Hva er egentlig venner?

[søtpai]

I en alder av 18 år har jeg endelig innsett hva venner egentlig er, og jeg har faktisk nesten ingen venner.

Det hele startet med at jeg ble fryst ut av mine gode venner i starten av ungdomsskolen. Jeg trodde vært fall at de var mine gode bestevenner, men jeg tok feil.

I denne perioden hadde jeg det veldig vondt, det å bli møtt med en kald skulder fra "venner" var det verste følelsen jeg hadde hatt.

Til og med ukjente som gikk på skolen som var venn med de viste meg en kald skulder. Det hendte ofte at jeg kunne brase ned i gråt midt i timen og jeg gikk ofte gråtende og alene hjem.

Ut frysningen varte helt til 10.klasse og var den verste perioden i mitt i liv. Jeg angrer på ting jeg gjorde i løpet av den perioden også. I løpet av den perioden var søken på oppmerksomheten stor, og søken på å ikke bli forlatt. Jeg betrodde meg til gutter, for de viste mer interesse. Jeg var så naiv og ikke visste hva de kun var ute etter.

Videregående startet, og disse "vennene" begynte å komme bort til meg igjen. Vi ble venner, trodde de i alle fall. Men mitt forhold til dem er falskt. De vet så og si ingenting om hvordan jeg hadde det i den perioden og jeg har fått vanskeligheter med å stole på jenter.

Kjæresten min som jeg har vært sammen med i snart 15 måneder er den eneste personen som vet hvordan jeg har det og han er det eneste personen jeg har åpnet meg skikkelig opp for.

Jeg har alltid vært en isolert og sjenert person etter den perioden men jeg savner å kunne ha en skikkelig bestevenninne.

En jeg kan fortelle alt til og en jeg kan stole fullt på.

En god del av disse jentene snakker dritt bak min rygg ennå, men jeg har jo ikke gjort dem noe som helst til å gi dem en grunn til å gjøre dette mot meg.

Hvorfor skal det være så vanskelig å få seg en skikkelig bestevenn?

Noe som har opplevd dette selv?

Endret 17. oktober 2009 av søtpai

[Gjest =)]

Det er som du forteller min egen historie, bare at jeg ble sammen med kjæresten min i 9. klasse.

Jeg sliter fortsatt veldig selv, og har pga dette hatt nesten bare kompiser i ettertid.

Jeg har blitt fortalt at dette er sjalusi og at de følte seg trua. Jeg ville aldri ha fryst ut venninnene mine pga noe sånt, men det er visst slik.

Om du har lyst til å prate litt mer "privat" så er det bare å si ifra.

[Gjest Invicta]

I en alder av 18 år har jeg endelig innsett hva venner egentlig er, og jeg har faktisk nesten ingen venner.

Det hele startet med at jeg ble fryst ut av mine gode venner i starten av ungdomsskolen. Jeg trodde vært fall at de var mine gode bestevenner, men jeg tok feil.

I denne perioden hadde jeg det veldig vondt, det å bli møtt med en kald skulder fra "venner" var det verste følelsen jeg hadde hatt.

Til og med ukjente som gikk på skolen som var venn med de viste meg en kald skulder. Det hendte ofte at jeg kunne brase ned i gråt midt i timen og jeg gikk ofte gråtende og alene hjem.

Ut frysningen varte helt til 10.klasse og var den verste perioden i mitt i liv. Jeg angrer på ting jeg gjorde i løpet av den perioden også. I løpet av den perioden var søken på oppmerksomheten stor, og søken på å ikke bli forlatt. Jeg betrodde meg til gutter, for de viste mer interesse. Jeg var så naiv og ikke visste hva de kun var ute etter.

Videregående startet, og disse "vennene" begynte å komme bort til meg igjen. Vi ble venner, trodde de i alle fall. Men mitt forhold til dem er falskt. De vet så og si ingenting om hvordan jeg hadde det i den perioden og jeg har fått vanskeligheter med å stole på jenter.

Kjæresten min som jeg har vært sammen med i snart 15 måneder er den eneste personen som vet hvordan jeg har det og han er det eneste personen jeg har åpnet meg skikkelig opp for.

Jeg har alltid vært en isolert og sjenert person etter den perioden men jeg savner å kunne ha en skikkelig bestevenninne.

En jeg kan fortelle alt til og en jeg kan stole fullt på.

En god del av disse jentene snakker dritt bak min rygg ennå, men jeg har jo ikke gjort dem noe som helst til å gi dem en grunn til å gjøre dette mot meg.

Hvorfor skal det være så vanskelig å få seg en skikkelig bestevenn?

Noe som har opplevd dette selv?

Dette er nesten som å lese om meg selv. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg mange venninner, men ikke så veldig gode fant jeg ut. Krangla jeg med ei av de, så vips, hadde hele gjengen fryst meg ut. Trengte ikke krangle engang, de bare bestemte seg for at de ville fryse meg ut. Gikk veldig av og på, og siden jeg var usikker på meg selv så godtok jeg alt de gjorde mot meg, fordi jeg var opptatt av å ha noen.

Det var veldig vondt, og er fortsatt vondt å tenke tilbake på.

Jeg søkte bekreftelse hos gutter, og gjorde en del jeg helst ville hatt ugjort.

Jeg hadde ei bestevenninne etter dette. Vi gjorde alt sammen. Til en dag hun gikk bak min rygg. Nå har vi ikke kontakt lenger.

Den dag i dag har jeg problemer med å stole på jenter, og jeg har ingen bestevenninne, men mange guttevenner.

Vi jenter er bitches

Har dessverre ingen gode råd til deg. Men jeg tror du vil finne en god venninne en dag. Du må bare huske at ikke alle er slik som dine gamle skolevenninner.

[søtpai]

Dette er nesten som å lese om meg selv. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg mange venninner, men ikke så veldig gode fant jeg ut. Krangla jeg med ei av de, så vips, hadde hele gjengen fryst meg ut. Trengte ikke krangle engang, de bare bestemte seg for at de ville fryse meg ut. Gikk veldig av og på, og siden jeg var usikker på meg selv så godtok jeg alt de gjorde mot meg, fordi jeg var opptatt av å ha noen.

Det var veldig vondt, og er fortsatt vondt å tenke tilbake på.

Jeg søkte bekreftelse hos gutter, og gjorde en del jeg helst ville hatt ugjort.

Jeg hadde ei bestevenninne etter dette. Vi gjorde alt sammen. Til en dag hun gikk bak min rygg. Nå har vi ikke kontakt lenger.

Den dag i dag har jeg problemer med å stole på jenter, og jeg har ingen bestevenninne, men mange guttevenner.

Vi jenter er bitches

Har dessverre ingen gode råd til deg. Men jeg tror du vil finne en god venninne en dag. Du må bare huske at ikke alle er slik som dine gamle skolevenninner.

Uff, ja. Jeg har endel problemer når jeg treffer veninnene til kjæresten min. De ser på meg som overlegen fordi jeg ikke prater, de skulle bare visst :/ Men man kan jo ikke brette fram hele livshistorien sin til fremmede heller. :/

[Gjest Invicta]

Uff, ja. Jeg har endel problemer når jeg treffer veninnene til kjæresten min. De ser på meg som overlegen fordi jeg ikke prater, de skulle bare visst :/ Men man kan jo ikke brette fram hele livshistorien sin til fremmede heller. :/

Akkurat sånn er det her også.. Jeg bli oppfatta som overlegen, selv om det egentlig bare er jeg som er kjempesjenert. Men, det er bedre nå enn før. I dagens samfunn er det så mye forhåndsdømming, jeg skulle ønske at ikke folk tilegna meg personlighetstrekk som absolutt ikke passer meg. Men jeg vil anbefale deg å være åpen (uten å legge ut om hele livshistorien), og prøve å tenke at hvis du prater til de, så vil de ikke lenger tro at du er overlegen.