Plutselig skal vi gå fra å bo sammen til et avstandsforhold....

[Leanne]

Jeg om mannen har vært kjærester i 7 år. Vi flyttet sammen etter bare noen uker, og har bodd sammen siden... Vi har to små barn.

Vi er opprinnelig fra et lite (det samme) tettsted begge to, men vi bor nå et annet sted. Mannen fikk tilbud om en jobb i det område hvor vi er fra. Han vil flytte dit i midten av januar..

Jeg og barna vil bli boende her vi bor i dag, da vi ikke fikk noe barnehageplass til barna i og med at vi søkte så sent...

Planen er at jeg og barna vil flytte etter til sommeren. Men vi må jo da bo fra hverandre i 6 mnd.

Forholdet vårt er vel som alle andre forhold, det går opp og ned men stort sett har vi det bra.. Etter at vi ble enige om at han skulle flytte har forholdet bare gått nedover....

Jeg ser veldig mørkt på det å bo alene sammen med barna så lenge, det kommer til å bli tøft og ensomt...

Jeg er også redd for at forholdet skal bli dårligere i og med at vi sees så sjelden, vil jo bare være i helgene vi sees... Og kanskje ikke alle helger en gang... Er redd vi ikke skal finne tilbake til hverandre på samme måte når vi flytter sammen igjen...

Har mange tanker i hodet om dagen og blir så sliten av det Noen som har vært i en lignende situasjon og kan komme med noen oppmuntrende ord??

[leirbål]

Dette tror jeg dere klarer greit.

Det blir jo litt på samme måte som de parene der den ene blir sjømann, reiser for å studere el. Det går jo vanligvis bra.

Jeg tror det viktigste er innstillingen deres. At dere bestemmer dere for å holde sammen, og er flinke til å vise/ si det til hverandre.

Et halvt år er ikke så veldig lenge, når du tenker på det.

Og som du sier, dere vil møtes nesten hver eneste helg.

Dere kan ha telefonsamtaler, msn med web kamera osv hver dag.

Og noen helger kan vel barna være hos noen andre, så dere kan ha en kjærestehelg?

Planlegg hva dere skal gjøre når dere møtes, innred den nye boligen deres når du er der, gå på kjærestedater ol.

Og siden du blir boende har du vel et nettverk? Skaff barnevakt av og til, og ha venninekveld.

Så selv om det nok blir slitsomt av og til, kan forelskelsen blomstre igjen av dette.

[Leanne]

Så selv om det nok blir slitsomt av og til, kan forelskelsen blomstre igjen av dette.

Håper jo på det, men er så redd for at det vil gå andre veien... "Alle" skiller seg nå om dagen, og jeg vil helst ikke bli en av de...

Har vel mye med innstilling å gjøre... Får vel bare overbevise meg selv om at vi skal få det til..

[leirbål]

Ja. Og nekt både dere selv og hverandre å tenke/ si noe annet.

(Avtal det først da. )

Og selv om mange skiller seg, så tenk på alle de som holder sammen. Husk på hvorfor du giftet deg/ flyttet sammen med ham. Og valgte å få barn med ham.

En skilsmisse er en sykdom du ikke kan vegre deg imot.

Du kan baetemme deg for å bli i ekteskapet, til tross for et vanskelig halvår. Av og til vil du føle for det, og av og til er det ren viljestyrke.

Og så er seks måneder gått, og dere bor sammen igjen.

Husk å skaffe deg et nettverk på det nye stedet igjen. Selv om du har odd der før, er det ikke alltid like lett å finne (igjen) kontakten med gamle og nye venner.

Og det er nok ikke greit hvis han har mange venner og du ingen når dere kommer etter.

Men husk- seks måneder er ikke lenge. Og det går på innstilling.