Er det meg eller ham det er noe galt med?

[lost.in.space]

Trenger noen gode råd... er veldig i tvil om jeg elsker kjæresten min eller ikke. Hovedproblemet er at det går ekstremt opp og ned, så jeg ikke tør å stole på følelsene mine verken i den ene eller andre retningen. Den ene dagen føler jeg at han er så fantastisk at det bobler inni meg, at vi deler interesser, personlighet, framtidsvisjoner, humor osv osv. En annen dag føler jeg meg flau, irritert og oppgitt over hvordan han er når vi er sammen med andre, feks over at han ikke virker ordentlig interessert i vennene mine, ikke ser folk inn i øynene når han snakker med dem, at han aldri gjør noe aktivt for å bli kjent med nye mennesker etc. "Aldri" er for øvrig å overdrive, for han er veldig engasjert i familien min, inkludert tantebarna, og i likhet med et par av vennene mine digger de ham. Utenfra ser det nok ut som vi passer veldig godt sammen, og jeg mistenker at jeg kanskje "leter" etter negative ting. Er nok perfeksjonist-typen.

Det trenger ikke være noe spesielt han har gjort som utløser irritasjon i meg, det har mest med mitt eget humør å gjøre tror jeg. Har alltid hatt humørsvingninger, og har svingt mellom å være superforelsket og å være helt på grensen til å gjøre det slutt siden vi ble sammen. De gangene jeg vil gjøre det slutt føles det litt som om jeg "våkner" og får en slags erkjennelse, og blir kjempelei meg, men en uke senere synes jeg han er helt topp igjen. Ser at det jeg skriver får meg til å virke helt psykisk ustabil, og kanskje er det det jeg er. Jeg klarer hvertfall ikke å snakke med ham om det, for hva skal jeg si? Har ikke lyst til å plante en usikkerhet i ham hvis det ikke er nødvendig. Vil virkelig at forholdet vårt skal fungere, og at jeg skal være forelsket i ham, for han har fantastiske kvaliteter, og er utrolig god mot meg. Kanskje er det meg selv jeg bør jobbe med.

Nå har vi avstandsforhold, noe vi har hatt de siste to årene. Forrige helg besøkte han meg, og da hadde vi ikke sett hverandre på to måneder. Jeg hadde gått helt inn i selvstendighets-modus. Har bygget meg et liv her jeg bor nå med nye venner etc for å kunne ha det bra her jeg er, og det føltes nesten litt som han "forstyrret" denne idyllen ved å komme på besøk, så jeg klarte ikke helt å være så god mot han som jeg skulle ønske. Denne følelsen ble forsterket fordi vennene mine her er helt annerledes enn ham. De er veldig utadvendte, kan snakke med alle, har mye humor og er fulle av initiativ (som meg selv). Kjæresten min bruker tid på å bli kjent med folk, og da blir jeg utålmodig, og litt flau, og sannsynligvis veldig urimelig overfor ham. Jeg kjedet meg halve helgen, og ville helst ut og ha det gøy med gjengen. For så å få dårlig samvittighet fordi jeg tenker det jeg gjør.

Livet hjemme blir veldig fjernt når man bor lenge i utlandet, og man bygger seg en liten mur for å beskytte seg mot altfor mye savn. Kjæresten er verdens mest omsorgsfulle, og fortjener en jente som er mer stabil i sine følelser enn meg. Men føler ikke at jeg kan prate med ham om dette, for jeg vet ikke om det egentlig er noe han kan gjøre for å forbedre det. Er det noen som kjenner seg igjen i disse svingningene og kan gi meg et råd? Evt råd om hvordan jeg kan ta opp saken? Føles som om jeg går rundt og "lurer" ham til å tro at jeg er lykkeligere enn jeg er, fordi jeg er så glad i ham og for all del vil unngå at han blir lei seg

[korean89]

Trenger noen gode råd... er veldig i tvil om jeg elsker kjæresten min eller ikke. Hovedproblemet er at det går ekstremt opp og ned, så jeg ikke tør å stole på følelsene mine verken i den ene eller andre retningen. Den ene dagen føler jeg at han er så fantastisk at det bobler inni meg, at vi deler interesser, personlighet, framtidsvisjoner, humor osv osv. En annen dag føler jeg meg flau, irritert og oppgitt over hvordan han er når vi er sammen med andre, feks over at han ikke virker ordentlig interessert i vennene mine, ikke ser folk inn i øynene når han snakker med dem, at han aldri gjør noe aktivt for å bli kjent med nye mennesker etc. "Aldri" er for øvrig å overdrive, for han er veldig engasjert i familien min, inkludert tantebarna, og i likhet med et par av vennene mine digger de ham. Utenfra ser det nok ut som vi passer veldig godt sammen, og jeg mistenker at jeg kanskje "leter" etter negative ting. Er nok perfeksjonist-typen.

Det trenger ikke være noe spesielt han har gjort som utløser irritasjon i meg, det har mest med mitt eget humør å gjøre tror jeg. Har alltid hatt humørsvingninger, og har svingt mellom å være superforelsket og å være helt på grensen til å gjøre det slutt siden vi ble sammen. De gangene jeg vil gjøre det slutt føles det litt som om jeg "våkner" og får en slags erkjennelse, og blir kjempelei meg, men en uke senere synes jeg han er helt topp igjen. Ser at det jeg skriver får meg til å virke helt psykisk ustabil, og kanskje er det det jeg er. Jeg klarer hvertfall ikke å snakke med ham om det, for hva skal jeg si? Har ikke lyst til å plante en usikkerhet i ham hvis det ikke er nødvendig. Vil virkelig at forholdet vårt skal fungere, og at jeg skal være forelsket i ham, for han har fantastiske kvaliteter, og er utrolig god mot meg. Kanskje er det meg selv jeg bør jobbe med.

Nå har vi avstandsforhold, noe vi har hatt de siste to årene. Forrige helg besøkte han meg, og da hadde vi ikke sett hverandre på to måneder. Jeg hadde gått helt inn i selvstendighets-modus. Har bygget meg et liv her jeg bor nå med nye venner etc for å kunne ha det bra her jeg er, og det føltes nesten litt som han "forstyrret" denne idyllen ved å komme på besøk, så jeg klarte ikke helt å være så god mot han som jeg skulle ønske. Denne følelsen ble forsterket fordi vennene mine her er helt annerledes enn ham. De er veldig utadvendte, kan snakke med alle, har mye humor og er fulle av initiativ (som meg selv). Kjæresten min bruker tid på å bli kjent med folk, og da blir jeg utålmodig, og litt flau, og sannsynligvis veldig urimelig overfor ham. Jeg kjedet meg halve helgen, og ville helst ut og ha det gøy med gjengen. For så å få dårlig samvittighet fordi jeg tenker det jeg gjør.

Livet hjemme blir veldig fjernt når man bor lenge i utlandet, og man bygger seg en liten mur for å beskytte seg mot altfor mye savn. Kjæresten er verdens mest omsorgsfulle, og fortjener en jente som er mer stabil i sine følelser enn meg. Men føler ikke at jeg kan prate med ham om dette, for jeg vet ikke om det egentlig er noe han kan gjøre for å forbedre det. Er det noen som kjenner seg igjen i disse svingningene og kan gi meg et råd? Evt råd om hvordan jeg kan ta opp saken? Føles som om jeg går rundt og "lurer" ham til å tro at jeg er lykkeligere enn jeg er, fordi jeg er så glad i ham og for all del vil unngå at han blir lei seg

du er jo jente! og ei jente har lov å ha humørsvingninger engang iblant, jeg selv har det også , og det er noen dager jeg bare ikke orker maset med kjæreste i det hele å det store å vet ikke om jeg elsker han å blabla men innerst inne vet jeg at det er hormoner som styrer å lar meg ikke bry særlig av det, innert inne elsker jeg han høyere enn meg selv. den usikre følelsen er ond når den kommer fram, da pleier jeg bare å gå inn i min egen "deppe"modus å kjæresten forstår dette utmerket(pleier å si ifra til han ja) . vi er også i et avstandsforhold og til tider er det veldig tungt når slike følelser kommer frem, jeg tror det er helt normalt oss alle jenter, selv de som er i vanlig forhold kan få en slik følelse skal jeg tro, (uten å si for sikkert)

ikke tenke negativt om deg selv å tro at han må finne seg en annen jente! du er sikkert hannes store kjærlighet og han vil garantert forstå hvorfor du er slik noen ganger, eller du kan forklare det for han så du ungår å si noe som sårer han uten grunn:)

lykke til! PS det er jo mørketid nå også, da kommer de deppe periodene i berg å dal baner her

Endret 20. oktober 2009 av korean89

[lost.in.space]

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese mitt laaaange innlegg, og svare! Veldig godt å vite at det er andre som tenker mindre hyggelige tanker om kjæresten når humørsvingningene slår til. Tror kanskje jeg har sånne svingninger oftere enn andre jenter, men kjæresten min sier berg-og-dalbanen gjør meg litt ekstra interessant, hehe. Han har et utpreget positivt syn på livet generelt og mine egenskaper spesielt. Selv er jeg nok mer en person som leter etter feil og mangler. Er perfeksjonist på egne vegne, og hans. Mente du at du har sagt til kjæresten din at du lurer på om du egentlig elsker ham når du har sånne deppe-dager?

[Gjest jill]

Jeg kjenner meg utrolig igjen i svingningene du har!

Lurer også på om det er normalt, eller om det er jeg som er skrudd. Jeg sliter nemlig en del psykisk for tiden, det er mange viktige felt i livet mitt som ikke stemmer. Og jeg er ikke helt fremmed for høstdepresjoner heller..

Vi har et avstandsforhold nå, og jeg kan være forelsket som bare det en dag og nesten helt bestemt på at jeg må avslutte det neste. Jeg ligger og planlegger hva jeg skal si når jeg skal slå opp og er helt oppløst i tårer av tanken, men så går det plutselig over og jeg setter uendelig pris på han igjen. Jeg føler at det ikke skal være sånn, følelsene skal ikke være så ustabile når man er ordentlig forelsket! Eller?

Jeg har aldri sagt til han at jeg lurer på om jeg elsker han eller ei. Siden jeg er så vinglete så kan jeg ikke utsette han for alle svingningene. Har snakket om at jeg er usikker, men ikke at jeg har dager da jeg føler at vi ikke har noen fremtid sammen. Når vi snakker sammen om det så sier han alltid de rette tingene, og vi kommer egentlig ikke frem til noenting konstruktivt. Ikke at jeg vet hva som ville vært en konstruktiv løsning heller.

Har du snakket med kjæresten din om det i det hele tatt?

Det er veldig viktig å ha god kommunikasjon i avstandsforhold, du bør nesten formidle hva du føler. Men prøv å ta det opp på en fin måte, akkurat det du skriver her er nok litt for sårende å høre! Og om du vil gjøre det slutt, så bør du være helt fullstendig sikker.. jeg vet i hvert fall at jeg må tenke litt mer over dette og være litt mer psykisk stabil før jeg kan finne ut hva jeg vil.

[korean89]

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese mitt laaaange innlegg, og svare! Veldig godt å vite at det er andre som tenker mindre hyggelige tanker om kjæresten når humørsvingningene slår til. Tror kanskje jeg har sånne svingninger oftere enn andre jenter, men kjæresten min sier berg-og-dalbanen gjør meg litt ekstra interessant, hehe. Han har et utpreget positivt syn på livet generelt og mine egenskaper spesielt. Selv er jeg nok mer en person som leter etter feil og mangler. Er perfeksjonist på egne vegne, og hans. Mente du at du har sagt til kjæresten din at du lurer på om du egentlig elsker ham når du har sånne deppe-dager?

jeg mente at jeg sier ifra til han at idag kan jeg si dumme ting så du må ikke ta det seriøst, sånn at han forstår meg=P hehe

[Gjest brutal_mann]

Du lever i et avstandsforhold, slutt med det. ellers går ting til helvete.

[Gjest Gjest_mmann_*]

Tja, du høres ut som stereotypen på en typisk kvinne som lever i det vanlige selvbedraget med å fremstå mest mulig perfekt og som ønsker å forme verdenen du lever i etter ditt eget hode. Selvfølgelig er det alltid noe galt en eller annen gang. Du hadde ikke vært kvinne ellers...

[Gjest Venetia]

Jeg er også en veldig opp-og-ned person. Kan ikke komme med noen konkrete råd annet enn at det høres ut som om du kanskje ville passet bedre sammen med en annen. Det er vanskelig å skulle prøve å tvinge frem følelser hvis man merker at de begynner å forsvinne...

[Gjest Cupcakes]

OJ! der var det MYE jeg kjente meg igjen i gitt, spesielt det med at du er mer utadvent enn kjæresten og har lyst til å være sosial, prate med andre og ha det gøy! er den tingen jeg irriterer meg over når det gjelder min kjære, og det at han er skikkelig dårlig til å prate om ting og tang...

hadde igrunn ikke så mye tips/råd å komme med, men måtte bare svare da jeg lenge har prøvd å skjule akkurat den typen ting jeg tenker i hodet mitt.. hehe..tviler ikke på mine følelser for han-skulle bare ønske han var litt mer sosial og var med på mere ting, utenom akkurat det der så har vi det minst 90% fint

kan jo hende du føler de følelsene sterkere når dere er så lengre fra hverandre i perioder, det blir som du sier at man bygger opp et liv med andre mennesker som kanskje ikke blir like lett å inkludere i ditt gamle liv..hmm..som sagt, ikke mye jeg kunne komme med men..

[lost.in.space]

Jill:

Jeg har ikke snakket med kjæresten min om dette, hvertfall ikke vært så "ærlig". Et par ganger har jeg prøvd å formidle at jeg innimellom blir usikker på oss, fordi jeg aldri har hatt noen annen kjæreste og ikke har noe å sammenlikne med. Men det er det, og da merker jeg at han blir trist og litt usikker på meg.

Som deg kan jeg også bli veldig lei meg og prøve å planlegge i hodet hvordan i all verden jeg skal klare å avslutte forholdet. Der og da føles det nesten som en oppvåkning, og en lettelse. Men jeg orker ikke tanken, utsetter det fordi jeg vet at det vil snu, og uka etter er jeg nyforelsket, og skjønner ikke hvor i all verden alle de negative tankene kom fra. Hvordan vite om man undertrykker en riktig erkjennelse når man vil gjøre det slutt, eller om man er lur som venter til følelsen går over?

Det er uansett godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Men jeg tenker som deg - skal følelser virkelig være så ustabile hvis man er ordentlig forelsket? Det er vanskelig å vite om det er en selv det er noe galt med, eller om det gjelder akkurat dette forholdet. Når sant skal sies har jeg aldri vært virkelig forelsket i noen før kjæresten min, uansett hvor intelligente eller kjekke mennene var. I det øyeblikket de har vist virkelig interesse har jeg hengt meg opp i latterlige ting, og tatt det som tegn på at jeg ikke er forelsket. Da jeg ble sammen med kjæresten min begynte jeg ganske raskt å henge meg opp i tilsvarende ting, men bestemte meg for at denne gangen skulle jeg virkelig prøve likevel, fordi han er en så flott fyr. Kanskje handler panikken mest om frykt for å velge bort? Har alltid tatt valg på andre områder i livet på en måte som gjør at jeg slipper å velge bort for mye, og har levd ut forskjellige deler av personligheten med forskjellige vennegjenger osv, litt avhengig av dagsformen. Kanskje er det det som gjør det vanskelig å leve med en person.

Kanskje er disse følelsene helt uavhengig av han jeg er sammen med, og kanskje er det også sånn for deg. Det er vel kjernespørsmålet. Har du hatt andre kjærester? Jeg har ikke det, og derfor ingenting å sammenlikne med. Denne berg-og-dalbanen har alltid vært her for meg, i følelseslivet, også før jeg fikk kjæreste. Kan hende man burde snakke med en psykolog rett og slett, jeg vet ikke. Som du sier kan jeg ikke fortelle kjæresten min om hva jeg faktisk tenker når jeg er nede i grøfta, for det tror jeg ville bli veldig sårende for ham å høre. Men han kan jo merke at jeg er litt fjern og spørre hva som er galt, uten at jeg klarer å gi noe godt svar alltid. Det er tungt å holde det for seg selv også. Takk for at du skrev til meg, det hjalp veldig å kommunisere med noen som har det på samme måte. Hold meg gjerne oppdatert.

Til deg som skrev: "Tja, du høres ut som stereotypen på en typisk kvinne som lever i det vanlige selvbedraget med å fremstå mest mulig perfekt og som ønsker å forme verdenen du lever i etter ditt eget hode. Selvfølgelig er det alltid noe galt en eller annen gang. Du hadde ikke vært kvinne ellers...". Du er nok inne på noe der

[lost.in.space]

Tja, du høres ut som stereotypen på en typisk kvinne som lever i det vanlige selvbedraget med å fremstå mest mulig perfekt og som ønsker å forme verdenen du lever i etter ditt eget hode. Selvfølgelig er det alltid noe galt en eller annen gang. Du hadde ikke vært kvinne ellers...

Du er kanskje inne på noe der Men rådet ditt er altså - hva?

[Gjest Gjest]

har det litt sånn her jeg og. kjæresten min har vært i utlandet i 8 mnd. først de 2 siste mnd vi har hegt. den ene helgen er jeg stip forelska og den andre helga er jeg iritrert og frustrert...samme problemet med han og vennene mine og...de få han har møtt i løpet av disse 2 åra. han bor litt lenger opp i landet, mens jeg bor ved kysten. et stykke å kjøre hver vei, så vi ser hverandre bare i helger. ikke ikke hver helg en gang...siden han har mye lekser, jobb o.s.v... mitt råd er bare å vente å se.

[Gjest Gjest N]

jeg har d så likt dei at d er litt skummelt:P

han er min første kjæreste, og jeg vil d skal vare, mn synes d er litt rart å skulle ha ham resten av livet.

btw hvor gamel er du?

[lost.in.space]

jeg har d så likt dei at d er litt skummelt:P

han er min første kjæreste, og jeg vil d skal vare, mn synes d er litt rart å skulle ha ham resten av livet.

btw hvor gamel er du?

Jeg er 25, og har vært sammen med ham i tre år. Vi kommer til å ses i helgen og jeg har bestemt meg for at vi skal ha en variert helg, og bruke tiden både på venner, familie og bare hverandre. Tror kanskje jeg i løpet av de siste årene ikke har vært flink nok til å bruke tid på dem jeg brydde meg mye om før jeg ble sammen med ham, og at det er litt av grunnen til at jeg får panikk innimellom. Når vi er sammen er vi sammen omtrent hele tiden, men jeg tror ikke ett menneske kan tilfredsstille absolutt alle dine behov. Man trenger forskjellige impulser, men likevel beholde nærheten. Vanskelig balansegang det der.

[leirbål]

Hei. Jeg har dessverre ikke et fasitsvar til deg. Men det som slår meg ved innlegget ditt er ikke at du ikke er glad i kjæresten din, men perfeksjonismen din.

Min første tanke er at du skyver ham vekk fordi han ikke er perfekt.

Kan det være at du er litt redd for nærhet?

At du er redd for å binde deg til et alminnelig menneske med feil og mangler?

For den perfekte mannen finner du ikke. Ingen mennesker er helt perfekte.

Du forteller at du ser etter feil og mangler, både hos kjæresten din, og hos de du har begynnt å inntressere deg for før.

Så du må nok nøye deg med en mann som ikke er helt perfekt på alle områder.

Og det virker som om kjæresten din er en finn gutt/ mann.

Du forteller om humørsvigninger. Har du hatt disse før du traff kjæresten din?

Og hvordan er forholdet ditt til deg selv? Er du glad i deg selv? Som den du er, ikke bare når du føler deg vellykket? For du kan ikke elske andre før du elsker deg selv.

Det å ha et avstandsforhold og ikke se hverandre på to måneder er veldig tøft for alle. Da er det lett å gå inn i selvstendighetsmodus, som du sier.

Og jeg tror nok at det er mye vanligere enn de fleste å svinge i følelsene sine. Jeg tror ikke at noen er like forelsket hele tiden.

Jeg er nygift, og veldig sikker og lykkelig. Men av og til er jeg veldig frustrert og lei av hele mannen. Da tenker jeg på at det er et valg jeg har tatt, ikke at jeg skal lytte til følelsene når de er urimelige.

Desverre klarer ikke jeg alltid å oppføre meg som jeg ønsker mot ham, jeg heller.

Det at du tar deg tid til de du har i livet ditt ellers selv om han er der er jo en fin ting. Bare du lar ham få være seg selv, ikke den du ønsker han skal være når det kommer til det sosiale.

Jeg ville ikke fortalt ham om følelsesvigningene dine før du har litt flere svar å gi ham. Det vil bare gjøre ham redd og usikker, og jeg tror ikke han kan hjelpe deg gjennom dette uten at du har flere svar selv.

Endret 21. oktober 2009 av leirbål

[lost.in.space]

Jeg kjenner meg utrolig igjen i svingningene du har!

Lurer også på om det er normalt, eller om det er jeg som er skrudd. Jeg sliter nemlig en del psykisk for tiden, det er mange viktige felt i livet mitt som ikke stemmer. Og jeg er ikke helt fremmed for høstdepresjoner heller..

Vi har et avstandsforhold nå, og jeg kan være forelsket som bare det en dag og nesten helt bestemt på at jeg må avslutte det neste. Jeg ligger og planlegger hva jeg skal si når jeg skal slå opp og er helt oppløst i tårer av tanken, men så går det plutselig over og jeg setter uendelig pris på han igjen. Jeg føler at det ikke skal være sånn, følelsene skal ikke være så ustabile når man er ordentlig forelsket! Eller?

Jeg har aldri sagt til han at jeg lurer på om jeg elsker han eller ei. Siden jeg er så vinglete så kan jeg ikke utsette han for alle svingningene. Har snakket om at jeg er usikker, men ikke at jeg har dager da jeg føler at vi ikke har noen fremtid sammen. Når vi snakker sammen om det så sier han alltid de rette tingene, og vi kommer egentlig ikke frem til noenting konstruktivt. Ikke at jeg vet hva som ville vært en konstruktiv løsning heller.

Har du snakket med kjæresten din om det i det hele tatt?

Det er veldig viktig å ha god kommunikasjon i avstandsforhold, du bør nesten formidle hva du føler. Men prøv å ta det opp på en fin måte, akkurat det du skriver her er nok litt for sårende å høre! Og om du vil gjøre det slutt, så bør du være helt fullstendig sikker.. jeg vet i hvert fall at jeg må tenke litt mer over dette og være litt mer psykisk stabil før jeg kan finne ut hva jeg vil.

Hei, (har svart deg tidligere litt lenger opp, men skriver litt mer her)

Enig med deg - bør være fullstendig sikker før jeg tar noe drastisk valg. Tror jeg uansett bør vente til jeg har flyttet hjem og kommet litt inn i hverdagsrytmen igjen - et mer stabilt liv. Er fremdeles ung, det er ingenting som haster. Enig med deg i at du ikke bør utsette ham for svingningene dine ved å fortelle akkurat hva du tenker. Det blir litt som å vise noen hva man har skrevet om dem i dagboka si på en dårlig dag - det er alltid overdrevet. Men kanskje du har noen andre du kan snakke med? Har du en nær venninne som du kan betro deg til uten at hun begynner å dramatisere? Det hender jeg tar opp dette med min nærmeste venninne. Hun kjenner meg veldig godt, og klarer til slutt alltid å snakke meg til fornuft ved å trekke fram alle de positive sidene til kjæresten min, hvor bra han er for meg og hvor mye mer stabil jeg tross alt er i humør etter at jeg traff ham.

Jeg er helt ute av tvilsfølelsen igjen nå. Vet at den kommer til å komme igjen, men håper jeg takler det fint. Kanskje er perfeksjonismen problemet. Vet ikke hvordan du er, men jeg stiller ekstremt strenge krav til meg selv i profesjonell sammenheng, og kommer nok i skade for å prøve å "perfeksjonere" kjæresten min også. Det er sikkert ikke så kult for ham, men han takler mine usympatiske formaninger merkverdig bra! Innså i dag at jeg noen ganger vurderer ham helt annerledes og mye strengere enn alle andre gjør. Tre av venninnene mine som møtte ham da han var på besøk her forrige helg kommenterte nemlig at de syntes han var så innmari sosial! Jeg blir litt flau - jeg skrev jo her på forumet at han nettopp ikke var sosial da han traff vennene mine i helgen. I blant kan man virkelig lure på sin egen vurderingsevne...

For øyeblikket slår jeg meg til ro med at jeg tror jeg alltid vil klare å finne et "problem" og veldig mange "mangler" ved en hvilken som helst mann. Kanskje er det et resultat av at jeg allerede som tiåring måtte trøste og gi råd til voksne kvinner når deres forhold havarerte, og hørte i timesvis på alt som er galt med ulike menn. Sammen med meg skrev de ned lange lister med kriterier om hvordan en mann bør være. Lærte meg tidlig å se etter "tegn på dårlig personlighet", menn man bør holde seg unna.

Men uansett om tvilsfølelsen er borte for øyeblikket, så spør jeg jo meg selv om grunnen til at jeg prøver å perfeksjonere ham. Er det FORDI jeg ikke er forelsket, eller er det perfeksjonismen i seg selv som er problemet, og gjør at jeg iblant innbiller meg at jeg ikke er forelsket? Eller er dette ganske enkelt en kvinnegreie? :gjeiper:

Håper du finner ut av følelsene dine. Ta en dag om gangen. Pust dypt, gråt det ut når du har det kjipt. Skriv kanskje en liten liste til deg selv om hvordan du skal takle nedturen neste gang, en dag du virkelig er forelsket i kjæresten din . Hvor ofte ser du ham? Hva er grunnen til at du får høstdepresjon tror du? Trener du? Trening er den enkleste måten i verden å øke andelen lykkehormoner i kroppen - en joggetur kan virkelig hjelpe på dårlig humør. Eller en rask gåtur, hvis formen ikke tåler jogging.

[Gjest Gjest]

Du knasker ikke på p-piller el? Det er skremmende hvor mye det kan rote til psyken hos endel.