5 åring som krever mye oppmerksomhet

[Karry]

Jeg har en datter på 5 år (og en gutt på 9). Datteren min er en strålende og livlig jente, og veldig knyttet til meg. Det er hyggelig, men jeg blir så sliten av hennes behov for min tilstedeværelse og respons absolutt uavbrutt. Jeg synes det må være mulig for meg å si til en 5 åring at "nå skal jeg sitte ned og lese boken min i ett kvarter" uten at det skal avstedkomme motstand, klaging, eller at hun da setter seg på fanget mitt. Det er en veldig vanskelig balanse det her, for siden hun krever så mye, så ender det med at jeg gir mer enn jeg egentlig har overskudd til, og så blir jeg tilslutt avvisende og irritert. Og det er klart, avvisning medfører mer klenging, og så har vi det gående. Jeg tror heller ikke det er helt sunt for henne selv, hun definerer på en måte litt for mye av tilstedeværelsen sin i forhold til meg.

Noen forslag? Jeg kan ikke få far mer på banen heller siden jeg er skilt. Det var sånn før også, men da gjorde han ingenting for å avhjelpe heller.

[Gjest Gjest]

Ja, det er vanskelig, det der. Kan det ha sammenheng med skilsmissen? At far er ute av huset og at hun er redd for at du også skal forsvinne? Det er ofte vanskelig for barn i den alderen å forstå hva som skjer. Kanskje hun prøver å innynde seg hos deg for å gjøre deg glad? Hun merker sikkert at du har blitt mer sliten og mer i dårlig humør etter at forholdet til eksmannen din havarerte. Barn plukker opp sånne ting fort.

Uansett, så må du nok bare forklare hvordan ting er. Si at det ble sånn at pappa og du ikke kunne bo sammen lenger, men at det ikke er pga. henne eller broren. At både pappa og du er like glade i barna deres selv om dere ikke er gift lenger, og at dere alltid skal være der for dem. Si også at selv om du er veldig glad i henne og liker å være sammen med henne, er det noen ganger sånn at du trenger litt tid for deg selv. Og si de gangene hun maser f.eks. at "Nå skal jeg lese litt, men om 15 minutter kommer jeg og leker med deg. Jeg sier fra når det har gått 15 minutter." Jeg vet ikke om dette hjelper, men om noen år ønsker du deg nok tilbake, hehe.

[Gjest Gjest]

Det handler rett og slett om grenser. For henne har det nå blitt en vane at du er sammen med henne og avbrudd på vanen oppfattes som avsisning fordi det ikke finnes rutiner eller erfaringer rundt det at du vil ha litt tid for deg selv. Derfor begynner dere og krangle og neste stund du vil ha for deg selv er forbundet med avvisning og krangel.

Det er bare å snu trenden forsiktig. Gjør avtaler med henne, at du leker litt med henne først, så leker dere hver for dere. Gjør det til en vane at du har en stund etter middag for eksempel som du har for deg selv. Fortell at hver ettermiddag blir det slik og slik. Så fort dere har gjennomført avtalen en par ganger, begynner det å gå automatisk og maset og kranglene blir mindre.

Jeg har selv skillmissebarn, svært klengte som trenger mye oppmerksonhet og oppfølging. De trenger bare litt ekstra bekreftelse på at du er der og kan fort havne i dårlige vaner. Så bryt uvanene ned og erstatt de med nye rutiner og regler og grenser.

Er det noe som skjer hver dag, føles det trygt for barnet.

Min har nettopp klart å sovne alene og er 9... Handlet også bare om uvane, men denne var svært vondt å vende.

[Gjest Gjest]

Min stesønn på samme alder, har hatt en ganske lik oppførsel. Han bor fast med oss, og har snart gjort det i et år. (Kan ha sammenheng med oppførselen kanskje)

Løsningen her har vært å forklare gutten at viss jeg får fred til å lese litt i avisen/boken/ta en kopp te etc. et kvarter/halvtime, så orker jeg bedre å gjøre noe sammen med han etterpå. Da guttungen så at dette faktisk stemte, dvs. at jeg fikk mer overskudd til han om jeg fikk en liten rolig stund, så var det ikke noe problem å få de minuttene når jeg følte for det.