Venninnen min sliter og jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe.

[Gjest TS]

Hei!

Har en venninne som sliter veldig med selvbildet. Hun har aldri sagt noe direkte, men hun har ved flere anledninger "satt meg opp" i den situasjonen at jeg må spørre meg frem for å finne ut hva som er galt.

Jeg har forstått det slik at hun har en slags form for bulimi(tror jeg?). Har funnet ut at hun noen dager kun lever på en sjokoladeplate, mens andre ganger hiver hun innpå av det som finnes av mat. Ved enkelte anledninger har hun også kastet opp etterpå. Sistnevnte vet jeg ikke 100% sikkert, da hun er fæl til å lyve på seg ting for å få oppmerksomhet.

Hun vil ikke prate om dette, og hadde det vært med det hadde det ikke vært noe problem. Jeg kan ikke prøve å hjelpe noen som ikke vil bli hjelpet, spesielt når vi ikke er så nære lenger (vi var bestevenner i 2-3 år, men hun vendte meg ryggen på ungdomsskolen. Er først de siste ukene at vi smått har tatt opp kontakt igjen. Vi er nå begge 19.)

Hun nevner dette HVEEER gang jeg møter henne. En gang når jeg bøyde meg ned for å plukke opp noe strøyk hun meg på ryggen/ryggraden og sa et eller annet med at jeg er bare et skjelett og at på hennes rygg er det bare fett.

Sist tok vi bilder av hverandre for moro og da kom det ut av henne "åh herregud SEE på det fettet!". Jeg føler også at hun fisker veldig etter kommentarer, noe hun selvsagt alltid får. Jeg føler også at hun setter meg opp i ubehagelige situasjoner hvor hun nærmest presser meg til å si "ja du er feit.". Jeg sier det selvsagt ikke, og jeg mener det heller ikke. Jeg sier alltid at jeg mener hun er pen, noe som er sant, jeg vil ikke lyve for henne heller. Men jeg har flere ganger i slike situasjoner sagt at om hun føler det slik, jeg synes ikke det, så får hun spise sundt. Det hjelper ikke å trene så mye når kostholdet ikke er som det skal.

Hver gang vi er sammen har hun med seg en godtepose, eller så stopper vi innom et eller annet gatekjøkken. Hun trener jo også enormt mye, altfor mye etter min mening. Hun klarte å briste ribbeina her om dagen, og dagen etterpå var det rett på trening igjen. Noen dager etter ødela hun anklene og skal opperere. Likevel tar hun det ikke med ro. Og ja, jeg uttrykker at jeg er bekymra for henne.

Moren hennes derimot prøver ikke hjelpe henne. Sist jeg var hos henne hørte jeg faktisk moren si at hun var litt tykk. Jeg ble sjokka. Jeg har respekt for de som er eldre enn meg og liker egentlig bare å holde kjeft eller bare riste på hodet om de sier noe jeg ikke er enig i eller mener er galt, men da sa jeg faktisk at nei, det synes jeg ikke hun er. Nå ser jeg at lillesøstra hennes er i ferd med å havne i samme situasjon. Overtrener og spiser bare dritt. Er redd det vil utvikle seg til like dårlig selvbilde som storesøstra.

Jeg blir gal, jeg prøver å prate med henne om det men hun vil ikke. Møter bare en vegg jeg ikke kommer gjennom. Jeg har sagt hun må prate med noen om dette, men hun vil ikke dette heller. What to do?

Nå husker jeg hvorfor jeg har flere kompiser og trives best med gutter...

[Gjest Gjest]

Noen mennesker er slik at de trenger bekreftelser hele tiden, og prøver å suge dem ut av andre. Det skyldes sikkert dårlig selvtillit, og det høres ut som venninna di ikke har det bra, men det HJELPER IKKE å fortsette i den duren hun gjør. Det er slitsomt! Også fordi man merker at de "komplimentene" slike gir ikke blir gitt primært for at de oppriktig ønsker å gi et kompliment, de bare prøver å trigge mottaker til å si noe "riktig" tilbake.

Det er selvfølgelig trist for den det gjelder, men det er en blindvei om målet er å faktisk få bedre selvtillit og mindre problemer. Jeg tror man fôrer den negative spiralen; hun sier det jo bare fordi jeg sa ... først, osv.

Derfor tror jeg det er viktig, dersom du skal ha noen sjans, at du prøver å gripe an dette slik du selv kjenner er riktigere, selv om det går i mot hennes mønster av forsvar og strategier. Gi henne motstand, si at du avslører metodene hennes eller noe, men at du faktisk helt ærlig mener at hun både er pen og slank - men at du ikke akter å ha dette som samtaleemne hver bidige gang dere møtes. At det bør være et ikketema. Og at dere kanskje heller kan snakke om forholdet til moren? Si at du reagerte på hvordan moren kommenterte det med å være feit. Det er jo ikke en bra greie, og man blir gjerne veldig preget av hvordan foreldrene oppfatter en. Venninna di kan ha godt av å høre at noen reagerer. Det kan hende det blir gråt og tenners gnissel av dette her, men det kommer ikke noe godt ut av å "spille hennes spill". Jeg tror faktisk ikke du orker det over tid.