Puls (de perfeksjonistiske kvinnene)

[Donpedro]

Jeg ønsker ikke at noen skal få en skikkelig nedtur. Tver om, så tror jeg kanskje at en del takler nettopp nedturer ved å ha ekstra mye kontroll over livet sitt - den tingen de klarer å mestre tilsynelatende perfekt.

[Gjest Gjest]

Nå så jeg bare litt av slutten av gårsdagens etterpådebatt... Men jeg forstår godt hvordan man kan sette slike krav til seg selv.

Har venninner blandt naboene, og jeg vet at både jeg og min mann føler at vi også BURDE hatt så perfekte interiørhjem som de har. Det er alltid strøkent ryddig, og det ser virkelig ut som sidene i et interiørmagasin.

Hos oss derimot er det ikke så ryddig, det er ikke så rent, og møblene er noe mer tilfeldig kastet sammen. Fordi vi ikke klarer å bry oss så mye, egentlig.

Vi ønsker kanskje, men både tid og penger mangler for å opprettholde den standarden.

Og når de samme naboene har fulltidsjobb, og alikevel henter tidlig i barnehagen, serverer hjemmebakte flott pyntede muffins i barnebursdagen, og trener flere ganger i uka... Da føler man seg utilstrekkelig i forhold. Hjemmelagede middager er det også der, flere ganger i uka.

Men nå vet jeg at flere av disse naboene har vaskehjelp i huset. Så alt klarer de ikke å gjøre.

Pluss at vi nok har en mer avslappet holdning til det meste, og oftere har tid til å gjøre "ingenting" sammen med vårt barn.

Det er alltids noe de perfekte prioriterer bort også. (Men det kan jo være all tiden vi bruker på data og film...)

Disse fordommene folk har om at såkalte "perfekte" folk ikke har tid til hverandre er jo bare tull. Som du sier, det kan være de ikke bruker timesvis på tv og data.

Jeg vokste opp i et hjem dere nå driver og rakker ned på. Min mor har alltid likt å pynte og stulle og stelle i heimen. Hun er sånn som traller og synger når hun vasker og rydder. Hun har det som hobby. Hun liker det. Og bake gjør hun også. Betød det at vi vokste opp som små, vanskjøtte dukker i et dukkehjem? Nei, tenk, det gjorde ikke det. Vi fikk være med å bake, det var alltid enorm stas. Vi koste oss når vi fikk lov til å hjelpe mamma med å dekke pent på bordet.

Og vi ble lest for i massevis, lekt med i massevis, og kost med i massevis. For ettersom mamma ikke hadde alle mulige slags andre hobbyer, hadde hun alltid tid til oss, I TILLEGG til å ordne i huset.

Jeg blir provosert av denne nedlatende holdningen folk har til mennesker som har som hobby å holde det pent i heimen.

[Gjest Elastica]

Da gjenstår spørsmålet hvorfor så mange er "fanget" i en destruktiv hverdagsrutine, hvor det man har til felles er at tiden og kreftene egentlig ikke strekker til.

Dette er absolutt et betimelig spørsmål. Og mer "to the point" enn at man ler av de "perfekte" damene med fine og strøkne hjem og nybakte boller. Som angivelig ikke har evnen til å være en god venninne eller samtalepartner.

[Sissan]

Den viktige problemstillingen i Puls-programmet var nettopp kvinners strenge krav til seg selv, slik jeg har forstått det.

Det var en av problemstillingene. En annen var hva det gjør med likestillingen og med mennenes situasjon. Ihvertfall i oppfølgingsprogrammet på NRK2.

Samt at det viste ulike virkeligheter - der kravene var på hjemmets og barnas utseende, og der en kvinne valgte å unngå å forholde seg til de kravene.

OG det viste noen forklaringsteorier på HVORFOR noen kvinner har så høye krav til seg selv.

Det er klart at også samfunnsmessige forhold spiller inn når disse kravene forankres hos den enkelte. Imidlertid tror jeg ikke det er en plass på den sosiale rangstigen (som Inx antydet, og som jeg svarte på) som alene er årsaken til at man havner akkurat der man gjør.

At jeg ønsker å lage hjemmelaget mat, for eksempel, er ikke på grunn av at jeg søker anerkjennelse hos andre. Snarere tvert i mot, de fleste ser på meg som rar.

Det er helt klart ja.

Jeg kjenner ikke helt begrepet sosial rangstige, men tror absolutt dette har med økonomisk situasjon/rang å gjøre.

Og jeg tror ønsket om interiørmagasinlignende hjem eksisterer i alle lag. Vi har jo ikke store forskjeller i det norske samfunnet egentlig.

Et problem som ble beskrevet i programmet, er at enkelte kvinner som har råd til å være hjemmeværende, setter standard for hvordan andre kvinner som IKKE har råd til det, ønsker at hjemmet skal se ut.

Det med hjemmelaget mat oppfatter jeg er litt på siden av diskusjonen, da det har med mange andre ting enn fasade å gjøre. Det er når fasaden - hvordan hjemmet ser ut for en selv og andre, uavhengig av helsegevinst eller andre faktorer - teller så mye at man er villig til å slite seg ut for at den skal være perfekt, at det oppstår et problem. Ikke når man velger å koke potetene selv i stedet for å kjøpe ferdigkokte, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg snakker veldig med utgangspunkt i karakterene fra programmet i går, Elastica, og mange her i tråden gjør det. Om du fremdeles ikke har sett det, vil argumentene våre virke ekstreme på deg, fordi du sammenligner karakterene vi beskriver med mennesker du kjenner. Jeg vil gjerne understreke igjen at jeg ikke kjenner noen som er slike ytterligheter som de tre damene. De egner seg godt for diskusjon fordi de er så inkarnasjonen av alle typer. Men diskusjonen blir nok mer ekstrem enn om vi diskuterte de vi alle har møtt, slik jeg opplever at du gjør.

Siden du er opptatt av temaet, kan jeg anbefale å se det. Ligger gratis på nrk.no/puls - både hovedpuls og ekstrapuls fra NRK2.

[Gjest Gjest]

Dette er absolutt et betimelig spørsmål. Og mer "to the point" enn at man ler av de "perfekte" damene med fine og strøkne hjem og nybakte boller. Som angivelig ikke har evnen til å være en god venninne eller samtalepartner.

Det er jeg fullstendig enig i. At mange kvinner, kanskje til og med kvinner flest, sliter seg ut pga krav som drar en i alle retninger er den viktige debatten som Puls-programmet ville reise, men som ikke blir tatt her i tråden (i hvert fall ikke i starten) fordi alt drukner i "nå ler alle vi vanlige, hyggelige av de overhysterisk perfekte som tror de er så mye bedre enn oss".

Og så blir egentlig latteren en (ubevisst?) stragegi for å unngå å diskutere det samme problemkomplekset i egne liv. Synd, men de ekstreme ytterpunktene Puls-redaksjonen valgte å lage reportasjer om er kanskje tildels skyld i det.

[Gjest provosert gjest]

Dere vet at atferden til disse damene kan bunne i en tvangslidelse?

Da burde innslaget vært sendt under det aktuelle tema.

Jeg ønsker ikke at noen skal få en skikkelig nedtur. Tver om, så tror jeg kanskje at en del takler nettopp nedturer ved å ha ekstra mye kontroll over livet sitt - den tingen de klarer å mestre tilsynelatende perfekt.

Mange trenger nedturer for rett og slett å lære hva som er viktig og hva som er mindre viktig i livet. Og for å forstå at man aldri klarer å gjøre alt 100 % perfekt til enhver tid.

[Gjest Elastica]

Jeg skal se programmet, Sissan! Og se om jeg er ner enige med dere etterpå.

Ellers er jeg enig med siste gjest - synd at en viktig problemstilling drukner i de ytterliggående eksemplene Nrk har funnet. For jeg tror også dette med drukning i hverdagskrav er et viktig tema som berører mange - også de som ikke på noen måte kjenner seg igjen i oljefruenes liv. Kanskje til og med Emera.

Endret 20. oktober 2009 av Elastica

[Gjest Gjest]

Mange trenger nedturer for rett og slett å lære hva som er viktig og hva som er mindre viktig i livet. Og for å forstå at man aldri klarer å gjøre alt 100 % perfekt til enhver tid.

Jeg har hatt nedturen min. Den varte i mange år, og tok fra meg omtrent alt det de fleste tar for gitt.

I dag framstår jeg for mange på særlig ett felt som en av disse perfekte kvinnene som du så selvsikkert vet hva mangler. Dette fordi det å bruke tida mi og de nyvunne kreftene mine på dette feltet gir meg enormt mye glede i hverdagen. Det var det første jeg satte i gang med så fort jeg var i stand til det igjen. Slik feirer jeg hver dag seieren over nedturen min.

Folk er forskjellige.

[Gjest provosert gjest]

Jeg skal se programmet, Sissan! Og se om jeg er ner enige med dere etterpå.

Ellers er jeg enig med siste gjest - synd at en viktig problemstilling drukner i de ytterliggående eksemplene Nrk har funnet. For jeg tror også dette med drukning i hverdagskrav er et viktig tema som berører mange - også de som ikke på noen måte kjenner seg igjen i oljefruenes liv. Til og med Emera.

Jeg har hatt nedturen min. Den varte i mange år, og tok fra meg omtrent alt det de fleste tar for gitt.

I dag framstår jeg for mange på særlig ett felt som en av disse perfekte kvinnene som du så selvsikkert vet hva mangler. Dette fordi det å bruke tida mi og de nyvunne kreftene mine på dette feltet gir meg enormt mye glede i hverdagen. Det var det første jeg satte i gang med så fort jeg var i stand til det igjen. Slik feirer jeg hver dag seieren over nedturen min.

Folk er forskjellige.

Men da gjør du dette fordi du elsker å gjøre det og fordi du har tid. Ikke fordi du syns at du burde!

Ps! Jeg har møtt veggen selv noen ganger.

[Gjest provosert gjest]

Jeg skal se programmet, Sissan! Og se om jeg er ner enige med dere etterpå.

Ellers er jeg enig med siste gjest - synd at en viktig problemstilling drukner i de ytterliggående eksemplene Nrk har funnet. For jeg tror også dette med drukning i hverdagskrav er et viktig tema som berører mange - også de som ikke på noen måte kjenner seg igjen i oljefruenes liv. Kanskje til og med Emera.

Har ikke fått sett siste delen som gikk på nrk2. Tror jeg må se det i kveld.

[Gjest nextlife]

Jeg mener at kvinner som sliter med å ikke tilfredsstille sine egne krav til den perfekte husmor trenger å få oppleve noen virkelige nedturer i livet.

Ja, jeg mener det seriøst. Jeg tror de trenger det for å få litt mer perskpektiv på livet.

Hva i all verden vet du om at disse kvinnene ikke har opplevd nedturer?

Jeg kan nok selv gå under denne generaliserte typen kvinne. Jeg har alltid et nystriglet hjem, jeg lager mat fra bunnen av, jeg jobber som et tørk, har barn og mann og andre omsorgsoppgaver, og engasjerer meg i en god del andre ting.

Uten at jeg orker å gå inn på hva her, har jeg virkelig opplevd noen nedturer i livet.

Slike nedturer kommer og vedvarer, og man har lite og ingen kontroll over de.

For meg, og kanskje andre er rutiner og mestring på andre felt en del av det å takle slike nedturer, at man i alle fall tar full kontroll over det man kan ha kontroll over.

Det er helt sikkert noen som ofrer mye av livskvalitet og relasjoner for å fremstå som såkalt vellykket, men jeg personlig tror ikke det er så mange.

Jeg tror mer det handler om at man selv lager seg en livsstil man faktisk trives med, og at dette blir normalen for a/s familien. Til tider både stressende og utmattende, men poenget er at man skal trives, og det tror jeg de fleste gjør.

[Susan Sto Helit]

Disse fordommene folk har om at såkalte "perfekte" folk ikke har tid til hverandre er jo bare tull. Som du sier, det kan være de ikke bruker timesvis på tv og data.

Jeg vokste opp i et hjem dere nå driver og rakker ned på. Min mor har alltid likt å pynte og stulle og stelle i heimen. Hun er sånn som traller og synger når hun vasker og rydder. Hun har det som hobby. Hun liker det. Og bake gjør hun også. Betød det at vi vokste opp som små, vanskjøtte dukker i et dukkehjem? Nei, tenk, det gjorde ikke det. Vi fikk være med å bake, det var alltid enorm stas. Vi koste oss når vi fikk lov til å hjelpe mamma med å dekke pent på bordet.

Og vi ble lest for i massevis, lekt med i massevis, og kost med i massevis. For ettersom mamma ikke hadde alle mulige slags andre hobbyer, hadde hun alltid tid til oss, I TILLEGG til å ordne i huset.

Jeg blir provosert av denne nedlatende holdningen folk har til mennesker som har som hobby å holde det pent i heimen.

Nå vil vel jeg nevne at den som har det mest perfekte hjemmet i mine øyne, ikke er hun som har som hobby å rydde og gjøre det pent i huset. (Ikke som eneste hobby, hvertfall.) Der er det nok et samarbeid mellom henne og mannen.

Den andre av mine venninner har absolutt som hobby å rydde, vaske og gjøre det pent hjemme. Men hun ser jeg hvor hun "sparer inn" tiden.

Hun kan i liten grad lage mat. Og bake gjør hun ikke.

Og skulle hun finne på noen av disse tingene, så gjør hun det absolutt ikke sammen med barnet, for det ville blitt for mye rot for henne. (På den annen side har hun ett stort og ett lite barn, for der i huset hjelper ikke mannen til med rydding og vask.)

Selv bruker jeg gjerne tid til å bake sammen med barn. Det er en morsom og koselig ting å gjøre. Men det tar tid. Og det lager utrolige mengder md rot, ettersom jeg ikke klarer å rydde underveis.

[Gjest bare bea]

Jeg tror det blir en fiksering for veldig mange, og at de som ikke erkjenner at de sløser vekk uhorvelig mye tid og penger på å dekorere og dandere i hjemmet, gjemmer seg bak argumenter om at "det er et valg, en hobby, det går ikke ut over andre ting, hele familien vil dette og jaddjaddajadda". Mennesket er i stor grad hva det bruker tida på. Hvis du bruker tida di på å lage muffins og bake rundstykker, for å ta bilder av de før du fortærer de, helst fra alle vinkler og ovenfra og ned slik at du kan lage en bildeserie om det på bloggen din, da er du et grunt menneske. Hvis du attpåtil har en sånn der Keep calm and carry on-plakat på veggen, er du iallefall skakkjørt. Joda, pass på å slapp helt av og bare fortsett å knipse bilder av muffinsen. Det kan jo hende du får skryt på bloggen din, og da er vel uka reddet?

[Gjest Gjest]

Men da gjør du dette fordi du elsker å gjøre det og fordi du har tid. Ikke fordi du syns at du burde!

Ps! Jeg har møtt veggen selv noen ganger.

Men hvis jeg ikke hadde fortalt deg om motivasjonen min først, så kunne jo ikke du vite det. Og så krever det jo også at du tror meg på mitt ord. Hadde du bare observert meg utenfra, hadde du kanskje plassert meg i den gruppen du først snakket om.

Derfor er det problematisk å generalisere så skråsikkert som du gjør i innleggene dine.

[Gjest provosert gjest]

Hva i all verden vet du om at disse kvinnene ikke har opplevd nedturer?

Jeg kan nok selv gå under denne generaliserte typen kvinne. Jeg har alltid et nystriglet hjem, jeg lager mat fra bunnen av, jeg jobber som et tørk, har barn og mann og andre omsorgsoppgaver, og engasjerer meg i en god del andre ting.

Uten at jeg orker å gå inn på hva her, har jeg virkelig opplevd noen nedturer i livet.

Slike nedturer kommer og vedvarer, og man har lite og ingen kontroll over de.

For meg, og kanskje andre er rutiner og mestring på andre felt en del av det å takle slike nedturer, at man i alle fall tar full kontroll over det man kan ha kontroll over.

Det er helt sikkert noen som ofrer mye av livskvalitet og relasjoner for å fremstå som såkalt vellykket, men jeg personlig tror ikke det er så mange.

Jeg tror mer det handler om at man selv lager seg en livsstil man faktisk trives med, og at dette blir normalen for a/s familien. Til tider både stressende og utmattende, men poenget er at man skal trives, og det tror jeg de fleste gjør.

Nei, klart jeg aner ikke om dama som sa at hun jobbet 120 % har hatt nedturer.

Men jeg vet bare at mange av dem som får noen nedturer etter å drive seg selv for hardt lærer av sine feil og forstår at de må velge andre løsninger enn de har gjort tidligere.

Men noen lærer nok aldri.

[Gjest provosert gjest]

Men hvis jeg ikke hadde fortalt deg om motivasjonen min først, så kunne jo ikke du vite det. Og så krever det jo også at du tror meg på mitt ord. Hadde du bare observert meg utenfra, hadde du kanskje plassert meg i den gruppen du først snakket om.

Derfor er det problematisk å generalisere så skråsikkert som du gjør i innleggene dine.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener, men jeg har aldri sagt at jeg syns det er lavmål å like å innrede sitt hjem, tørke støv eller elske å lage mat. Selv elsker jeg innredningsarbeid men klager ikke over tidsklemma om ikke de gamle gardinene macher den nye sofaen.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk ikke spesielt tidkrevende å ha det slik som de to damene.

Her er oppskriften:

- ha faste plasser for alt og legg det tilbake på plass etter bruk - da vet alle hvor det er og man sparer masse tid på å lete etter ting. tid som man heller kan bruke på feks å leke med barna.

- støvsug og tørk støv en gang i uken

- tørk bort jordbærsyltetøyet som datt på gulvet med en gang, så slipper man å vaske hele gulvet hele tiden

- det tar faktisk ikke så mye lengre tid å lage mat fra bunnen av, og dersom hele familien deltar så går det enda fortere og er veldig sosialt - praten går samtidig om hva man har opplevd den dagen.

Grunnen til at disse damene hadde det så veldig interiørblad aktig er jo alderen deres - de har nettopp startet opp og pusset opp - så da er det jo ikke rart de har valgt interiør som er "inn" nå.

Men å ha kokkosboller på utstilling er jo nesten barnemishandling

[Gjest Gjest]

Igjen, er det noen som har adressen til bloggen til hun fra Rogaland?

[Gjest Gjest]

Jeg tror det blir en fiksering for veldig mange, og at de som ikke erkjenner at de sløser vekk uhorvelig mye tid og penger på å dekorere og dandere i hjemmet, gjemmer seg bak argumenter om at "det er et valg, en hobby, det går ikke ut over andre ting, hele familien vil dette og jaddjaddajadda". Mennesket er i stor grad hva det bruker tida på. Hvis du bruker tida di på å lage muffins og bake rundstykker, for å ta bilder av de før du fortærer de, helst fra alle vinkler og ovenfra og ned slik at du kan lage en bildeserie om det på bloggen din, da er du et grunt menneske. Hvis du attpåtil har en sånn der Keep calm and carry on-plakat på veggen, er du iallefall skakkjørt. Joda, pass på å slapp helt av og bare fortsett å knipse bilder av muffinsen. Det kan jo hende du får skryt på bloggen din, og da er vel uka reddet?

Ja, for DU sitter med fasiten på hva som er viktig her i livet

At DU ikke finner glede i å ha et velpleid hjem betyr ikke at alle andre lyger når de sier at de faktisk finner glede i det. At DU ikke liker å bake muffins betyr ikke at de som baker muffins heller ikke liker det, men gjør det kun for å få skryt.

Jeg blir småkvalm av fordommene dine. Din livsstil er ikke den eneste rette. Sitt i et rotete hus og aldri bak, om det gjør deg glad, og la de som liker å pynte i heimen og bake holde på med det.

[Sissan]

For jeg tror også dette med drukning i hverdagskrav er et viktig tema som berører mange - også de som ikke på noen måte kjenner seg igjen i oljefruenes liv. Kanskje til og med Emera.

Ja, det berører i alle fall helt sikkert Sissan. Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i oljefruenes liv, kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Ikke pga hjemmet, det er helt ok, men så var det pølsene til middag, den manglende treningen, overtiden som aldri ble gjennomført, bollene jeg ikke bakte til skoleavslutningen etc. etc. etc.....

Jeg tror de fleste småbarnsforeldre i jobb blir fanget av det. Og som de sa på NRK2 - det gjelder i like stor grad menn som kvinner, dette stresset. Poenget er vel hvordan vi skal klare å redusere stresset uten å miste den personen vi ønsker å være?

Jeg har funnet ut at hjemmet mitt ikke blir så pent som oljefruenes. Og da mener jeg ikke modernitetsgraden, jeg liker ikke minimalisme og jeg liker ikke sølvfat. Jeg mener graden av ryddighet, graden av støvfrihet. Ikke så lenge jeg har små barn. Men det er jammen meg ikke så lett å la være å stormrydde når jeg vet jeg får besøk likevel. Den dårlige samvittigheten kommer krypende opp i TV-sofaen i form av små smulespøkelser fra kjøkkenet hver kveld. Jeg later som jeg ikke ser den, men det går ikke helt. Er det i det hele tatt mulig å fri seg fra det tro?