Puls (de perfeksjonistiske kvinnene)

[Gjest Gjest]

For alle valgene man gjør, velger man bort andre ting. Senke standarden osv. er uttrykk jeg ikke helt forstår, all den tid det handler om å få et familie"prosjekt" til å fungere godt. Er fasaden det viktige og prioriterte så vil nødvendigvis det innenfor lide av det.

Men med den siste setningen her, og valget av ordet "fasade", har du jo allerede felt en moralsk dom over noen valg, og samtidig slått fast at de ikke lar seg kombinere med det riktige og ønskverdige.

Hva legger du i fasade, og hva er det den nødvendigvis går på bekostning av? Er fasade å ha dyre møbler, eller er det også bare det å bry seg om hvordan det ser ut hjemme? Kan man ikke ha slike interesser og samtidig legge vekt på menneskelige relasjoner? Er fasade å bry seg om å ha det rent? Er de som aldri vasker huset dermed mer glade i hverandre og i barna sine? Hvor mye kan man vaske og rydde uten at det går på bekostning av "det innenfor"?

Ikke så lett å sette grensen et sted, kanskje? Det kommer vel an på øynene som ser, da. Og dermed tjener en slik uttalelse om "fasade som nødvendigvis går utover noe (mer verdifullt)" bare til å avgrense og definere en "normalitet", og plassere seg selv og egne valg og standarder innenfor denne.

[Donpedro]

For alle valgene man gjør, velger man bort andre ting. Senke standarden osv. er uttrykk jeg ikke helt forstår, all den tid det handler om å få et familie"prosjekt" til å fungere godt. Er fasaden det viktige og prioriterte så vil nødvendigvis det innenfor lide av det.

Ikke nødvendigvis. Selv er jeg ikke så nøye på ting, lar gjerne oppvasken stå og støvsuger når jeg har lyst (dvs ikke hver uke).

Bruker jeg mer tid på mine barn av den grunn? Det tror jeg ikke. Imidlertid bruker jeg mmasse fjasetid på nett og tv etter at ungene er i seng, rett og slett fordi jeg er smålat.

Passer flott for meg, men selvsagt ikke for alle andre.

Hvem bestemmer hva som er "fasade" og hva som er "ekte"? For meg er fasade den siden av seg selv som man gjerne viser til andre. men de av oss som har det rotete kan jo også ha en fasade med skinn av usannhet i seg. For alt det mine venner vet, kan det jo hende mannen min banker meg hver kveld (det gjør han ikke, altså!). og da hjelper det ikke om vi har det tilsynelatende harmonisk, koselig og smårotete.

Når det er sagt, så kjenner jeg flere som klager over den masete tiden etter barnehagen da den sunne hjemmelagde maten skal lages og ungene er i veien. Da tenker jeg det kan være vel så bra for familien å spise noe lettvindt, enten det er egg & bacon, grændis, McDonalds eller noe annet som tar kort tid. Fremfor å ha sur voksen som lager mat og ikke har tid til barn.

Mener absolutt ikke her å si at hjemmelaget sunn mat ikke kan kombineres med tidsklemma, men jeg kjenner definitivt eksempler på folk som synes det er vanskelig å planlegge slik bra - slik at det blir mer harmonisk for hele familien.

Endret 20. oktober 2009 av Donpedro

[Sissan]

Jeg syns også det er latterlig at det fremstilles slik at de som velger å leve med gjenbruksvarer og huset på halv 8 har et harmonisk liv.

Det er jeg helt enig i. Samtidig er de jo ærlige på at det er slitsomt, og at de velger bort en del ting. Jeg tror ikke det er mer harmonisk å ha dårlig økonomi enn god økonomi.

Allikevel oppfattet jeg hun som var tannlege og hadde alt på G OG hun som ikke hadde oppvaskmaskin som adskillig MER harmoniske enn hun som jobbet 120% og samtidig jobbet for å oppnå et perfekt hjem og pene barn etc. Og det er sistnevntes situasjon jeg kjenner meg mest igjen i.

Jeg ser de fine hjemmene til venner som jobber deltid eller er hjemmeværende, den hjemmelagde maten, de pene barna, alle de fine plantene og de til en hver tid oppdaterte putene i sofaen, og jeg ønsker meg det. Men jeg klarer det ikke. Jeg prøver ikke heller da, jeg har innsett mine begrensninger, men jeg har dårlig samvittighet overfor meg selv pga det.

Progammet viste meg at man faktisk må velge. Det er ingen som har alt. Hun som prøvde hadde tårer i øynene og ønsket seg å klare å slappe av. Hun som var hjemme og hadde et perfekt hjem reagerte med litt tristhet da "ekspertene" understreket at det betyr som regel at far må jobbe mer, og at det er vanskelig for mange å komme i jobb igjen og få en mer lik fordeling av arbeid mellom mor og far senere i livet. Og hun som levde med loppis-ting innrømmet at hun lot en side av livet gå forbi seg.

Jeg lærte det jeg visste - ingen har alt. Og om man løper hele tiden etter det beste av det du ser på alle områder, er du dømt til å slite deg ut.

Også synes jeg det er litt trist at det syens som en rådende oppfatning at man alltid har det hyggeligere sammen med mennesker som alltid lever med såkalte "senkede krav", slik Sissan gir uttrykk for. Litt av det samme som går igjen i andre debatter - gjør man noe skikkelig, enten det dreier seg om å lage imponerende mat eller serverer te av fine kopper, så legger man til grunn at den "perfekte" aldri er like "ekte" som det uperfekte. (Jeg bruker hermetegn her, fordi jeg understreker at jeg ikke mener at jeg definerer det perfekte her.)

Tror nesten du måtte sett programmet for å forstå hva jeg mente (det ligger på nrk.no). Jeg innrømmer at min bemerkning var flåsete, og den var ikke generelt ment, så jeg burde ikke ha skrevet den. Men i reportasjone opplevde jeg faktisk at tannlegedamen med 2dagers arbeidsuke og perfekt hjem, ikke utstrålte noen glede. Hun utstrålte bare perfekthet. Hun stresset ikke, barna hadde nystrøkne skjorter, det var ikke en leke på gulvet et eneste sted, og hun hadde sjokoladeboller på bordet i en glassmonter som INGEN SPISTE. De var til pynt. Det er laaangt over grensen for hva jeg opplever er sunt. De med "senket standard" som dere velger å beskrive det som, hadde ikke senket standard fordi de ønsket det i seg selv. De ønsket å kutte ned på jobbingen, og starte eget selskap med noe de drømte om, men som de ikke tjener særlig mye penger på. Deres boligstandard er en konsekvens av andre valg, ikke noe de ønsket isolert eller glorifiserte. Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer slik. At jeg klarte å følge drømmene mine og slippe noen av alle de utvendige kravene. Derfor ville jeg heller spist middag der.

Som sagt - flåsete, og ikke meningen å generalisere. Jeg kjenner ingen av disse yttergrensene IRL. Bare en følelse etter programmet som kom litt feil ut.

Og selv elsker jeg perfekt mat, bare så det er sagt

[Gjest Emera]

Jeg er veldig enig i det du skriver, spesielt det jeg har uthevet.

Også synes jeg det er litt trist at det syens som en rådende oppfatning at man alltid har det hyggeligere sammen med mennesker som alltid lever med såkalte "senkede krav", slik Sissan gir uttrykk for. Litt av det samme som går igjen i andre debatter - gjør man noe skikkelig, enten det dreier seg om å lage imponerende mat eller serverer te av fine kopper, så legger man til grunn at den "perfekte" aldri er like "ekte" som det uperfekte. (Jeg bruker hermetegn her, fordi jeg understreker at jeg ikke mener at jeg definerer det perfekte her.)

Jeg har det alltid hyggeligere sammen med mennesker som lever med det du kaller "senkede krav." Dette er jeg ikke i tvil om. Hadde jeg blitt invitert inn i interiørkataloghjemmene i Puls i går, hadde jeg følt meg stiv og utilpass, og utsatt for mennesker som alltid konkurrerer framfor å prioritere samtalen. Jeg mener selvsagt ikke at det å strekke seg for å lage et flott måltid alltid gir stivt og unaturlig samvær. Det kan være gøy å ta fram det fineste man har og lage gourmetmat av og til. Men det jeg så på TV i går synes jeg var fryktelig. Og det var vel noe av meningen også.

[Gjest Elastica]

Jeg har det alltid hyggeligere sammen med mennesker som lever med det du kaller "senkede krav." Dette er jeg ikke i tvil om. Hadde jeg blitt invitert inn i interiørkataloghjemmene i Puls i går, hadde jeg følt meg stiv og utilpass, og utsatt for mennesker som alltid konkurrerer framfor å prioritere samtalen. Jeg mener selvsagt ikke at det å strekke seg for å lage et flott måltid alltid gir stivt og unaturlig samvær. Det kan være gøy å ta fram det fineste man har og lage gourmetmat av og til. Men det jeg så på TV i går synes jeg var fryktelig. Og det var vel noe av meningen også.

Dette må være bortimot det mest fordømmende og generaliserende innlegget jeg noengang har lest på kg.

Har du ofte vært i et "interiørkataloghjem", som du kaller det, og erfart dette, eller er det din antakelse at det er slik?

[Donpedro]

Jeg har det alltid hyggeligere sammen med mennesker som lever med det du kaller "senkede krav." Dette er jeg ikke i tvil om. Hadde jeg blitt invitert inn i interiørkataloghjemmene i Puls i går, hadde jeg følt meg stiv og utilpass, og utsatt for mennesker som alltid konkurrerer framfor å prioritere samtalen. Jeg mener selvsagt ikke at det å strekke seg for å lage et flott måltid alltid gir stivt og unaturlig samvær. Det kan være gøy å ta fram det fineste man har og lage gourmetmat av og til. Men det jeg så på TV i går synes jeg var fryktelig. Og det var vel noe av meningen også.

Hvordan i all verden kan du si noe så generelt???

Jeg har venninner med flotte nystrøkne hjem, men de er mine venner - og like mye tilstede som de vennene jeg har som bor mer rotete.

Konkurrerer? De jeg kjenner som har det slik, har det slik fordi de selv vil bo sånn. ikke fordi de ser ned på andre! Vi prøver jo alle å skape hjem der vi selv skal trives best mulig- og vi har jo alle ulike meninger om hva det er. Hvordan man kan blande konkurranseaspektet inn i dette på generell basis skjønner ikke jeg.

Du har det alltid hyggeligere med folk med senkede krav? Hva i all verden vet du om hvilke krav ulike folk har, og hav som er grunnen til at de har det slikde har det? Hadde jeg jobbet deltid hadde vi sikkert hatt det ryddigere, men JEG er jo den samme personen. Vi hadde ikke hatt flere hjemmebakte boller, fordi jeg synes det er kjedelig å bake. Andre mennesker synes det er kjempegøy å bake, og gjør det ofte. Kombiner dette med et ryddig hjem - og vips så skal denn personen liksom være mindre hyggelig å være sammen med? (Kanskje særlig om hun strikker litt klær til barna sine også, fordi hun synes det er koselig).

[Inx]

Men med den siste setningen her, og valget av ordet "fasade", har du jo allerede felt en moralsk dom over noen valg, og samtidig slått fast at de ikke lar seg kombinere med det riktige og ønskverdige.

Hva legger du i fasade, og hva er det den nødvendigvis går på bekostning av? Er fasade å ha dyre møbler, eller er det også bare det å bry seg om hvordan det ser ut hjemme? Kan man ikke ha slike interesser og samtidig legge vekt på menneskelige relasjoner? Er fasade å bry seg om å ha det rent? Er de som aldri vasker huset dermed mer glade i hverandre og i barna sine? Hvor mye kan man vaske og rydde uten at det går på bekostning av "det innenfor"?

Ikke så lett å sette grensen et sted, kanskje? Det kommer vel an på øynene som ser, da. Og dermed tjener en slik uttalelse om "fasade som nødvendigvis går utover noe (mer verdifullt)" bare til å avgrense og definere en "normalitet", og plassere seg selv og egne valg og standarder innenfor denne.

Fasaden er et dekkende ord som beskriver at man nettopp legger prioriteringene slik at man opprettholder sin sosiale status. Det er mest verdifullt for dem det gjelder antar jeg.

[Gjest Elastica]

Fasaden er et dekkende ord som beskriver at man nettopp legger prioriteringene slik at man opprettholder sin sosiale status. Det er mest verdifullt for dem det gjelder antar jeg.

Det passer faktisk ganske dårlig med alle de jeg kjenner som ellers passer til beskrivelsen av de som liker å ha orden i hjemmet, orden i garderoben, liker å trene, lage sunn mat osv.

Faktisk er problemet her at man ikke makter å opprettholde den standarden man krever av seg selv, og ikke noe som er diktert av andre.

[Donpedro]

Faktisk er problemet her at man ikke makter å opprettholde den standarden man krever av seg selv, og ikke noe som er diktert av andre.

Det tror jeg også. Og derfor er det også vanskelig å se muligheten for endringer i eget liv.

[Sissan]

Faktisk er problemet her at man ikke makter å opprettholde den standarden man krever av seg selv, og ikke noe som er diktert av andre.

Hvordan mener du den standarden settes da?

[Inx]

Det passer faktisk ganske dårlig med alle de jeg kjenner som ellers passer til beskrivelsen av de som liker å ha orden i hjemmet, orden i garderoben, liker å trene, lage sunn mat osv.

Faktisk er problemet her at man ikke makter å opprettholde den standarden man krever av seg selv, og ikke noe som er diktert av andre.

Standarden en krever av seg selv er en internalisering av eksterne krav om vil, eller en internalisering av det en selv antar at andre forventer.

[Donpedro]

Jeg kjenner ihvertfall flere som lever litt etter "kun det beste"-filosofien, dvs at barna kun bør ha god og sunn mat, man bør selv trene minst 3 ganger i uken, følge opp alle aktiviteter osv.

Alt dette er jo vel og bra. Men samlet sett kan det bli for mye. Men det er jo ingen i omgangskretsen som pålegger alle disse tingene. Man ser kanskje at Petrine er så flink med maten, at Anne er på alle fotballkamper, så leser man i avisen at man bør følge til skolen - og selvsagt huske å priotitere egen helse. Og vips sitter man i klisteret. Helt av seg selv.

[Gjest Elastica]

Hvordan mener du den standarden settes da?

Den viktige problemstillingen i Puls-programmet var nettopp kvinners strenge krav til seg selv, slik jeg har forstått det.

Det er klart at også samfunnsmessige forhold spiller inn når disse kravene forankres hos den enkelte. Imidlertid tror jeg ikke det er en plass på den sosiale rangstigen (som Inx antydet, og som jeg svarte på) som alene er årsaken til at man havner akkurat der man gjør.

At jeg ønsker å lage hjemmelaget mat, for eksempel, er ikke på grunn av at jeg søker anerkjennelse hos andre. Snarere tvert i mot, de fleste ser på meg som rar.

[Gjest provosert gjest]

Jeg mener at kvinner som sliter med å ikke tilfredsstille sine egne krav til den perfekte husmor trenger å få oppleve noen virkelige nedturer i livet.

Ja, jeg mener det seriøst. Jeg tror de trenger det for å få litt mer perskpektiv på livet.

[Gjest Hilde K S]

Dere vet at atferden til disse damene kan bunne i en tvangslidelse?

[Gjest Gjest]

Jeg har det alltid hyggeligere sammen med mennesker som lever med det du kaller "senkede krav." Dette er jeg ikke i tvil om. Hadde jeg blitt invitert inn i interiørkataloghjemmene i Puls i går, hadde jeg følt meg stiv og utilpass, og utsatt for mennesker som alltid konkurrerer framfor å prioritere samtalen. Jeg mener selvsagt ikke at det å strekke seg for å lage et flott måltid alltid gir stivt og unaturlig samvær. Det kan være gøy å ta fram det fineste man har og lage gourmetmat av og til. Men det jeg så på TV i går synes jeg var fryktelig. Og det var vel noe av meningen også.

Hjelpes... Så det å ha et pent hjem er det samme som å ikke prioritere samtalen? Er det umulig å ha det pent og være hyggelig samtidig?

Noen har som hobby å lage vakre smykker. Andre har som hobby å lage vakre hjem. Hvorfor er det ene noe annerledes enn det andre? Om noen velger å drite i heimen og bruke all fritiden sin på scrapping, så blir de ikke automatisk mer hyggelige enn dem som bruker fritiden sin på interiør og styring av heimen.

[Susan Sto Helit]

Nå så jeg bare litt av slutten av gårsdagens etterpådebatt... Men jeg forstår godt hvordan man kan sette slike krav til seg selv.

Har venninner blandt naboene, og jeg vet at både jeg og min mann føler at vi også BURDE hatt så perfekte interiørhjem som de har. Det er alltid strøkent ryddig, og det ser virkelig ut som sidene i et interiørmagasin.

Hos oss derimot er det ikke så ryddig, det er ikke så rent, og møblene er noe mer tilfeldig kastet sammen. Fordi vi ikke klarer å bry oss så mye, egentlig.

Vi ønsker kanskje, men både tid og penger mangler for å opprettholde den standarden.

Og når de samme naboene har fulltidsjobb, og alikevel henter tidlig i barnehagen, serverer hjemmebakte flott pyntede muffins i barnebursdagen, og trener flere ganger i uka... Da føler man seg utilstrekkelig i forhold. Hjemmelagede middager er det også der, flere ganger i uka.

Men nå vet jeg at flere av disse naboene har vaskehjelp i huset. Så alt klarer de ikke å gjøre.

Pluss at vi nok har en mer avslappet holdning til det meste, og oftere har tid til å gjøre "ingenting" sammen med vårt barn.

Det er alltids noe de perfekte prioriterer bort også. (Men det kan jo være all tiden vi bruker på data og film...)

[Inx]

Den viktige problemstillingen i Puls-programmet var nettopp kvinners strenge krav til seg selv, slik jeg har forstått det.

Det er klart at også samfunnsmessige forhold spiller inn når disse kravene forankres hos den enkelte. Imidlertid tror jeg ikke det er en plass på den sosiale rangstigen (som Inx antydet, og som jeg svarte på) som alene er årsaken til at man havner akkurat der man gjør.

Da gjenstår spørsmålet hvorfor så mange er "fanget" i en destruktiv hverdagsrutine, hvor det man har til felles er at tiden og kreftene egentlig ikke strekker til.

[Gjest Elastica]

Jeg mener at kvinner som sliter med å ikke tilfredsstille sine egne krav til den perfekte husmor trenger å få oppleve noen virkelige nedturer i livet.

Ja, jeg mener det seriøst. Jeg tror de trenger det for å få litt mer perskpektiv på livet.

Er det ikke nettopp dette som er poenget? At mange av de får virkelige nedturer på grunn av prestasjonspresset og ansvaret på mange arenaer?

[Eve Luna]

Jeg ser de fine hjemmene til venner som jobber deltid eller er hjemmeværende, den hjemmelagde maten, de pene barna, alle de fine plantene og de til en hver tid oppdaterte putene i sofaen, og jeg ønsker meg det. Men jeg klarer det ikke. Jeg prøver ikke heller da, jeg har innsett mine begrensninger, men jeg har dårlig samvittighet overfor meg selv pga det.

Progammet viste meg at man faktisk må velge. Det er ingen som har alt. Hun som prøvde hadde tårer i øynene og ønsket seg å klare å slappe av. Hun som var hjemme og hadde et perfekt hjem reagerte med litt tristhet da "ekspertene" understreket at det betyr som regel at far må jobbe mer, og at det er vanskelig for mange å komme i jobb igjen og få en mer lik fordeling av arbeid mellom mor og far senere i livet. Og hun som levde med loppis-ting innrømmet at hun lot en side av livet gå forbi seg.

Jeg lærte det jeg visste - ingen har alt. Og om man løper hele tiden etter det beste av det du ser på alle områder, er du dømt til å slite deg ut.

Men i reportasjone opplevde jeg faktisk at tannlegedamen med 2dagers arbeidsuke og perfekt hjem, ikke utstrålte noen glede. Hun utstrålte bare perfekthet. Hun stresset ikke, barna hadde nystrøkne skjorter, det var ikke en leke på gulvet et eneste sted, og hun hadde sjokoladeboller på bordet i en glassmonter som INGEN SPISTE. De var til pynt. Det er laaangt over grensen for hva jeg opplever er sunt. De med "senket standard" som dere velger å beskrive det som, hadde ikke senket standard fordi de ønsket det i seg selv. De ønsket å kutte ned på jobbingen, og starte eget selskap med noe de drømte om, men som de ikke tjener særlig mye penger på. Deres boligstandard er en konsekvens av andre valg, ikke noe de ønsket isolert eller glorifiserte. Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer slik. At jeg klarte å følge drømmene mine og slippe noen av alle de utvendige kravene. Derfor ville jeg heller spist middag der.

Veldig enig med deg. Jeg har også lyst å bo i et perfekt hjem. Men det er nok ikke mulig hos oss.

Jeg følte meg dårlig etter å ha sett programmet. Følte meg utilstrekkelig. Og jeg ble trist at den realisasjon at man kan ikke få alt. Jeg så på alt rotet som var rundt meg mens jeg så på programmet og følte veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke rydder bort rotet i stedet for å sitte på sofa og ser på tv. Men jeg har rett og slett ikke energi til å holde alt skikkende rent hele tiden, selv om jeg har tid. Det vil kreve at jeg er i konstant bevegelse fra jeg står opp til jeg legger meg uten mulighet for tid til meg selv. Muligens noen syns sånt er avslappende og gjør det gjerne i fritiden sin. Jeg syns sånt er dødskjedelig. Og jeg tror ikke jeg har lyst å jobbe redusert bare for å holde hjemmet skinnende rent. Og vi har heller ikke råd til at en av oss skal jobbe redusert. Jeg vil heller ha samboeren hjemme mer enn av vi skal ha finere hjem.

Og jeg tenker at denne moderne besettelsen med interiøret må komme ut av en angst. Hvorfor er det så viktig at alle møbler matcher hverandre? Hvorfor er det stadig reklamer på tv som sier at internøret må endres med årstider? Det var ikke sånt for noen år siden. Jeg føler at før var sånne ting forbehold eliten. De som hadde masse penger og kunne leie folk til å ordne sånt for dem. Nå skal enhver vanlig familie etterstrebe å være perfekte og fremstå som om de tilhører eliteklassen med masse penger. Jeg bryr meg virkelig ikke om interiøret og jeg føler at all fokuset på det i media gir meg dårlig sammvitighet for at jeg ikke bryr meg. Jeg skjønner at jeg må senke litt krav til meg selv også. Men jeg tror media har mye skyld her.