Kampsport for barn

[Gjest Coolaid]

Jeg har en jente på 12 som trenger å bli litt mer aktiv av flere grunner. Vi er enige i at hun skal prøve seg på en eller annen form for kampsport. (Vi har også en gutt på 7, som også har veldig lyst å begynne på noe, men han styrer unna fotball, friidrett, turn osv)

Hvilke erfaring er har dere med barn og kampsport og hva anbefaler dere ? Selv har jeg trent karate når jeg var liten og det var kjempegreier.

(Vi bor i Bergensområdet)

[Cata]

Jeg var 14 da jeg begynte med judo og trivdes kjempegodt med det, til tross for at jeg aldri før hadde drevet med noen form for organisert trening. Fikk kombinasjonen av godt miljø, bedre kroppsbeherskelse (sårt tiltrengt i mitt tilfelle), styrketrening og smidighet. For å få til dette så sier det seg selv at treningen var ganske variert. Vi trente litt ren styrke, en god del teknikk og etterhvert som vi ble bedre litt mer kamptrening.

MInuset er at judo ikke kan brukes som selvforsvarsteknikk, med mindre man er veldig god. (Vet dette kan være et lite poeng når jenter begynner med kampsport, så jeg ville bare nevne det. )

[Anglofil]

Jeg har veldig god erfaring, da jeg har drevet med det selv siden jeg var 12 år, spesielt med stilarten Wado Ryu innen karate. Wado Ryu betyr fredens vei, og er en ganske så rolig karatestilart (men det kommer an på om man driver med konkurranse og ikke osv), i den forstand at det ligger mye tanke bak stilarten. Personlig liker jeg den veldig godt, fordi den passer mitt "lynne", den gjorde meg veldig trygg på egen kropp og egen måloppnåelse.

Det er en ganske streng stilart i forhold til at det stilles krav om å f. eks ikke gå for fort opp i gradene, det stilles krav til at man er mentalt forberedt og rede for f. eks svart belte (få under 18 år oppnår svart belte innen denne stilarten, man gjennomgår både mental og fysisk trening).

Det beste med stilarten er variasjonen, at den i motsetning til mange kampkunster og kampsporter bruker hele kroppen, det er ingen "hard" stilart som sådan, det betyr at alt er ikke bare slag og spark - det å være myk, smidig og god teknikk vektlegges mer en rå muskelkraft, og karaten er en blanding av både tradisjonell karate og jiu jiutsu. Det vil si at det er en variasjon av selvforsvar, teknikker, kamp (kumite), kombinasjoner av teknikker i fast rekkefølge (kata) osv.

Det viktigste kampkunsten har gjort for meg, er at den har bevisstgjort meg selv på en helt annen måte en noe annet jeg har drevet med. Kontrollen og disiplinen over egen kropp og sinn er gode egenskaper å kunne ta med seg i situasjoner hvor beherskelse er viktig, f. eks i kunderelasjoner, jobbsammenheng, skole osv. I tillegg bygget det opp min selvtillit fra å være ikke-eksistrende til noe ganske mye mer.

Mvh Yvonne

[Cata]

I tillegg bygget det opp min selvtillit fra å være ikke-eksistrende til noe ganske mye mer.

Vil signere denne, selv om jeg gir judoen æren for mye av selvtilliten jeg opparbeidet meg.

Hadde minimalt av denslags da jeg begynte, da jeg sluttet som 19-åring (pga. kombinasjon av en skade jeg hadde pådratt meg + flytting pga. studier) så var selvtilliten tilnærmet normal.

[Far til 2]

Det kommer an på hva jenta liker.

I Tae Kwon Do vil en kansje lettest merke fremgang i starten, men stilarten prioriter bena mer enn armene. Dette er en idrett som er på vei til å bli ganske stor i Norge innenfor kampsporter. Det er mange lange bevegelser på lik linje med balett (som andre stilarter i nordre del av Kina) og barn får en god utvikling av grovmotorikk.

Kick boxing må nok regnes mer som en idrett på linje med boksing, og kan bli litt for tøff for barn i denne alderen (det er veldig avhengig av treneren ettersom denne stilarten har en del mindre seriøse utøvere - min subjektive vurdering).

Karate er blandt mange sett på som en stilart som har mest til felles med balett og bruker armene i større grad enn Tae Kwan Do. Spesielt Wado Ryu sammenliknes ofte med balett ettersom det regnes som den har "lange bevegelser" på lik linje med Tae Kwon Do (barna blir derfor gode på grovmotorikk). Wado Ryu (en stilart innen karate slik Yvonne beskriver) er en av de største kampidrettene i Norge, men også en av de stilartene som har mest "terping" på utførelsen (veldig teknisk stilart som kan bli sett på som kjedelig).

Det som av mange beskrives som "Kung Fu" og som kommer fra sør i Kina (Hong Kong) har mange korte beveglser og krever mer styrke enn f.eks. karate. Det er imidletid en fysisk krevende idrett og vil av mange bli sett på som den kampidretten som ligger nærmest turning. Personlig mener jeg det er en oppvisningsidrett og ikke like godt egnet til selvforsvar.

Jui Jitsu er i mine øyne den idretten som er mest effektiv mht selvforsvar. Jeg har imidlertid ikke utøvde denne formen selv og kan derfor ikke så mye om den. Også Ju Jitsu synes å gi veldig god trening i grovmotorikk. Stilarten er en blanding av Karate (spark og slag) og Judo (kast).

Judo er kansje den stilarten som gir mest fysisk styrke (subjektiv vurdering) og mest "fysisk aktivitet.

Du kan også kontakte Norsk Kampsportforbund (en del av Norges Idrettsforbund) og få en god og objektiv vurdering der. Men som i alt annet kan du bli påvirket av hvem du snakker med og denne personens subjektive meninger. Du vil uansett kunne få råd mht seriøse klubber som arbeider med barn og kampsport.

Kampsport er en veldig fin idrett for de som ønsker å utvikle grovmotorikk, styke, balanse, spennst, etc. Hva som er riktig for den enkelte utøver er imidlertid veldig vanskelig å si. Kansje kan det lønne seg å prøve flere forskjellige ting. Idretten er utvilsomt med på å skape selvtillit og for mange tilsier det at de ikke behøver å bruke vold for å markere seg, men at de kan trekke se seg bort med hevet hode eller at selvtilliten er nok til at få vil angripe en slik utøver.

Selv mener jeg at idrettene bør begrenses til barn fra 8 år og oppover pga grovmotorik, men vet at mange har aldersgrenser ned mot 6 år.

[Cata]

Judo er kansje den stilarten som gir mest fysisk styrke (subjektiv vurdering) og mest "fysisk aktivitet.

Hm, ikke helt enig der, tror jeg. Jeg følte at karate krevde mer rent fysisk enn det judoen gjorde, men må da tilføye at her jeg bor er det Kyokushin karate som gjelder og jeg tror den regnes som ganske fysisk krevende i og med at det en veldig kamprettet stilart. (Dessuten var jeg 20 år eldre da jeg prøvde karate enn da jeg drev med judo.)

(Wado Ryu hørtes ut som det kunne vært noe for meg - noen burde starte med det her jeg bor )

[Anglofil]

Hm, ikke helt enig der, tror jeg. Jeg følte at karate krevde mer rent fysisk enn det judoen gjorde, men må da tilføye at her jeg bor er det Kyokushin karate som gjelder og jeg tror den regnes som ganske fysisk krevende i og med at det en veldig kamprettet stilart. (Dessuten var jeg 20 år eldre da jeg prøvde karate enn da jeg drev med judo.)

(Wado Ryu hørtes ut som det kunne vært noe for meg - noen burde starte med det her jeg bor )

Vil bare tilføye at Kyokushin er noe helt annet enn min stilart - så det varierer veldig innenfor kampsportene/kunstene.

Denne stilarten regnes forresten som hardkontaktkarate, og er heller ikke med i karatestevner gjennom Norges kampsportforbund (de har egne hardkontaktsstevner).

Mvh Yvonne

Endret 17. oktober 2009 av Yvonne

[Cata]

Denne stilarten regnes forresten som hardkontaktkarate, og er heller ikke med i karatestevner gjennom Norges kampsportforbund (de har egne hardkontaktsstevner).

Merkelig, jeg mener da vi var tilknyttet Norges Kampsportforbund :klø:. Men fant ut at denne stilarten var for hard for meg (særlig da jeg knakk en finger ) så jeg begynte aldri på'n igjen da skaden var leget.

Beklager off topic, ser jeg sporet av litt.

Når det gjelder alder så sier jeg meg enig med Far til 2 i at barna bør være blitt litt "store" før de begynner med kampsport. Mener å huske at vi hadde 10 år som nedre grense da jeg drev med judo, noe som virket passe med tanke på den mentale disiplinen som man tilstreber i denne typen sport.

Men dette er jo ikke noe problem for TS datter siden hun er 12. Tror det er gangbar alder i alle kampsporter nå til dags.

[Far til 2]

Vil bare henge meg på de 2 innleggene over.

De fleste klubber som driver Kyokushinkai har dessuten aldersgrenser fordi det er en fullkontakt idrett.

Wado Ryu er "semi kontakt" og utøverene er derfor så vidt nær hverandre (dvs ingenting som gjør vondt). Kyokushinkai har imidlertid ikke lov å gå mot hodet (i motsetning til Wado Ryu ettersom det er fullkontakt.

At Cata følte denne stilarten mer krevende er forstålig :slåss:

Førøvrig har du et fint nick for en tråd som omhandler bl.a Karate

Endret 17. oktober 2009 av Far til 2

[Anglofil]

Joda, stemmer de er medlem i Norges kampsportforbund, men slik Far til 2 forklarer her, så har de ikke lov til å være med i konkurranser ihvertfall vanlige karatestevner, siden de driver med fullkontakt.

I Wado Ryu er det en grense på rundt 7 år, men dette er også litt med skjønn ift modenhet. Synes det er veldig bra med en slik grense, både fordi jeg har vært trener og dommer - og ser hvor viktig det er at barn som er altfor umodne blir introdusert til denne typen trening.

Mvh Yvonne

Endret 17. oktober 2009 av Yvonne

[Far til 2]

...

(Wado Ryu hørtes ut som det kunne vært noe for meg - noen burde starte med det her jeg bor )

Min idrettsbakgrunn ligger rimelig langt unna balett så ikke ta dette for god fisk uten at du har snakket med noen andre som har bedrevet begge former for fysiske utskeielser .

Nå finnes det minst en velkjent internasjonal skuspiller med bakgrunn i balett som idag er "action helt", så noe likhet er det muligens.

[Anglofil]

Min idrettsbakgrunn ligger rimelig langt unna balett så ikke ta dette for god fisk uten at du har snakket med noen andre som har bedrevet begge former for fysiske utskeielser .

Nå finnes det minst en velkjent internasjonal skuspiller med bakgrunn i balett som idag er "action helt", så noe likhet er det muligens.

Det handler selv selvsagt mye om hvordan vi er som mennesker også, ulike stilarter for ulike måter å utøve kampunst på. Og det er ikke slik at Wado Ryu bare er en lett stilart du glir igjennom, den er bare annerledes. Den kan være vel så krevende, men på ulik måte - både fysisk og psykisk.

Og jeg vil også skille mellom konkurransetrening og trening der man ikke trener for konkurranse. Konkurransetreningen kan være mye mer krevende som sådan, fordi det kreves mer ift fart, styrke og kraft. Wado Ryu er egentlig ikke en ideell konkurransestilart, derfor har det utviklet seg en egen "stil" kan man nesten kalle det, innenfor trening og konkurranse. F. eks vil kanskje en del oppleve at prinispielt sett så bør kataene i Wado Ryu være myke, der det ikke er ilagt så mye "kraft", mens det i konkurransene er helt motsatt, man tolker, korter ned og ilegger uttrykk for kraft sterkere. Ergo er det en utfordring å kunne kombinere begge deler - og har vært opphav for mye diskusjon og tolkning gjennom årene. Man vil oppleve Sensei'er (trenere, mastere osv) som vektlegger kanskje helt noe helt annerledes enn ens egen trener (sempei/sensei).

Dette synes jeg dog bare er spennende, det viser at det er rom for utvikling og fornying i stilarten.

Jeg har prøvd både forskjellige stilarter og kampkunster, og har funnet den som passer for meg. Viktig at man finner den som passer en selv best, for alle har de fordeler og eventuelt ulemper på hver sin måte.

Mvh Yvonne

Endret 17. oktober 2009 av Yvonne

[Far til 2]

Det handler selv selvsagt mye om hvordan vi er som mennesker også, ulike stilarter for ulike måter å utøve kampunst på. Og det er ikke slik at Wado Ryu bare er en lett stilart du glir igjennom, den er bare annerledes. Den kan være vel så krevende, men på ulik måte - både fysisk og psykisk.

Og jeg vil også skille mellom konkurransetrening og trening der man ikke trener for konkurranse. Konkurransetreningen kan være mye mer krevende som sådan, fordi det kreves mer ift fart, styrke og kraft. Wado Ryu er egentlig ikke en ideell konkurransestilart, derfor har det utviklet seg en egen "stil" kan man nesten kalle det, innenfor trening og konkurranse. F. eks vil kanskje en del oppleve at prinispielt sett så bør kataene i Wado Ryu være myke, der det ikke er ilagt så mye "kraft", mens det i konkurransene er helt motsatt, man tolker, korter ned og ilegger uttrykk for kraft sterkere. Ergo er det en utfordring å kunne kombinere begge deler - og har vært opphav for mye diskusjon og tolkning gjennom årene. Man vil oppleve Sensei'er (trenere, mastere osv) som vektlegger kanskje helt noe helt annerledes enn ens egen trener (sempei/sensei).

Dette synes jeg dog bare er spennende, det viser at det er rom for utvikling og fornying i stilarten.

Jeg har prøvd både forskjellige stilarter og kampkunster, og har funnet den som passer for meg. Viktig at man finner den som passer en selv best, for alle har de fordeler og eventuelt ulemper på hver sin måte.

Mvh Yvonne

Nesten synd jeg ikke er uenig slik at vi kunne fått en diskusjon mht denne idrettformen, men jeg er "dessverre" enig i alt du sier. Jeg vil imidlertid også legge inn ordet "timing" for en del treninger der konkuranse er sentralt (bare sånn for å kunne få et ord med i laget ). Men med bakgrunn i det du sier er det også vanskelig å si at en kampsport er "riktigere" eller "bedre" enn en annen, både av respekt for andre stilarter men også fordi det faktisk er veldig individuelt hva en trives med. Det er rett og slett avhengig av hva som passer hver enkelt utøver. Derfor blir det litt "tombola" når en skal velge stilart.

TS sier imidlertid i sitt innlegg at han har drevet karate tidligere. Jeg synes derfor at han skal vurdere å ta opp igjen denne aktiviteten og ta sin datter med på trening. På denne måten kan de både ha noe sammen som de kan dele og forhåpentligvis få en interesse som begge synes er morsomt. I tillegg vil TS kunne følge opp sin datter i den idretten hun evt velger, og være mer "tilstede" sammenliknet med en forelder som står og ser på. Det et er mange foreldre (både kvinner og menn) som deltar i kampsport sammen med sine barn, og det ser ut til at disse foreldrene får et nært og godt forhold til sine barn både som treningskamerat og venn, noe som er mer enn tradisjonell far-datter relasjon.

[Cata]

Min idrettsbakgrunn ligger rimelig langt unna balett så ikke ta dette for god fisk uten at du har snakket med noen andre som har bedrevet begge former for fysiske utskeielser .

Nå finnes det minst en velkjent internasjonal skuspiller med bakgrunn i balett som idag er "action helt", så noe likhet er det muligens.

Jeg ville nok ikke gjort meg som ballettdanser , men det jeg syntes var moro med karatetreninga var teknikk-treningen og kata'en, mens kamptreningen var mer.....ikke meg. Høres jo litt dumt ut når man ikke liker kampdelen av en kampsporttrening, men det skyldes at jeg er grunnleggende "treg" og liker meg bedre når jeg kan konsentrere meg om å gjøre øvelser riktig ennå utføre dem med stor fart og kraft.

Personlig preferanse altså.

Er forøvrig enig i det du sier i innlegget over her om at kampsporttrening er fin "familietrim". Både i judoklubben og i karateklubben hadde vi flere tilfeller av foreldre og barn som trente og de virket å ha et svært godt forhold seg i mellom. (Uten at jeg nå automatisk skal gi kampsporten æren for det )

Endret 17. oktober 2009 av Cata

[Gjest Kampgjest]

Her hos oss trener hele familien Tae kwon do.

Jenta vår som nå er 15 startet for 4 år siden. Hun var ikke interessert i å starte med noe idrett for hun oppdaget kampsport.

Hun var på vei til å bli en smårulten sofapotet og vi var litt bekymret for henne. Nå er hun en sterk,smidig og energisk tae kwon do utøver på konkurransenivå. Hun har en helt annen selvtillit enn før og også mye bedre konsentrasjon som hun bringer med seg på skolen.

Det vi synes er bra med tae kwon do er at det i stor grad er en idrett, mer enn å gå å lære å bli slosskjempe. Det har i hvertfall forandret livet til jenta vår og det er også veldig koselig at vi alle i familien kan dive med det. Det er ikke for sent å starte med tae kwon do som voksen heller.