

Det er litt rart det der at man SKAL si "jeg elsker deg ". Jeg har ikke tenkt på det før,men man blir jo på en måte tvunget til det,fordi det er det som er "normalt". Man velger jo selvfølgelig å si det selv,men at hvis man ikke sier det så er det en betegnelse på at man ikke har så mye følelser for den personen.

Ganske teit.

Jepp, det har blitt en del av disse normene vi har i samfunnet. Alle disse uskrevne reglene og forventningene. Hvis jeg sier til ei veninne jeg ikke har snakket om det med før at han ikke har sagt det, så får hun det uttrykket i ansiktet, og spør om jeg ikke synes det er kjipt, og om jeg tror at han ikke er så glad i meg. Folk blir tillært hva man skal si til hverandre når man er i et forhold fra tidlig alder av, så det er jo ikke rart at mange reagerer. Men nå er det jo ingenting galt i å være glad i å bruke ordene heller da. Det er en fin måte å uttrykke det på, jeg bruker det jo selv. Mener bare at man ikke nødvendigvis MÅ bruke dem for at kjæresten skal føle seg elsket.

[Gjest milkyway]

vi snakket om det en gang, og begge legger det samme i ordene, villedødd for den andre, og ikke "kan leve uten" og vil være sammen for resten av livet.Og ingenting er koseligere enn å høre det hver dag :D

[Gjest Gjest]

Disse ordene er veldig viktige for både meg og mannen min. Når vi sa det første gang var det fordi ordene bare måtte ut, og ikke noe vi sa fordi det var en plikt å si det etter en stund sammen.

Med mannen min sa jeg disse ordene bare etter å ha vært sammen med ham i noen uker. Jeg var voksen når jeg ble sammen med ham, og hadde ikke kjennt det på den måten for noen andre til tross for at jeg hadde elsket en annen mann tidligere også. En venninne av meg syntes det var veldig rart å si dette så tidlig, men for oss var det helt naturlig nettopp fordi vi følte så helt spesiellt for hverandre. Vi er enda sammen, og har vært sammen i ti år, og vi kan begge se tilbake og si at vi virkelig elsket hverandre så tidlig.

Jeg kjenner at det ville blitt feil for meg å hatt et forhold hvor disse ordene ikke ble sakt. Jeg dømmer ikke dere som mener at det ikke er viktig, og selvsagt er handling viktigere enn ord. Men for meg er disse ordene viktige deler av mitt vokabular og en viktig komponent i måten jeg viser følelser på. Vi sier det ikke så ofte, selv om mannen min gjerne vil si og høre det mange ganger for dag. Men noen ganger kjenner jeg så intenst og inderlig på at jeg elsker ham, og da må ordene komme ut sammen med handlingen som understreker dem.

Som dere sier, det viktigste er at man er trygg på hverandre og at man kan formiddle hva man betyr for hverandre. Akkurat for meg betyr disse ordene så enormt mye, nettopp fordi de er en så sentral del av mitt vokabular når det gjelder å vise følelser, at jeg ville hatt problemer med å bli helt trygg på en mann som ikke kunne si dette til meg. Men dette har selvsagt opphav i min personlighet og min måte å uttrykke følelser på.

[Gjest Gjest_Ina_*]

For oss er de ordene sykt vanskelige å si, selv om vi har vært i lag nesten to år. Vi har snakket om temaet, og vet hva vi føler, men har ikke brukt akkurat de ordene (i edru tilstand). Men eg ser det på måten han oppfører seg på at han elsker meg, selv om han ikke har sagt det ennå. Eg syns bare det er skikkelig vanskelig å si det første gangen, selv om eg vet at han venter på at eg skal si det snart.

[Gjest abcd]

Action speak louder than words.

[Gjest Gjest]

Dette virker som noe du prøver å innbille oss (deg selv) ikke betyr så mye for deg, mens det egentlig gjør det. Hvis ikke hadde du nok ikke skrevet så mye om det her som du har gjort.

For meg betyr "Jeg elsker deg" at "Jeg er kjempe-kjempe-glad i deg, så glad at du gir meg den største lykken i livet og du kan også gi meg den største sorgen. Du gir meg trygghet og nærhet og gjør at jeg føler meg hjemme hos deg." Tror jeg må ta copyright på den der, synd at kjæresten sover akkurat nå... :rødme:

Det er vanskeligst å si det den første gangen. Etter det finner man ut at det ikke er så farlig likevel. Men jeg liker personlig å spare det til de gangene man virkelig, virkelig føler det, når hjertene banker i takt.

[einna]

vi snakket om det en gang, og begge legger det samme i ordene, villedødd for den andre, og ikke "kan leve uten" og vil være sammen for resten av livet.Og ingenting er koseligere enn å høre det hver dag :D

Signerer denne!

Men ordene hadde ikke hatt mening hvis vi ikke hadde vist det like mye også..

Troor jeg kunne vært i et forhold som -TS- sitt, fordi det virker som han elsker henne, men viser det på andre måter. Likevel deilig å høre det da (men så er det jo det jeg er vant til..)

Jeg vet han mener det når han SER på meg med verdens mest følsomme øyne og sier det med trykk.

Vi sa det ganske tidlig (ca 3-4 mnd, var 21 og 22), men det føltes riktig og ekte. Hadde egentlig ikke planlagt det, men så snakket vi om hva det betydde, og plutselig sa han det. Ble litt sjokkert, for det var oftest jeg som tok initiativ i begynnelsen, da han er ganske sjenert, men jeg kunne lett si det tilbake :D

Han fortalte senere at det var fordi han følte så sterkt at han var redd for å si det i søvne, noe han faktisk gjorde en del i noen uker etterpå (gjerne midt i et snork) :rødme:

Ble litt klissete dette her, beklager det

[Teriyaki]

Dette virker som noe du prøver å innbille oss (deg selv) ikke betyr så mye for deg, mens det egentlig gjør det. Hvis ikke hadde du nok ikke skrevet så mye om det her som du har gjort.

For meg betyr "Jeg elsker deg" at "Jeg er kjempe-kjempe-glad i deg, så glad at du gir meg den største lykken i livet og du kan også gi meg den største sorgen. Du gir meg trygghet og nærhet og gjør at jeg føler meg hjemme hos deg." Tror jeg må ta copyright på den der, synd at kjæresten sover akkurat nå... :rødme:

Det er vanskeligst å si det den første gangen. Etter det finner man ut at det ikke er så farlig likevel. Men jeg liker personlig å spare det til de gangene man virkelig, virkelig føler det, når hjertene banker i takt.

Å elske er kjempe, kjempeviktig for meg. Det er derfor jeg har tenkt en del på det, snakket med min mor om det og snakket med min kjæreste om det. Det er ved all denne tenkingen at jeg har kommet fram til det at han ikke sir det, trenger ikke å være noe som begrenser forholdet på noen måte, for jeg tror ikke at jeg er så mye mer glad i han, enn han er i meg. Han vet rett og slett ikke hva det vil si, han har snakket med kompiser også fordi han har tenkt en del på dette, og de har heller ingen klar linje, men de sa det etter hvert de og, selv om de brukte litt tid..

Så klart betyr det noe for meg. Men det er i hovedsak følelsene som er viktige for meg, ikke selve ordene.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv aldri brukt de ordene og ikke følt noe behov for å bruke dem før nå..

Men jeg har vel satt de ordene litt på "en pidestall"

Jeg synes det er veldig vanskelig å si det for nå blir det liksom så høytidelig om jeg skulle si det. Jeg blir så sårbar og frykten for at han ikke skal føle det på samme måte er stor.

For meg så er det en stor forskjell på å si at man er glad i noen og det å si at man elsker noen. Det er noe dypere og mer følsomt over det å elske noen (min personlig oppfattelse her altså)

Om jeg skulle si det,og han reagerer med å le å snes at jeg er flåsete og "tar litt vel av" så kommer det til å gjøre vondt,men jeg forlater han ikke av den grunn. Jeg krever ikke at andre her inne skal ha min personlige oppfattelse og ei heller at typen min har det.

Men jeg lurer på om jeg bare skal si det.. tror jeg kommer til å angre ved eventuelt brudd.