Hvordan takle andres reaksjoner på egen vektnedgang?

[Gjest Gjest_Amelie_*]

Jeg er en jente i slutten av tyveårene som alltid var liten og spedbygd i barndom og tidlig ungdom. Da jeg gikk inn i et vondt og trøblete forhold som 16 åring ble mat en trøst for måten jeg ble behandlet på av kjæresten, og også hans metode å få meg dit han ville. Dette forholdet varte i 4 år og i etterkant har jeg desverre hatt en tendens til å rote meg inn i forhold av samme kaliber. Noe som har ført til at trøsten i mat stort sett har vært min faste følgesvenn og jeg har vært kjent som en godlubben jente. På vinteren i fjor gjorde jeg meg singel igjen etter nok et vondt forhold, og bestemte meg for å gjøre noe med årsaken til at jeg både spiste som jeg gjorde og rotet meg inn i de forholdene jeg har vært i ved hjelp av psykolog. Jeg begynte å trene daglig, spise små måltider jevnt gjennom dagen og kuttet ut all snop og snacks i uken. Jeg har ikke fokusert på dette med vekten men levd etter prinsippet at kroppen legger seg der den finner det naturlig selv. Gjennom en legeundersøkelse ble jeg veid på begynnelsen av januar og veide da 68 kg. Når jeg begynte med kost og treningsrutinene rant kiloene av veldig raskt og når jeg veide meg igjen 5 mnd etter lå vekten på 50 kg og der er den blitt. Jeg er riktignok blitt mer påpasselig med å veie meg nå, for å unngå å gå under 50 kg. Jeg ser ikke bra ut med 20 kilo på plussiden, men jeg ser heller ikke bra ut med 10 kilo på minussiden. For meg har dette vært en naturlig utvikling og vekten la seg der jeg trodde den ville. Jeg elsker den nye kroppen min, men jeg sliter med å takle andres reaksjoner for de er ikke alltid like positive. Og det skal vel også sies at de kommer fra folk som ligger på plussiden selv. Bestevenninnen min reagerte veldig og har sluttet å ta kontakt med meg. Jeg føler nesten at jeg må forsvare at jeg har gått ned i vekt og ikke opp slik jeg og mange med meg har gjort de siste årene. Det virker som om det er mer stuerent å gå opp i vekt enn ned. Og hvordan skal jeg egentlig forsvare meg når en voksen kvinne sier jeg ser syk ut og nekter å tro at jeg veier mer enn 25 kg? Jeg kan jo ikke ta igjen med samme mynt, for gud forby at man påpeker pølseringen rundt midja eller dobbelthaka til vedkommende. Men hun kan lange ut til meg fordi jeg er tynn???? Hvorfor er det blitt slik? Har vi virkelig et så forvrengt syn på menneskekroppen at man i 2009 er unormal om man får igjen bukseknappen uten å måtte holde pusten eller blir beskyldt for å være sykelig opptatt av kosthold og vekt om man velger bort potetgullposen en tirsdagskveld til fordel for en kiwi og et eple?

Hvorfor er det greit å bli tjukk og ikke tynn??

[leirbål]

Hvor høy er du?

For meg høres det ut som om du har gått ned veldig mye på kort tid.

Hvis legen din er enig i at du har en sunn vekt, er det nok bare misunnelse.

Ellers er det nok en bekymring for om du har utviklet anorexi.

Ellers synes jeg ikke det er snillere av deg å kommentere de som du synes veier for mye her inne, enn det er av vennene dine og kommentere deg ansikt til ansikt. Du vet ikke hvordan enkelte reagerer på sånnt. Selv om det ikke er rettet mot dem.

[Gjest misa]

Først og fremst vil jeg gratulere deg med vektnedgangen, det er virkelig fantastisk gjort! 18 kg på 5 mnd. er svært bra!

Når det kommer til vennene dine, så vil ofte dramatiske endringer i ens liv avsløre hvem som er venner, og de som ikke er det. De som ikke kan unne deg et sunnere liv og en bedre helse, er ikke noe å samle på. De vil kun tilføre deg negative ting, og det fortjener du ikke. Årsakene kan være mange, men misunnelse er nok et viktig aspekt. Vil du virkelig ha noen i livet ditt som ikke ønsker deg et godt liv? Noen ganger er det sunt å ta en oppvask blant venner, og kvitte seg med de som ikke kan tilføre noe bra.

Du lurer på hvordan du skal forsvare deg, og det mener jeg du ikke trenger. Spør deg selv hvorfor hun reagerer så kvasst. Tror du ikke hun ser i deg det hun ønsker for seg selv? Det må være sårt, når man ikke har vilje nok til å endre sitt eget liv. Men det er tross alt ikke noe du kan gjøre for henne, det er noe hun må innse og klare selv. Jeg ville spurt om hun egentlig mener det hun sier, eller om det er andre årsaker til at hun er så sint.

Lykke til!

-misa

[Gjest misa]

Hvor høy er du?

For meg høres det ut som om du har gått ned veldig mye på kort tid.

Dette er forresten et godt poeng. Mitt svar er ment med tanke på at du har hatt en forsvarlig og sunn vektnedgang. Håper også at du har vært i kontakt med lege på denne tiden.

-misa

[Gjest Gjest_Amelie_*]

Hvor høy er du?

For meg høres det ut som om du har gått ned veldig mye på kort tid.

Hvis legen din er enig i at du har en sunn vekt, er det nok bare misunnelse.

Ellers er det nok en bekymring for om du har utviklet anorexi.

Ellers synes jeg ikke det er snillere av deg å kommentere de som du synes veier for mye her inne, enn det er av vennene dine og kommentere deg ansikt til ansikt. Du vet ikke hvordan enkelte reagerer på sånnt. Selv om det ikke er rettet mot dem.

Men det er jo nettopp det som er poenget mitt!! Hvorfor er det greit å påpeke vektnedgang i en nedsettende tone når det er ikke er greit å påpeke vektoppgang? Tror man det virker mindre sårende på en slank person? For da tar man faktisk feil. Jeg rakker ikke ned på overvektige personer for jeg vet alt om hvor vanskelig det er å leve i en kropp man ikke vil være i. Og det er også vondt å være bevisst på at man er inne i et spor man ikke bør være i men som man heller ikke klarer å bryte ut av. Men det er et faktum at de som har reagert på min vektnedgang på en nedsettende måte veier noen kilo for mye. Ikke en eneste gang er det kommet fra en normalvektig person, så hva skal man forsvare seg med?

Når det gjelder høyde og vekt så må man alltid ta utgangspunkt i kroppens beinbygning. Jeg er 163 høy og har hatt jevnlig oppsyn med lege gjennom hele perioden. Men jeg har vært veldig bevisst og fokusert på dette med å ikke veie meg til stadighet nettopp for å unngå å utvikle en spiseforstyrrelse. Det tror jeg man fort kan gjøre hvis man har visse forventinger til hva vekten skal ligge på om en uke eller fjorten dager og man ikke kommer dit. Det ironiske er at alle andre synes å være så forbanna opptatt av denne vekten, men ikke jeg. Jeg har spist sunt, normalt og trent jevnlig. Resten har kroppen fikset selv.

[leirbål]

Jeg sier ikke at det er greit. Og det er nok sårende. det vet jeg fra mennesker som sliter med å gå opp i vekt. De føler også at det er "lov" for alle å kommentere vekten deres.

Så det er nok en del misunnelse ute og går, ja. Og litt bekymring fordi de fleste ikke går ned så mye så fort uten å gjøre det på en usunn måte.

Når det gjelder bestevenninden din kan det være to årsaker til at hun brøt kontakten med deg. Hun kan være sjalu, eller hun kan føle at du ikke er den samme lenger. De fleste som legger om livstilen sin som deg, forandrer seg innvendig samtidig. Det er ikke så lett å merke selv, men jeg har sett det mange ganger. Noen ganger er det en forbedring- de har selvtillit, energi og er gladere. Andre ganger blir personen veldig opptatt av seg selv, vekt, mat og utseende i en grad at det blir kjedelig å være rund han/ henne. Disse personene begrenser ofte ikke bedømelsene til seg selv, men viser med blikk og ord at de rundt ikke når opp til hans/ hennes standarder.

Det nydligste jeg vet er slanke mennesker som viser med hele seg at det er greit for dem at andre spiser for mye, er usunne og ikke trener (nok).

[Gjest Gjest_Amelie_*]

Jeg har forandret meg innvendig. Jeg er mer fornøyd med meg selv, selvtilliten som før lå på bunn er blitt bedre, jeg får for første gang på lenge oppmerksomhet fra menn, er gladere og har det bedre med meg selv. Bestevenninna mi er en slank og nydelig jente, men jeg tror heller det bunner i at hun ikke lengre er den eneste og at det er uvant for henne. Hun bor langt unna meg og vi ser hverandre sjeldent, derfor er det nok ekstra sårt at hun ser ut til å bryte den lille kontakten vi har. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke kan være glad på mine vegne, for det er beintøft å bryte et mønster man har levd med i 12 år. Jeg er ikke blitt overfladisk og ser ned på andre av denne grunn, for jeg vet som sagt nøyaktig hvor vondt dette kan være. Og det som nettopp er poenget med tråden min er jo at JEG ikke legger så mye i denne vektnedgangen fordi det for min del har skjedd naturlig, og jeg har hele tiden visst at den kroppen jeg har båret rundt på ikke har sett ut som den var ment å gjøre. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle at andre henger seg opp i de kiloene jeg har tatt av og ikke er den lubne jenta andre er vant til å se og forventer at jeg skal være. En av grunnene til at jeg gikk opp i vekt i utgangspunktet var fordi min daværende kjæreste så på det som negativt at jeg fikk mannlig oppmerksomhet og ble sett. Det har tatt tid for meg å venne meg til at det er greit å bli sett, det er greit at andre synes jeg ser bra ut og det er ikke minst greit at jeg selv synes jeg ser bra ut. Men de negative reaksjonene jeg får fra andre får meg til å skamme meg over både vektnedgangen og at jeg etter 12 år endelig har begynt å få et fnugg med selvtillit. Jeg og psykologen forsøker å bygge opp mens mennesker rundt bryter ned. Til og med de jeg ikke har kontakt med i det daglige og ikke er i posisjon til å velge bort, men som føler for å kommentere når jeg treffer de i butikken.

[leirbål]

Da vet jeg ikke. Har hørt mange si det samme.

Prøv å heve deg over det. Vi mennesker kan lire utrolig mye dumt utav oss av og til, selv om vi ikke mener å såre.

Prøv å tenk at de er misunnelige. De er der du var før du bestemte deg for å legge om livet ditt.

Da kan du heller synes litt synd på dem. Men ikke si det, selvfølgelig.

Det er lettere å heve seg over det da.

[Hvite bølge]

Så flott å høre at du trives med den "nye" kroppen din. (Jeg ville heller sagt at det er den "gamle" som har kommet frem igjen )

Jeg slutter meg til de som nevner misunnelse her. Tror nok det er det det dreier seg om.

Men hva vinner du og de andre på det? Det hadde vært mye smartere av dem å be deg om å gi dem råd, så de kunne oppnå det samme som du, hvis det var det de ønsket. Men det er kanskje for vanskelig for stoltheten til enkelte, jeg vet ikke. Og hvis du uoppfordret hadde gitt råd, hadde du kanskje blitt sablet ned?

Har selv noen få kilo for mye i forhold til det jeg føler er komfortabelt. Om en venninne som ønsker/trenger å miste vekt faktisk går ned i vekt, gleder jeg meg med henne. Kan fint i det stille ønske at jeg klarte det selv også, men da er det jo bedre å spørre om hun vil dele erfaringen sin, enn å begynne å ta avstand.

Ikke alle som takler andres suksess godt, dessverre.

Synes det er beundringsverdig at du har klart å komme ut av et 12-årig mønster. Godt jobba