Gjest Anonymous Skrevet 24. mai 2002 #21 Del Skrevet 24. mai 2002 Jeg må si meg enig med siste skriver her. Jeg synes det virker svært umodent å kommentere hverandre som foreldre på en slik måte. Jeg fikk selv høre fra min samboer at jeg var en elendig mor, og at ungen kom til å dø med meg som mor. Selv gjorde han aboslutt ingenting det første året. (Ikke EN ting)For meg var dette så tungt å høre og oppleve at vi ikke lenger er sammen i dag...Men jeg merker nå at toåringen virker nesten mere glad i faren sin enn i meg..vel kanskje ikke mere, men det var en tid da dette gjorde litt vondt for meg og. Jeg tror det også har noe med som en annen skrev at den man er mest trygg på tør man være mest "avvisende" mot. Mvh meg Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
tingeling Skrevet 25. mai 2002 #22 Del Skrevet 25. mai 2002 Hei Perser! Vil først og fremst gratulere deg !!! håper du og Roy hadde en fanastisk dag! så vil jeg gjerne si at selv om det er vanskelig og man er uenige som foreldre, tror jeg at det er utrolig viktig å være enige om hvordan man skal forholde seg til barna, og kjøre samme linje. selvsagt må ikke barnet føle at de voksne rotter seg sammen og aldri kan være uenige, men i det store og det hele... er 100% enig med deg i at barn trenger rutiner, og det er enhver pedagogikk bok jeg har lest også så snakk med roy. prøv å møtes på midten. lykke til Perser! klem fra tingeling (gleder meg til å se bilder )12 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Anonymous Skrevet 28. mai 2002 #23 Del Skrevet 28. mai 2002 Du har fått mange fine svar her, Perser, men jeg kaster meg frampå med et par kommentarer allikevel. Først og fremst er jeg enig med andre her som sier at du og samboeren må bli samkjørte. At dere prater sammen (uten barnet tilstede) er veldig viktig. Mor og far er, og skal være, ulike, men når dere møter barnet bør dere være mest mulig samkjørte mht grenser osv. Min andre kommentar er at barn går igjennom faser, og ting som sykdom, fravær etc. kan få barnet til å tilsynelatende knytte seg sterkere til en av foreldrene. Dette vil jevne seg ut igjen. Og helt til slutt; som småbarnsfamilie gjør man veldig mye sammen. Kansje det er en ide at det gjør litt ting på egenhånd med datteren deres? Du kan f.eks. ta henne med i svømmebasseng en dag i uken, pappa kan besøke parken med henne en ettermiddag osv. Du har en enestående sjangse til litt "meg-tid" i og med at datteren din er så mye pappa-jente. I perioder har jeg og enkelte av mine venninner villet ofre mye for å få litt tid alene. (Det klarner tankene og gir optimisme - tro meg!) Det er ikke lett å gå fra en liten som skriker og hikster selv om han er med pappaen sin. (For ikke å snakke om hvor sårende det er for mange pappaer ) Din datter hater deg IKKE - og problemene går over! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå