Forhold til foreldre som sliter oss begge ut

[Gjest Haraldsen24]

Jeg og min samboer opplever at kontakten med mine foreldre er vond og sårende. Mine er skilte og har begge samboer. Hennes foreldre og nærmeste søsken og besteforeldre er rake motsetningen. Vi merker gjensidig forståelse, omsorg og kjærlighet. Med mine er det annerledes og vanskelig. Jeg skal prøve å forklare.

Kjernen er på en måte denne: Vi har for høye forventninger i forhold til hva vi får igjen. Ekstra vondt nå med en datter på tre måneder. Vanskelig å forstå at folk ikke er mer interesserte, viser mer omsorg og kjærlighet. For vi kjenner dette så sterkt og ekte med hennes foreldre. De virker mer levende på et vis.

Det virker lurt å skille på rollen mor og far, og personene mor og far. For de vil oss ikke vondt, de er bare veldig varierende i sin omsorg - så mye at det gjør vondt og skaper forvirring hos to følsomme mennesker.

Jeg er opptatt med jobb og studier, og derfor ødelegger dette og lager mental ubalanse.

Vi har bestemt oss for å radikalt begrense kontakten en stund, uten å brenne brua fullstendig. Her tidligere besluttet vi at det var best å avslutte kontakten med min søster fordi det skader og lammer oss. Vi er usynlige for hverandre. Det vonde er at hun later som om alt er greit (og dette syn fester seg elegant hos både mor og far). På en måte blir vi som opprørere, der den andre part går fri fordi hun er uskyldig (for henne er det ingen problemer), men vi har i realiteten ikke snakket på tre år. Når vi går til det dramatiske skritt å meddeler at det er best at vi lukker døren for en stund, er responsen heller laber, hun er mest opptatt av skjebnen til noen lånte klær (ja, noe materielt).

Andre kan ikke lese dine tanker, og andre vet ikke hva du har opplevd. Jeg/vi har prøvd før, men det nytter lite. Et opprivende møte med far (der han viste noe forståelse virker allerede nå glemt). Han er mer som en gjennomtrengelig mur som ikke kan revurdere sine standpunkter. Når det gjelder mor svarer hun at "hun da ikke er en god nok mor". Men målet er at våre sosiale liv skal fungere bedre, ikke at det skal pekes ut vinnere og tapere.

Å bryte kontakten med familien må være ganske drastisk, men evolusjonært er det vel forsvarlig, altså, hvis ting skulle gli ut i sanden.

Mye er nok kommunikasjonssvikt, men jeg orker ikke prøve å overbevise dem om at vi tar skade av forholdene. Dette har jeg prøvd flere ganger før uten å bli forstått. Ens oppriktige meninger blir fragmentert ut i bruddstykker - for her er det folkelig erfaring som teller. Hvor sårende er det ikke å ikke bli trodd? Jeg mener, man kan kanskje ikke ubetinget kreve å bli forstått, men respektert?

Ja, så vi har foreløpig bestemt oss for å drastisk kutte ned på besøk (en aktivitet som vi nesten bedriver alene, men som bør være mer gjensidig og dynamisk).

Ikke gi dette plass, ikke bruke tid og energi.

Det jeg som veldig følsom trenger hjelp til er å tilegne med teknikker å tenke på, slik at dette ikke innhenter meg i hverdagen, slik det gjør nu. Er det litteratur som kan hjelpe, om det å glemme eller gi folk mindre plass?

Huff, et hjertesukk.. Er det andre som har slitt med noe lignende og kan komme med råd?

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle foreldre som er istand til å inrømme at de feiler som foreldre, og det er da vanskelig å løse problemet fordi det berører en veldig sår kjerne. Dine foreldre vil kansje ikke se problemet fordi det passer dem best å se på seg selv om vellykkede.

Jeg vet at det sårer og at det gjør så vondt når familien ikke klarer å være en givende familie.

Jeg tror at din søster spiller offerkortet, noe som gjør at dine foreldre bli evt manipulert til å føle at dere er vanskelige. Dine foreldre rives kansje mellom deg og din søster.

Mitt forslag er å sosialisere deg med de positive menneskene i livet ditt. Ha en god og positiv kontakt med hans foreldre..

Jeg er selv i en situasjon hvor jeg distanserer meg fra mine foreldre også. Det er utrolig vondt, od det ser mørkt ut, men det hjelper å ikke la de få nok informasjon til å manipulere..men samtidig ha en nøytral kontakt.

[Gjest Haraldsen24]

Takk for at du tok deg tid.

Det er ikke alle foreldre som er istand til å inrømme at de feiler som foreldre, og det er da vanskelig å løse problemet fordi det berører en veldig sår kjerne. Dine foreldre vil kansje ikke se problemet fordi det passer dem best å se på seg selv om vellykkede.

Det rører om følelser og verdiforestillinger. Man vil liksom ikke rasere dette for folk. Det er nok ikke bare min foreldre som sliter med å revurdere overbevisninger, spesielt ikke når det er er sønn som har levd under halvparten så mange år.

Jeg tror at din søster spiller offerkortet, noe som gjør at dine foreldre bli evt manipulert til å føle at dere er vanskelige. Dine foreldre rives kansje mellom deg og din søster.

Hun er ute nå. Dette var heller ikke så dramatisk, hun var mer et plagsomt hinder mellom relasjonen til mor og far. Det gjorde faktisk godt. At man blir gjort til skurk er derimot ikke så gøy.

Det er vel de mer "lette" menneskene som går fri her i verden? Samvittighet og genuinitet synes å være helt fraværende. Jaja, jeg skal ikke klage så mye mer.

Mitt forslag er å sosialisere deg med de positive menneskene i livet ditt. Ha en god og positiv kontakt med hans foreldre..

Dette er et godt tips. Takk. Samtidig vil man gjøre et så inderlig bedre arbeid med sine egne barn. Fokus på det positive, på de folka som virkelig bryr seg.

Jeg er selv i en situasjon hvor jeg distanserer meg fra mine foreldre også. Det er utrolig vondt, od det ser mørkt ut, men det hjelper å ikke la de få nok informasjon til å manipulere..men samtidig ha en nøytral kontakt.

Trist å høre. Det er nok mange av oss. Jeg tror ikke mine manipulerer, men det er vanskelig å sette den riktige betegnelsen.

Vi trekker oss nå i hvert fall ut, så er det bare å se hva som skjer. Enten har man samvittighet og omsorg planet i seg, eller så har man det ikke. Hvis ingen føler tap er det ikke tap. Ikke når det står om god mental helse.