Facebook er noe dritt....

[Gjest Gjest]

Ser det er en tråd her om Facebook og forhold, men jeg har en litt annen innfallsvinkel...

Jeg leste et sted at Facebook etc. kan gjøre at man faller utenfor "gjengen" på andre måter, og det er noe jeg har erfart.. Og det er ikke hyggelig. Selv får jeg ikke så mange meldinger der - og oppdaterer jeg statusen min, får jeg liten respons.. Merker at det gjør litt vondt. Føler meg litt upopulær, rett og slett. Det at jeg føler det selv, er greit nok. Men det at alle andre kan se det også -det er det verste. Lurer på om løsningen er å slette hele profilen min..? (men samtidig blir man jo veldig nysgjerrig på hva som skjer med de andre, og det er litt avhengighetsskapende.)

I den virkelige verden er jeg ikke så "venneløs" som det virker på Facebook. Jeg har ikke veldig mange venninner, men noen få og nære. Noen av disse har ikke profil på Facebook, mens andre ikke er særlig aktive der. Kan jo være noe av grunnen til at jeg ikke får så mye respons, da de andre jeg har der er stort sett bekjente..

Noen som kjenner seg igjen i min situasjon? Eller har tips? Egentlig synes jeg verden var enklere og bedre FØR Facebook o.l. kom. Føler det hele blir en slags stor popularitets-konkurranse (se hvor mange venner jeg har, se hvor vellykket jeg er, etc.)

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke på facebook. Og når du tenker så hardt på ei internettside som ikke er noe annet enn en slags levende telefonkatalog. Så burde du vurdere å ikke være der du heller.

Bim bam. Problem løst.

[Gjest Gjest]

Facebook er kjempeflott!

Man kan introdusere ukjente for deg - venners venner og bekjente eller folk du ikke aner hvem er kan introdusere seg og hilse på.

- "God dag frøken, kan man trenge seg på"?

Det kan bli mange dates, kaffebesøk, vin og ekteskap av Facebook etterhvert ;-)

Det er jo unikt: bildene ligger ute og folk kan snakkes og ta kontakt! Ingen hindringer - ta kontakt og si "hei" til en gammel bekjent fra 10 år tilbake - eller en som har status "single" og som ser kjekk ut!

[Gjest Linnea]

Det er jo ikke facebook i seg selv som er noe dritt ?

Det er en side som hjelper folk å f.eks ha kontakt med venner rundt om i verden, dele artige saker med hverandre.

Fordi noen sliter psykisk med facebook, så skal det da ikke gå utover applikasjonen. Noen burde virkelig ta seg sammen, som nevnt over her..

Du burde kanskje logge av for godt.

[Gjest ts]

Det er jo ikke facebook i seg selv som er noe dritt ?

Det er en side som hjelper folk å f.eks ha kontakt med venner rundt om i verden, dele artige saker med hverandre.

Fordi noen sliter psykisk med facebook, så skal det da ikke gå utover applikasjonen. Noen burde virkelig ta seg sammen, som nevnt over her..

Du burde kanskje logge av for godt.

Har da ikke sagt at det skal gå utover applikasjonen... men det er klart det ikke føles bra når man faller utenfor.

[Gjest Linnea]

Du lar det jo gå utover applikasjonen når du dømmer det som dritt ?

I løpet av sitt liv føler mange at man faller utenom. Av og til er det ikke slik realiteten er men dessverre er det også sant. Jeg synes ikke man skal analysere hva som skjer på facebook som noe vitalt for sin egen selvtillit. Jeg sjekker facern flere ganger daglig, oppdaterer status 3 gang i uken og skriver ikke ofte på wallen eller statusen til mine nærmeste venner.

Blir ikke deprimert av at dem ikke skriver på min heller. Det er kanskje annerledes i tenårene, men i voksenverden så er det heller lite å ta i taket for at man ikke får respons på statusoppdateringer.

Kan det være fordi du skriver "tar meg en røyk". " har nettopp tatt meg en røyk" osv hvert 5 minutt?

[Gjest Gjest]

Du må være veldig ung ettersom dette er noe du tenker over. Ifølge innlegget ditt bør jeg føle meg som verdens minst betydelige person. Men jeg kjenner det ikke en plass at jeg får lite oppmerksomhet på facebook. Syns bare det er artig å se gamle kjente o.l.

Det er de som er fysisk tilstede i livet mitt som er viktige for meg. Hadde jeg blitt ignorert av dem tror jeg heller jeg skulle begynt å tenke gjennom problemstillingen din.

Drit nå i dette, ts. Du vet hvem du er, hva du står for, la det bety noe. Ikke hva andre "der ute" måtte tro.

[Gjest ts]

Du må være veldig ung ettersom dette er noe du tenker over. Ifølge innlegget ditt bør jeg føle meg som verdens minst betydelige person. Men jeg kjenner det ikke en plass at jeg får lite oppmerksomhet på facebook. Syns bare det er artig å se gamle kjente o.l.

Det er de som er fysisk tilstede i livet mitt som er viktige for meg. Hadde jeg blitt ignorert av dem tror jeg heller jeg skulle begynt å tenke gjennom problemstillingen din.

Drit nå i dette, ts. Du vet hvem du er, hva du står for, la det bety noe. Ikke hva andre "der ute" måtte tro.

Godt poeng... takk! skal prøve å gi faen. :-)

[Becka]

Nå er jo faktisk facebook en plass hvor mange av vennene der er venner også fysisk. Facebook er blitt en del av hverdagen som for.eks mobilen. Det er nesten sånn at man faller utenfor om man ikke er på facebook!

Jeg kan faktisk forstå litt din frustrasjon jeg. Det handler faktisk mye om å "vise seg" for andre der inne. Folk kan nekte så mye de vil, men det søren med fakta! Nå tar man jo facebook med seg på byen, eller hvor enn man skulle befinne seg. Man får jo ikke med seg hva eller hvor ting skjer om man ikke er på FB! Så ts, behold gjerne FB du, ikke la dette gå så innover deg at du må slette profilen. For seriøst, jeg ser mange jeg, som ikke får kommentarer på alt de oppdaterer på statusen sin. Meg selv inkludert. ( men nå driver ikke jeg å skriver alt jeg gjør heller. ) Om jeg får, så er det som oftest de samme. Og det er helt greit.

Som du selv sier, det er ikke slik at du er venneløs, så da er det jo ingenting å tenke på. Og tro meg, det er ingen som bryr seg om andre enn seg selv der inne uansett!

[Gjest ts]

Og tro meg, det er ingen som bryr seg om andre enn seg selv der inne uansett!

Thank you ;-) det siste der hjalp det litt å høre.. merker at det hjelper å skrive ned frustrasjonen min

[aline]

Har da ikke sagt at det skal gå utover applikasjonen... men det er klart det ikke føles bra når man faller utenfor.

Jeg skjønner ikke helt den der med å falle utenfor jeg kjenner jeg, og jeg skjønner heller ikke det der med å skrive FOR å få tilbakemeldinger... Jeg skriver gjerne en linje om noe som skjer i livet mitt, eller en tanke eller hva som helst. Noenganger er det noen som reagerer på det, andre ganger ikke. Jeg skriver ikke i statusfeltet FOR å få reaksjoner, jeg skriver der fordi jeg liker å uttrykke meg. Derfor føler jeg på ingen måte at jeg er venneløs selv om jeg skulle finne på å skrive noe jeg ikke får respons på, rett og slett fordi det jo ikke er derfor jeg skriver det.

Jeg er selv en stor fan av Facebook, jeg setter så pris på det som bare det. Mange av mine venner som jeg har vært mye sammen med før, men som ejg kanskje ikke ser like mye til lenger, kan jeg nå følge med på. Jeg kan få med meg litt av hva som skjer i livene deres, noe som også gjør det lettere å ta kontakt dersom det skjer noe som gjør at jeg ønsker å prate med dem.

jeg kan også følge med på, og vite at andre kan følge med på meg, hva andre gjør og hva som skjer. Jeg kan se bilder av barna til venner og familie, som jeg ellers ikke ser like ofte. Min far har kommentert at han setter stor pris på det, for nå vet han mye mer om livet mitt en han hadde gjort ellers. Han kan følge med på og se bilder fra reiser jeg drar på, han kan vite litt mer om hva som skjer.

Gamle venner som jeg ikke har sett på lenge, kan jeg plutselig se hvordan har det. Ikke nødvendigvis fordi vi skal tilbake til å bli perlevenner, men rett og slett fordi det er koselig, det er jo mennesker som enten betyr eller har betydd noe i livet mitt.

Det handler faktisk mye om å "vise seg" for andre der inne. Folk kan nekte så mye de vil, men det søren med fakta!

for deg er det kanskje det som er fakta, men for mange dreier det seg om helt andre ting en å "vise seg frem", for å være helt ærlig... og du nekter vel å tro det, men jeg tror faktisk det er flere av oss som er på facebook for helt andre ting en show-off.

[Gjest abbie]

Noen er bare veldig "inni" facebook, andre ikke. Jeg tenker ikke på det som en avspeiling av personens egentlige sosiale liv. Noen av de mest populære og sosiale folkene jeg kjenner er så og si aldri på facebook, han ene lagde seg bare en profil nå nettopp fordi han mistet mobilen og han gidder aldri sjekke den.

Og de jeg kjenner som har mest action på facebook-siden sin er ikke nødvendigvis de som har mest venner ellers. De er gjerne husmødre som sitter hjemme og kjeder seg halve dagen og har en 10 andre gravide venninner som gjør det samme. De driver og kommenterer hverandre til døde og skriver metervis med tull på veggene til hverandre og forsøpler generelt alles facebook med info om hvem de er i mummitrolldalen og andre interessante testresultater. Og er de endelig ute og gjør noe så er det om å gjøre å ta 100 bilder for å vise at de er sosiale, for så å kjøre hele kommentarrunden igjen.

I noen tilfeller er det nesten litt omvendt, de som er mest aktive på facebook er minst aktive ellers. De som freser rundt og henger med mennesker hele dagen har jo ikke tid til å sitte og sulle på nettet. Noen synes faktisk det er relativt ukult å ha en aktiv facebookside.

Men det er jo ingen regel hverken den ene veien eller den andre.

[Gjest HegeH.]

Ser det er en tråd her om Facebook og forhold, men jeg har en litt annen innfallsvinkel...

Jeg leste et sted at Facebook etc. kan gjøre at man faller utenfor "gjengen" på andre måter, og det er noe jeg har erfart.. Og det er ikke hyggelig. Selv får jeg ikke så mange meldinger der - og oppdaterer jeg statusen min, får jeg liten respons.. Merker at det gjør litt vondt. Føler meg litt upopulær, rett og slett. Det at jeg føler det selv, er greit nok. Men det at alle andre kan se det også -det er det verste. Lurer på om løsningen er å slette hele profilen min..? (men samtidig blir man jo veldig nysgjerrig på hva som skjer med de andre, og det er litt avhengighetsskapende.)

I den virkelige verden er jeg ikke så "venneløs" som det virker på Facebook. Jeg har ikke veldig mange venninner, men noen få og nære. Noen av disse har ikke profil på Facebook, mens andre ikke er særlig aktive der. Kan jo være noe av grunnen til at jeg ikke får så mye respons, da de andre jeg har der er stort sett bekjente..

Noen som kjenner seg igjen i min situasjon? Eller har tips? Egentlig synes jeg verden var enklere og bedre FØR Facebook o.l. kom. Føler det hele blir en slags stor popularitets-konkurranse (se hvor mange venner jeg har, se hvor vellykket jeg er, etc.)

Jeg er faktisk enig med deg. FB kann være bra, men er enkelte som drar det vel langt... Poppis-konk, ja så absolutt.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner hva du mener. Tror nok det avhenger mye av hva slags miljøer man henger i, men at man blir utenfor hvis man ikke er der er jeg helt enig i.

Men over til problemstillinga di.

Jeg kan også ta meg selv i å tenke at; hvis ikke noen kommenterer eller sånn så synes de det jeg har skrevet er dumt, eller teit, eller hvis et bilde ikke får en kommentar så syns de det er dumt eller ikke fint, alt ettersom. Dette er jo helt tåpelige tanker, jeg ser det selv, men det har bare blitt sånn ettersom folks aktivitet på FB har økt noe voldsomt. Iallefall hvis jeg ser at en person f.eks kommenterer eller liker andres greier ofte, men ikke mitt så tar jeg det personlig. Ille!

Hadde også en greie med en gutt for en stund siden, han virka interessert på de fleste andre arenaer enn f.eks facebook (selv om han var ofte på og aktiv), og da var det det som ble avgjørende for meg i min tolkning av hans interesse (han kommenterer ikke på statuser som jeg vet han liker eller har noe å si noe om - ergo han er ikke interessert i meg.)

Flott!

Men jeg har roa meg litt nå da og skjønner jo at alt ikke dreier seg om det som skjer der inne, men jeg er fortsatt FB-fan og hadde garantert ikke klart å holde like mye jevnlig kontakt med mine gode venner som bor godt spredt over hele landet om det ikke hadde vært for nettbasert kommunikasjon. Og alt det interne man får med de som er på facebook som de som ikke er der går glipp av.

[Gjest Wiggoline]

Noen er bare veldig "inni" facebook, andre ikke. Jeg tenker ikke på det som en avspeiling av personens egentlige sosiale liv. Noen av de mest populære og sosiale folkene jeg kjenner er så og si aldri på facebook, han ene lagde seg bare en profil nå nettopp fordi han mistet mobilen og han gidder aldri sjekke den.

Og de jeg kjenner som har mest action på facebook-siden sin er ikke nødvendigvis de som har mest venner ellers. De er gjerne husmødre som sitter hjemme og kjeder seg halve dagen og har en 10 andre gravide venninner som gjør det samme. De driver og kommenterer hverandre til døde og skriver metervis med tull på veggene til hverandre og forsøpler generelt alles facebook med info om hvem de er i mummitrolldalen og andre interessante testresultater. Og er de endelig ute og gjør noe så er det om å gjøre å ta 100 bilder for å vise at de er sosiale, for så å kjøre hele kommentarrunden igjen.

I noen tilfeller er det nesten litt omvendt, de som er mest aktive på facebook er minst aktive ellers. De som freser rundt og henger med mennesker hele dagen har jo ikke tid til å sitte og sulle på nettet. Noen synes faktisk det er relativt ukult å ha en aktiv facebookside.

Men det er jo ingen regel hverken den ene veien eller den andre.

Utrolig godt sagt!! Veldig enig!

I følge facebook entusiaster kan nok jeg karakteriseres som en venneløs fjott(har ca 60 venner)Og det er jo INGENTING iforhold til de tre-fire-fem hundre vennene de fleste andre har...

Grunnen til mitt lave antall er kanskje at jeg kjenner få folk.. selv om jeg selv synes 60 mennesker er ganske så mye når jeg tenker over det... En annen grunn er at jeg aldri legger til folk som jeg bare vet hvem er, møtte en gang for lenge siden, eller kjenner sånn halveis.

Videre skjer det svært lite inne på min facebook side, kun to bilder, aldri noen oppdateringer, kanskje bare en wall post i ny og ned. (Og hadde jeg endret status og divesre hadde det nok vært svært begrenset med respons også) jeg kan kanskje forstå tanken med at det kan oppleves som sårt ettersom facebook ofte kan oppfatts som et "show-off" sted, hvor ens vellykkethet måles i popularitet basert på antall venner, aktivitet og respons på aktiviteten. Men jeg tenker for min del at JEG selv vet hvordan jeg er og det gjør også mine nære venner, hva folk jeg omtrent ikke kjenner tenker om meg er igrunn ikke så veldig viktig Kanskje du kan tenke litt i de baner du også

[juliane]

TS, jeg har to spørsmål til deg:

1) Hva slags statuser skriver du? Kanskje du kan komme med et eksempel?

2) Er du selv aktiv og kommenterer andres status/bilder?

Når det gjelder det første må jeg innrømme at jeg ikke gidder å kommentere på kjedelige statuser om hva folk skal ha til middag, en oppramsing av hva de gjorde dagen før eller sånne ting. Det skal ikke store vrien til før en status blir morsom eller interessant. Til og med middagsplaner kan få en kommentar fra meg, så lenge du ikke skriver "TS lager taco til middag", men heller "TS kjører standard FredagsTaco™". Den første får ikke noe oppmerksomhet fra meg selv om det er bestevenninna mi, mens den siste hadde jeg gjerne trykket på like på uansett hvem som skrev det.

Når det gjelder det andre er det jo naturlig at man kommenterer tilbake på venner som gir respons, og etter hvert ikke gidder å kommentere hvis man aldri får noe respons tilbake.

[Becka]

Jeg skjønner ikke helt den der med å falle utenfor jeg kjenner jeg, og jeg skjønner heller ikke det der med å skrive FOR å få tilbakemeldinger... Jeg skriver gjerne en linje om noe som skjer i livet mitt, eller en tanke eller hva som helst. Noenganger er det noen som reagerer på det, andre ganger ikke. Jeg skriver ikke i statusfeltet FOR å få reaksjoner, jeg skriver der fordi jeg liker å uttrykke meg. Derfor føler jeg på ingen måte at jeg er venneløs selv om jeg skulle finne på å skrive noe jeg ikke får respons på, rett og slett fordi det jo ikke er derfor jeg skriver det.

Jeg er selv en stor fan av Facebook, jeg setter så pris på det som bare det. Mange av mine venner som jeg har vært mye sammen med før, men som ejg kanskje ikke ser like mye til lenger, kan jeg nå følge med på. Jeg kan få med meg litt av hva som skjer i livene deres, noe som også gjør det lettere å ta kontakt dersom det skjer noe som gjør at jeg ønsker å prate med dem.

jeg kan også følge med på, og vite at andre kan følge med på meg, hva andre gjør og hva som skjer. Jeg kan se bilder av barna til venner og familie, som jeg ellers ikke ser like ofte. Min far har kommentert at han setter stor pris på det, for nå vet han mye mer om livet mitt en han hadde gjort ellers. Han kan følge med på og se bilder fra reiser jeg drar på, han kan vite litt mer om hva som skjer.

Gamle venner som jeg ikke har sett på lenge, kan jeg plutselig se hvordan har det. Ikke nødvendigvis fordi vi skal tilbake til å bli perlevenner, men rett og slett fordi det er koselig, det er jo mennesker som enten betyr eller har betydd noe i livet mitt.

for deg er det kanskje det som er fakta, men for mange dreier det seg om helt andre ting en å "vise seg frem", for å være helt ærlig... og du nekter vel å tro det, men jeg tror faktisk det er flere av oss som er på facebook for helt andre ting en show-off.

Jeg sa ikke at det kun var show off, men mye av det dreier seg om det. Kanskje ikke helt bevisst for alle... Men i min FB er det tydelig slik i allefall. Noen er mer på det enn andre, selvsagt.

[Linda29]

Facebook er bra med tanke på nettverking. Men ja, jeg er enig med TS, at det er noe dårlig...

F.eks det at alle felles venner ser hva man skriver hvis man skriver på veggen til noen.

Og det å legge ut bilder er jo ens egen sak, men det blir så mye teit når nesten alle legger ut fyllefestbilder med grimaser og alkoholflasker i hånda. Hvem interesserer seg for å se slikt liksom?

Jeg tror at mange kan interessere seg for det som blir skrevet på vegger, selv om de ikke kommenterer det.

Men det blir den noiaen noen ganger hvis ingen svarer på noe av det man skriver. Så man bør lære seg å gi faen.

Jeg liker mye bedre myspace. Der kan man kommentere uavhengig av alle andre, eller alle andres venner. Man er innom den personlige siden og leser blogger og annet noen ganger. Og nå har det jo kommet sånn status oppdatering der også.

For meg blir det altfor tett med FB - å ha både mor, far, gamle skolevenner, ekser, nytt kjæreste-materiale, og tidligere flørter i ett og samme rom.

[Gjest Gjest]

Jeg kan faktisk forstå litt din frustrasjon jeg. Det handler faktisk mye om å "vise seg" for andre der inne. Folk kan nekte så mye de vil, men det søren med fakta!

Fullstendig enig!! Nå varierer det heldigvis noe hvordan folk bruker FB da, men i mange tilfeller er det blitt et utstillingsvindu der folk kan portrettere sine perfekte liv. Jeg har heldigvis en del venner innpå som er helt "normale", faktisk er vi litt "trassig" i å ikke være mest populær, flinkest på jobben, ha flotteste leiligheten osv rett og slett fordi mange av de andre på vennelista vår er kvalmende i sin overdrivelse. Vi bruker det som underholdning til tider - det burde du også. (Når folk f.eks. legger ut at de skal på kurs i jobben fordi de er så ung og lovende og du vet det er et obligatorisk 2timers internt fillemøte som ikke gjelder faglig kursing egentlig, må man jo bare flire...)

[aline]

Hadde også en greie med en gutt for en stund siden, han virka interessert på de fleste andre arenaer enn f.eks facebook (selv om han var ofte på og aktiv), og da var det det som ble avgjørende for meg i min tolkning av hans interesse (han kommenterer ikke på statuser som jeg vet han liker eller har noe å si noe om - ergo han er ikke interessert i meg.)

Flott!

hehe... jeg tenkte slik en bitteliten stund i starten av forholdet med kjæresten min... nå er han veldig til og fra aktiv, men han er så godt som aldri inne på min side og han kommenterer sjeldent eller aldri noe av det jeg skriver eller noe jeg legger ut.

Han er derimot gjerne inne og svarer andre, både jenter og gutter. En periode tok jeg meg litt nær av det, inntil jeg innså at de han svarer på facebook, er jo de han IKKE prater med i noen særlig grad ellers! Jeg vet han har sin aller aller beste venn der inne også, han kommenterer ikke hans status eller ting heller, i særlig grad, for ham prater han jo også med på andre arenaer.

Og jeg ser jo at jeg gjør akkurat likedan, jeg kommenterer gjerne på andres status og andres ting, mye oftere en jeg gjør på kjærestens. For når jeg ønsker å prate med kjæresten, så ønsker jeg faktisk det uten at hele verden ser hva jeg sier til ham, det er jo vårt, ikke alles, slik en enkel kommentar til en venn jeg ikke ser så ofte er.