2 foreldre....hvor viktigt?

[Michelle]

Jeg ser og hører gjentatte ganger både her inne og andre plasser at det er så viktig at barna har god kontakt med begge foreldrene.Men hvor viktig er det? Vil min datter ta skade av at hun ikke har kontakt med barnefaren? Og hvilke eventuell følger kan hun få senere i livet?

12

[Yatzy]

Jeg tror det er overdreven fokus på dette med å ha to foreldre, og at det er det eneste saliggjørende for barn. Javisst er det i de fleste tilfeller best for barnet å ha kontakt med begge foreldrene, og det er jo dette som er det vanlige.

Jeg tror derimot ikke at barn med kun en forelder nødvendigvis tar noen skade av å ikke ha kontakt med den andre forelderen. Det barnet imidlertid kan ta skade av, er krangel, steile motsetninger og bitre følelsesutspill fra foreldrene. Og dette gjelder både når foreldrene bor sammen og når de går hver til sitt.

Hvor mye så tidligere generasjoner til sin far - som jobbet lenge og mye for å forsørge sin familie? Hvor mange av disse har egentlig tilbragt særlig mye tid med begge foreldrene? Og har de egentlig tatt skade av det?

Jeg tror det er mange ting som er mye mer skadelig enn at barnet ikke har kontakt med begge foreldrene. Og spesielt dersom dette i tilfellet skulle vært samvær der far ble tvunget til samvær med barnet...

[Anne]

"Hvor mye så tidligere generasjoner til sin far - som jobbet lenge og mye for å forsørge sin familie? Og har de egentlig tatt skade av det?" skriver du.

Jeg er "skadet" av at pappa ikke var til stede for meg. Han er ikke skilt fra moren min, men han jobbet mye og var den typen pappa som var mest vanlig i den generasjonen - ikke psykologis nærværende.

Jeg tror mange andre også er skadet/såret av samme grunn.

I dag er papparollen endret og svært mange barn kan få gleden av en far som virkelig er pappa psykologisk sett (ikke bare en forsørger) - dersom pappa får lov (jeg vet at det også finnes mange som svikter).

Nå tror ikke jeg at de av dere som er alenemødre og hvor pappa svikter skal være fryktelig bekymret for en alvorlig utvikling for barnet, men det kan jo være lurt å forsøke å ordne det slik at de enten får et nært forhold til en onkel/slektning eller at de har menn rundt seg en del (barnevakt/barnehage osv.)

[Småbarnsmor]

Barn har rett på kontakt og samvær med begge foreldrene. Og ja jeg tror det er meget viktig.

Du kan liksom ikke bare dra fra barnefaren når ungene er f eks 5 år og si at barn og datter får ikke lov til å ha samvær ( for å sitte det litt på spissen ).

Mor skal ikke nekte far samvær og far skal ikke nekte mor samvær, med mindre det ligger en gyldig grunn bak, som misbruk, alkokol, mishandlig og sånne ting.

Utenom det så ser jeg rett og slett ikke noe problem. Begge foreldrene har rett på samvær og barna har rett på 2 foreldre.

12

[Cassandra]

Så lenge begge foreldrene er "gode nok", så har barna best av å være sammen med begge foreldrene, men klart, hvis en forelder ikke fungerer så er det best å bare vokse opp med en av dem. Det er som en skriver at barna tar mer skade av opprivende krangler og stadig bli sviktet av den ene forelderen.

Jeg vokste opp sammen med min far, og min mor som slet med alkoholen var ikke en god nok omsorgsperson. Men barn er lojale og glad i foreldrene sine likevel, så jeg hadde kontakt med henne likevel. Veldig ofte sto jeg og ventet uten at hun hentet meg. Stadig i min oppvekst lovet hun og sviktet. Mange ganger har jeg tenkt at det ville vært bedre om hun aldri tok kontakt med meg. Men jeg vet ikke. For veldig mange blir det veldig sårt å ikke vite hvordan den andre forelderen er. Mange barn lager seg bilder av hvor fantastisk den personen er.

Så jeg tror at så langt det lar seg gjøre så vil barna ha best av å ha kontakt med begge foreldrene sine. Men å si at barna helt sikkert får skader ved at bare mor eller far oppdrar barna blir jo helt feil. Det er det bare tiden som kan vise, ikke sant?? 12

[aline]

Det er utrolig forskjellig fra individ til individ hvordan det vil påvirke en.

Jeg selv føler at jeg har fått "skader" av ikke å ha en farsmodell i livet mitt. Det at far ikke hadde særlig kontakt og ikke var en vanlig del av livet mitt, har gjort at jeg har fått et heller "merkelig" forhold til menn.

Jeg stoler ikke på dem (noen løgner fra en ellers fraværende far, så er det en ettervirkning)

Jeg har problemer med å føle meg "god nok" i det lange løp ovenfor menn (siden min far ikke ønsket kontakt, var/er jeg vel ikke bra nok...)(og når jeg ikke engang er bra nok for min egen far... osv)

Jeg er ikke vant til å bo sammen med menn, og forstår overhode ikke deres væremåte, har problemer med å akseptere det også.

etc etc.

masse "barnslige" følelser, som man som oppegående, intelligent kvinne "vet" bare er tull, men som sitter godt inngrodd i sinnet pga mangelen og savnet etter en farsskikkelse i livet mitt!

Så dersom det ikke er noen meget god grunn til at far og barn ikke skal ha kontakt, så bør man prøve å la dem ha hverandre.

Og ellers, som en annen her nevnte, prøv å innvolvere andre mannspersoner (onkler, venner etc. ) i barnets liv i en slik grad at man har en rollemodell også hos mannskjønnet.

Mor og søster er "rollemodell" og forbildet til ett barn når det gjelder kvinner, far evt brødre er det samme når det gjelder menn. Mangler man ett forbilde/rollemodell av ett av kjønnene KAN det gi "skader" (selv om mange klarer seg bra uten noen mèn.)

_________________

hilsen

aline

1212[ Dette Innlegg er endret av: aline den 2002-04-24 13:13 ]

[Anne]

Aline. Det var veldig nyttig å høre din erfaring. Jeg tror mange har det slik som deg.

Takk for at du delte den med oss!

Anne

[Fakse]

Takk aline, for et godt innlegg! Tror det er velig vanlig at barn opplever fraværet av en forelder slik du beskriver det. Uansett hva som er årsaken til at barnet ikke har kontakt, så har barnet lett for å føle seg sviktet. Denne usikkerherheten, om hvorvidt barnet ikke er "bra nok" for den fraværende forelderen, bør en ikke påføre barnet sitt så sant en kan unngå det.

Tror faktisk det kan være lettere å akseptere en død forelder enn en som ikke stiller opp. Men det er selvfølgelig viktig at barnet har kontakt med voksne mennesker av begge kjønn uansett. 12

[Gjest Anonymous]

Tror ihvertfall at det er viktig - veldig viktig at alle barn har kontakt med både voksne menn og kvinner. er far eller mor ute av stand til å være gode foreldre bør man bestrebe seg etter andre rollefigurer.