Krevende, kronisk syk mor sliter meg ut

[Gjest Gjest_Marit_*]

Moren min er en veldig krevende person. Hun har vært kronisk syk i mange år og er uføretrygdet. Faren min har en krevende lederstilling og en hobby som opptar mye av fritiden hans, altså blir moren min sittende mye alene hjemme, også på ettermiddag/kveld og i helgene. Hun har jo noen venninner som dukker opp innimellom, men de har jo jobber som krever sitt, så det blir jo litt begrenset hva de har mulighet til å stille opp. Foreldrene mine bor "på landet", kollektivtilbudet der er svært begrenset og siden hun ikke har førerkort er moren min avhengig av at folk stiller opp og kjører henne.

Hun ble gjennom mange år svært bortskjemt av farmor som bor rett i nærheten, og omtrent alltid stilte opp og kjørte henne. Hun har blitt eldre og fikk ikke fornyet førerkortet av fastlegen for et par år siden. På den tiden hadde jeg salgsjobb som gjorde at jeg var fleksibel, og så lenge jeg visste om det litt på forhånd var det sjelden et problem for meg å legge opp dagen sånn at jeg hadde mulighet til å kjøre henne om hun skulle til legen eller annen behandling. I fjor høst byttet jeg jobb, og har nå en jobb med fast kontortid og dermed har det også blitt umulig for meg å stille opp på samme måte som tidligere. Det er kun i helgene og på kveldstid jeg kan stille opp.

Problemet er at den siste tiden har arbeidsmengden til faren min økt, og i tillegg har han tatt på seg nye verv innenfor hobbyen sin, noe som gjør at han er borte så godt som hver helg. Da er "helvete løs" for min del. Telefonen ringer og moren min "skal bare" en tur på kjøpesenteret, hun vil "bare" en tur i garnbutikken eller skulle så gjerne vært på noen loppemarkeder hun har sett annonsert i avisa. Det å kjøre henne i butikker er en tidkrevende prosess, drar man f.eks . på et handlesenter skal hun kikke i "alle" butikker og helst prøve noe i alle butikkene hun går innom. Når hun endlig har kjøpt noe er det nesten garantert at hun ringer i løpet av de neste par dagene for at hun my bytte det hun har kjøpt, hun finner alltid noe "feil" når hun kommer hjem.

Jeg er litt "snill pike" og forsøker så godt jeg kan å stille opp for foreldrene mine og hjelpe dem, de har jo tross alt gjort mye for meg opp gjennom årene. Nå i det siste har det imidlertid begynnt å si "stopp" for meg, moren min krever mer og mer, og så fort jeg har fri henger hun på telefonen og maser. Jeg har sagt nei en del i det senere og det har hun tydeligvis klaget sin nød til mormor for, og for en tid tilbake ringte hun og kjeftet på meg fordi jeg var så "vanskelig" mot moren min. Jeg fikk et lengre foredrag om at jeg jo må huske på at hun ikke er frisk, at hun er avhengig av hjelp og at det er viktig at hun ikke blir bare sittende inne. Noe jeg forsåvidt er enig i, jeg er bare ikke enig i at jeg skal tilbringe all min fritid med å være min mors sjåfør og selskapsdame.

Etter denne telefonsamtalen ringte jeg til min far og forklarte situasjonen for ham, og sa fra at jeg synes det er dårlig gjort at han er så mye borte. En ting er at jobben hans krever sitt, men at han i tillegg tar på seg mer og mer innenfor hobbyen (som han elsker), og dermed nesten ikke er hjemme i helgene lenger synes jeg faktisk er dårlig gjort. Han kom med alle mulige unnskyldninger om at han trang litt "luft" og at det faktisk var krevende og vanskelig å leve sammen med moren min, at jeg ikke vet noe om hvor slitsomt det er å leve med en kronisk syk person. Jeg skjønner hva han mener, men er fortsatt ikke enig i prioriteringen hans, han velger tross alt å være gift med moren min og da synes jeg det er utrolig dårlig gjort å gjøre det han gjør for tiden. Det går utover meg og de av venninnene hennes som har tid og mulighet til å stille opp.

Et annet negativt resultat av at moren min er så mye alene er at hun har utrolig god tid til å sitte og tenke på alt mulig. Dessverre har hun en svært livlig fantasi og det er ofte ting er langt fra sannheten når hun gjenforteller ting. Hun har utrolig lett for å få en fjær til å bli fem høns. Dessuten elsker hun intriger og legger gjerne til rette for en krangel ved å manipulere begge sider. At hun er så manipulerende og vrir og vrenger på ting gjør henne også slitsom å være sammen med.

Jeg er rådløs og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kommer ikke gjennom hos hverken mormor eller faren min, de mener begge jeg er egoistisk som ikke vil stille opp hele tiden. Søsteren min bor i utlandet og har lite kontakt med familien her i Norge, mye på grunn av mamma og familienforholdene her hjemme. Hun kan jeg ikke støtte meg på. Den ene broren til mamma er forsåvidt enig med meg i mine observasjoner, men han er typisk mann og mener jeg bare må sette foten ned og si nei. At folk er sure på meg må jeg bare ta med på veien. Det synes jeg er litt håpløst, da jeg føler at de ikke har noe å være sur på meg for. Jeg stiller jo gjerne opp for moren min, men på mine premisser, når det passer for meg. Jeg synes det blir helt feil å forlange at jeg skal møte opp så fort hun ringer.

Dette ble langt, men jeg trenger råd til hvordan jeg kan håndtere situasjonen videre. Jeg har ikke lyst til å starte en stor konflikt, men samtidig har jeg lyst til å leve mitt liv, på mine premisser.

[Gjest Gjest_wenche_*]

Jeg har ikke så mange gode råd og komme med.Jeg må nok si meg enig i at du må sette ned foten.Du sliter deg ut selv skal du bruke all ledig tid på din mor. Går det an å prøve å forklare henne det, og evt. lage en avtale om at du kjører en lørdag i måneden. Din far bør også stille opp mer. Finnes det noe eldresenter eller noe annet som moren din kan bruke litt tid på? Kan hun få TT lapper av kommunen som gir henne billigere drosje? Du er i en vanskelig situasjon, og jeg tror ikke det finnes noen enkle løsninger. Du må nok kankje forberede deg på konflikt og sure miner. Lykke til

[Vera Vinge]

Jeg har ikke så veldig mange gode råd, men jeg skjønner deg godt. Moren din kan ikke forlange at du skal stille opp som sjåfør til alle døgnets tider, og det høres ut som du gjør mye for henne allerede.

Jeg stusser over et par ting. Faren din bl.a. Jeg forstår at han kan flykte til jobb og hobby, siden det helt sikkert er tungt for ham også. Men jeg syns det er merkelig å legge en så stor byrde på deg, når du er barnet hans. Jeg ser imidlertid at du ikke har kommet så noen særlig vei med å snakke med ham.

Det andre er om hun ikke har rett på noen kommunale tilbud? I mange kommuner fins det ulike tilbud til uføretrygdede, hvis hun f.eks. er ensom. Og hva med TT-kort og sånne ting? Vet ikke hva som kreves for å få det, men her kan kanskje fastlege eller NAV hjelpe?

Og så blir det jo rett og slett hva som er viktigst for deg. Å kunne puste litt, eller at deler av familien ikke er sinte på deg. Kanskje går deres skuffelse også over etter en stund. Ut fra det du skriver, høres det ikke ut som det er noen objektiv grunn til at de skal være sinte på deg. Spesielt sammenlignet med søsteren din, gjør du jo veldig mye, men likevel antar jeg at det er deg de blir sinte på, fordi du bor nærmest, til tross for at du stiller mest opp.

Dessverre er det jo noen ganger sånn at når man selv har bidratt til å skape visse forventninger (noe du jo har gjort ved å være snill tidligere), vil omgivelsene reagere når man bryter med forventningene. Kanskje er det likevel verdt det, hvis det betyr at du kan ta mer hensyn til deg selv og ditt liv? Det er kjempeflott å stille opp for familie, og jeg syns mange kunne tenke mer på det. Men det fins en grense, hvor det begynner å gå for mye utover eget liv. Moren din har også et ansvar for seg selv og sin situasjon, selv om deler av den er uforskyldt pga. sykdom. Jeg mener likevel at hun ikke kan sitte og vente på at andre skal underholde og aktivisere henne. Noe er hun faktisk ansvarlig for selv også, som å finne alternative løsninger når hun trenger sjåfør. Ikke alle har så snille døtre som deg, og de klarer likevel å finne måter å komme seg ut på.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med onkelen din at du må sette ned foten. Skjønner det kan være lett for meg som utenforstående å si dette, men det kommer ikke til å bli bedre med tiden.

Du må også legge mer ansvar over på faren din. Det er han som skal støtte opp om sin kone. Du er voksen nå og har ditt eget liv. Verden går videre og da er det de to som sitter igjen med hverandre.

[Gjest Gjest]

Du har fått gode svar, men jeg slenger på noen innspill, jeg også: Faren din jobber mye, han tjener vel sikkert bra også? Kunne han betalt en "assistent" for å bruke en lørdag i måneden eller noe sånt på å kjøre moren din rundt? Moren din vil uansett fortsette å lengte etter å bruke tid sammen med deg (antar jeg - mine egne barn er bare småunger ennå, men jeg forestiller meg at man lengter etter voksne barn også), men det gir deg i hvert fall litt pusterom. I tillegg tror jeg du med fordel kan planlegge ting selv, reise vekk i helger osv.

[Gjest Gjest_Marie_*]

TS

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har i likhet med deg også en uføretrygdet mor som oppfører seg slik. Det sliter ut både meg og min far (som på samme måte som din far, sier at han bare må komme seg bort litt). De siste årene har jeg sluppet unna mye mas fordi jeg studerer i en annen by og sjelden er hjemme hos mine foreldre. Men når jeg skal dit i ferier gruer jeg meg,for det er så utrolig mye mas og klaging fra min mor hele tiden. Jeg kan være rasende på henne inni meg, men samtidig får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke gjør alt hun ber meg om.

TT-kort er allerede nevnt her, det er også mulig å søke om støttekontakt eller ledsager. Disse har,såvidt jeg vet stort sett alltid bil. Sjekk på nettsidene til kommunen om de har dagsentre og andre tilbud.

Det er dårlig gjort av andre i familien å behandle deg slik. Tror desverre at dette er veldig vanlig,jeg opplever det også selv. De fleste i familien forventer at jeg når som helst skal stille opp som ledsager, vaskehjelp, kokk, psykolog, osv..for min mor. Det virker også på meg som at det særlig er forventet at vi som er døtre skal stille mye opp hvis foreldre er syke. Og hvis vi ikke alltid gjør det er vi egoistiske og utakknemmelige.

Jeg har egentlig ingen gode råd, men tror du bare må være konsekvent og si det som det er. Du har også et liv som skal leves.

[Gjest hareri]

Jeg har ikke så veldig mange gode råd, men jeg skjønner deg godt. Moren din kan ikke forlange at du skal stille opp som sjåfør til alle døgnets tider, og det høres ut som du gjør mye for henne allerede.

Jeg stusser over et par ting. Faren din bl.a. Jeg forstår at han kan flykte til jobb og hobby, siden det helt sikkert er tungt for ham også. Men jeg syns det er merkelig å legge en så stor byrde på deg, når du er barnet hans. Jeg ser imidlertid at du ikke har kommet så noen særlig vei med å snakke med ham.

Det andre er om hun ikke har rett på noen kommunale tilbud? I mange kommuner fins det ulike tilbud til uføretrygdede, hvis hun f.eks. er ensom. Og hva med TT-kort og sånne ting? Vet ikke hva som kreves for å få det, men her kan kanskje fastlege eller NAV hjelpe?

Og så blir det jo rett og slett hva som er viktigst for deg. Å kunne puste litt, eller at deler av familien ikke er sinte på deg. Kanskje går deres skuffelse også over etter en stund. Ut fra det du skriver, høres det ikke ut som det er noen objektiv grunn til at de skal være sinte på deg. Spesielt sammenlignet med søsteren din, gjør du jo veldig mye, men likevel antar jeg at det er deg de blir sinte på, fordi du bor nærmest, til tross for at du stiller mest opp.

Dessverre er det jo noen ganger sånn at når man selv har bidratt til å skape visse forventninger (noe du jo har gjort ved å være snill tidligere), vil omgivelsene reagere når man bryter med forventningene. Kanskje er det likevel verdt det, hvis det betyr at du kan ta mer hensyn til deg selv og ditt liv? Det er kjempeflott å stille opp for familie, og jeg syns mange kunne tenke mer på det. Men det fins en grense, hvor det begynner å gå for mye utover eget liv. Moren din har også et ansvar for seg selv og sin situasjon, selv om deler av den er uforskyldt pga. sykdom. Jeg mener likevel at hun ikke kan sitte og vente på at andre skal underholde og aktivisere henne. Noe er hun faktisk ansvarlig for selv også, som å finne alternative løsninger når hun trenger sjåfør. Ikke alle har så snille døtre som deg, og de klarer likevel å finne måter å komme seg ut på.

signerer bare denne.

det er forøvrig din fars ansvar at han fortsetter i dette ekteskapet, ikke ditt.

så lenge han fortsetter så må han prioritere deretter. men igjen, ikke ditt ansvar.

[Gjest Gjest]

Jeg føler med deg, ts. Jeg har vokst opp med en mormor som oppfører seg omtrent som moren din.

Faren din bør ikke bruke hver helg på hobby. Jeg skjønner godt at han trenger komme seg ut av huset. Men ikke hver helg. Kan dere lage en avtale om at den og den helgen er "din" helg, og lignende med andre? Det er hans kone. Han bor sammen med henne. Da er det adskillig enklere for ham å handle med henne enn det er for deg, som må kjøre for å komme dit.

Kan hun få en personlig assistent? Har dere søkt om drosjelapper? Er det noe dagtilbud til uføre i området du bor?

Jeg synes man skal stille opp for familie, men det er visse grenser. Det er veldig lett for din mormor og din far å mene noe om hva du bør og ikke bør gjøre. Men da har du også rett til å ta til motmæle: hvor mye gjør DE for din mor? Det er jo fryktelig behagelig for dem å lempe ansvaret over på deg ved å spille på din dårlige samvittighet.

Ellers må du bli flinkere til å si nei. Ja, det er kjekt for din mor å komme seg ut, men det går an å ta drosje en gang iblant. Og om det er noe hun MÅ ha i butikken, så må hun iblant "ta til takke" med at du kjøper det og leverer det på døren, i stedet for å ta runden på senteret sammen med henne.

[Gjest strykebrett]

Jeg syns ikke du skal legge for mye ansvar over på faren din, han er tross alt et menneske, akkurat som du. Han trenger å komme seg unna, og selv om du sier at han velger å være gift med henne så er det kanskje nødvendig for han å være en del borte så de kan fortsette å være gift. Det er jo ikke noen god løsning at han skal kjøre rund på henne og være ulykkelig heller. Jeg syns det er positivt at han greier å sette grenser og ta ansvar for sin egen lykke. Det samme må du gjøre.

Den beste løsningen hadde jo vært om din mor tok førerkortet selv, så kunne hun kommet seg dit hun ville. Dersom hun ikke vil/kan det er vel løsningen taxi, det kan hun jo betale selv eller se om det går an å få noe fra kommunen.

Du må ikke la deg styre av samvittigheten på den måten der, du er en voksen person som har rett til å styre over din egen fritid. Det er ikke meningen at du skal bruke livet ditt på å kjøre rundt på din mor. Det fører jo ikke til et godt forhold dere i mellom heller. Det med at hun ringer mormoren din og sånn virker som et forsøk på manipulering og følelsesmessig utpressing. Ikke gi etter for det!

Jeg syns du skal si det rett ut til moren din akkurat som du sa til oss, at du ønsker å hjelpe henne og tilbringe tid med henne, men at du også trenger tid for deg selv. Om hun blir sint med en gang kommer hun nok til å akseptere det på sikt tror jeg.

Håper det ordner seg for deg

[Gjest ufør mor]

jeg skriver dette for at ikke alle skal tro at uføre mødre er like krevende. Jeg krever ingenting av barna mine og klager aldri. Når jeg ber de på middag, sier jeg ikke at jeg blir skuffet fordi de ikke har tid. Jeg forstår at de har sitt liv og er takknemlig for det.

Jeg har ikke bil og førerkort, og kollektivtilbudet er dårlig her. Jeg har angst, men tvinger meg til å ta bussen selv om jeg må bruke halve dagen på noe som bare tar en time med bil. Jeg vil heller ikke mase på mine søsken som bor i nærheten og som har bil. De jobber og har nok å holde styr på med barnebarn og mann.

Din mor kan få støttekontakt, men det vil sikkert føles nedverdigende for henne. Røde Kors har også tilbud om besøksvenner, og de jobber gratis så det vil kanskje føles bedre for henne? Hun kan også gå innom ett nettsted som heter aktivitetsvenner.no? Er ikke sikker på navnet.

Det er ikke ditt ansvar. Din far var det lite støtte i, og jeg kan forstå han litt som må leve med henne. Hva sier din mor til at din far er så opptatt? Savner hun ikke noe mer, eller er det noe galt med han samme hva han gjør? Da kan du foreslå skilsmisse for henne så hun kan finne en mann som har tid til henne. Frekt ja. Men kanskje hun får opp øynene?

Du må lære deg å si nei, avbryt telefonsamtalen og si du ikke har tid. Ikke forklar hvorfor. La henne klage. Fortell at du ikke gidder prate hvis hun bare skal klage. Forklar henne at du ikke har tid, med den nye jobben. Si at hun kan søke tt-kort, eller støttekontakt.

Det er ikke lett, men hun virker jo som en bestemt dame som tror at alle skal danse etter hennes pipe? Det er litt din egen feil, som har skjemt henne bort.

Etter at dere har snakket, kan du jo foreslå at dere reiser på en weekendtur sammen? ...men da må hun love å være litt mer positiv.

En psykolog kan hun også ha nytte av, før du selv trenger en.

Har hun noen interesser? Begynne på et kurs kan være tingen for henne. En støttekontakt kan følge henne hvis hun ikke får tt-kort.

Jeg vet at eldre damer som er uføretrygdet, får hjemmehjelp og tt-kort siden det ikke ventes av den generasjonen menn at de stiller opp. Hvis en mann blir trygdet, får de nesten alltid avslag på f.eks hjemmehjelp. Da ventes det at ektefellen skal pleie og gjøre husarbeid. Urettferdig ja, men da stiller din mor bedre når eller hvis hun søker tt-kort eller støttekontakt eller begge deler.

Lykke til. Vær bestemt.

[Gjest Gjest]

Kanskje har jeg oversett noe her, men kan hun ikke ta buss, da?

[Gjest Marit TS]

Takk for alle svar så langt:-)

Det andre er om hun ikke har rett på noen kommunale tilbud? I mange kommuner fins det ulike tilbud til uføretrygdede, hvis hun f.eks. er ensom. Og hva med TT-kort og sånne ting? Vet ikke hva som kreves for å få det, men her kan kanskje fastlege eller NAV hjelpe?

TT-kort er allerede nevnt her, det er også mulig å søke om støttekontakt eller ledsager. Disse har,såvidt jeg vet stort sett alltid bil. Sjekk på nettsidene til kommunen om de har dagsentre og andre tilbud.

Har hun noen interesser? Begynne på et kurs kan være tingen for henne. En støttekontakt kan følge henne hvis hun ikke får tt-kort.

Noe av problemet med moren min er at hun er veldig opptatt av fasaden utad, og derfor er det helt uaktuelt for henne å søke om støttekontakt eller få besøksvenner fra Røde Kors. Hun er ikke så veldig gammel, midt i 50-årene, så eldretreff og sånt er heller ikke aktuelt. Hun er veldig glad i å strikke og å sy, og hun har forsøkt å gå på kurs flere ganger. Problemet er at formen hennes er svært varierende og hun klarer som regel ikke å være med på alle kurskveldene, og da er det ofte litt bortkastet (mange sånne kurs er jo lagt opp til at man lærer noe nytt hver kurskveld). I tillegg må hun kjøres og hentes på disse kursene, da det ikke er mulig å komme seg dit med kollektivtransport - altså nok et sjåføroppdrag.

TT-kort får hun ikke fordi fastlegen hennes mener at hun ikke har behov for det. Han mener hun bare har godt av å ta bussen, at hun ikke er sykere enn at hun klarer det. Det er forsåvidt sant, men problemet ligger mer i at tilbudet er veldig dårlig, og hun må f.eks. bytte buss for å komme seg til legen, og hvis buss nr. 1 er forsinket rekker hun ikke buss nr. 2 og må vente på busstoppet en helt time til neste buss. Da bruker hun kanskje en og en halv time på en tur som tar 15 minutter med bil, og når formen kanskje er dårlig skjønner jeg jo at det er lite fristende å gi seg ut på.

Jeg syns ikke du skal legge for mye ansvar over på faren din, han er tross alt et menneske, akkurat som du. Han trenger å komme seg unna, og selv om du sier at han velger å være gift med henne så er det kanskje nødvendig for han å være en del borte så de kan fortsette å være gift. Det er jo ikke noen god løsning at han skal kjøre rund på henne og være ulykkelig heller. Jeg syns det er positivt at han greier å sette grenser og ta ansvar for sin egen lykke. Det samme må du gjøre.

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt enig med deg. Jeg har full forståelse for at han har behov for å komme seg unna og for å få noen pusterom i hverdagen, men derfra og til å være borte så godt som hver helg og en kveld eller to i uka, er veien lang. Han jobber stort sett 12 timers dager, er borte fra 6 på morningen til 8 om kvelden om han ikke skal noe etter jobben, så det er ikke så mye han er "plaget" med å være sammen med min mor. Jeg er glad for ar han har en hobby han er så engasjert i (og respektert innen det miljøet), men jeg synes allikevel at han burde ta mer ansvar på hjemmebane.

[Gjest Marit TS]

Kanskje har jeg oversett noe her, men kan hun ikke ta buss, da?

Jo, men de bor "på landet" og tilbudet er relativt dårlig, det går buss ca annenhver time på hverdager, mellom 06:00 og 19:00, på lørdagene går det noen få busser på formiddagen og på søndag går det ikke buss i det hele tatt.

[Gjest strykebrett]

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt enig med deg. Jeg har full forståelse for at han har behov for å komme seg unna og for å få noen pusterom i hverdagen, men derfra og til å være borte så godt som hver helg og en kveld eller to i uka, er veien lang. Han jobber stort sett 12 timers dager, er borte fra 6 på morningen til 8 om kvelden om han ikke skal noe etter jobben, så det er ikke så mye han er "plaget" med å være sammen med min mor. Jeg er glad for ar han har en hobby han er så engasjert i (og respektert innen det miljøet), men jeg synes allikevel at han burde ta mer ansvar på hjemmebane.

Jeg skjønner det, jeg er jo ikke i situasjonen og vet like mye om det som du.

Men, jeg lurer på en ting, kan ikke moren din ta førerkort selv? Det hadde jo vært supert for både deg og henne om det hadde gått an.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner det, jeg er jo ikke i situasjonen og vet like mye om det som du.

Men, jeg lurer på en ting, kan ikke moren din ta førerkort selv? Det hadde jo vært supert for både deg og henne om det hadde gått an.

For å sitere startinnlegget:

Hun har blitt eldre og fikk ikke fornyet førerkortet av fastlegen for et par år siden.

[Gjest Gjest_pasta_*]

For å sitere startinnlegget:

Ja, men den som ikke fikk fornyet førerkortet var farmoren til TS, ikke moren..!

[Gjest Marit TS]

Hun har blitt eldre og fikk ikke fornyet førerkortet av fastlegen for et par år siden.

Dette gjelder min farmor som var snill og kjørte mamma masse i mange år. Mamma ikke for gammel til å ta førerkort, men siden sykdommen hennes er forbundet med anfall er får hun ikke legeattest til å ta førerkort.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Mange gode innspill her, men en ide kan jo også være at din mor og far flytter litt mer sentralt slik at hun blir mindre avhengig av skyss i øst og vest.

[Gjest luuluu]

Hei,

Jeg er en jente på snart 30 år som er i en situasjon veldig lik din, men på en litt annerledes måte.

Jeg har også en mor som er manipulerende, men på en måte hvor hun, som nå er frisk, manipulerer folk til å synest synd på henne. Dette gjør hun gjennom skuespill på telefon spesielt. Det er ikke måte på hvor mye hun 'lider' Jeg satte ting litt på spissen i sommer, og fortalte henne at det ødelegger for meg når hun bekymrer seg så mye og unødig. Hun har sannsynligvis angst rundt meg og mitt liv. Hun ringte da rundt til familie, og jeg fikk da telefoner og meldinger hvor det var snakk om at jeg burde skamme meg som behandlet moren min så dårlig da hun var syk.

Jeg prøver å distansere meg nå, fordi den stadige manipuleringen av min empati, har fått meg til å miste datterfølelsen. Jeg drar ikke hjem til jul, og har angst for å få telefoner fra familiemedlemmer om hvor egoistisk jeg er som ikke skal dra hjem til mine foreldre..da min mor garantert ringer rundt for å klage...

Når de da ringer så blir jeg knust og går tilbake til min mor, som da manipulerer meg videre til å gi henne kjærlige ord og oppmerksomhet. Det kan vel kallest en ond sirkel..

Det at din mor stadig manipulerer deg er en farlig sak, nettop fordi det kan knuse datterfølelsen som hun tar for gitt. Jeg vet det er omtrent umulig å få mora di til å forstå alvoret, men hun bør ha respekt nok for deg til å forstå at du har rett på eget liv.

Det er rett og slett flåsete å mene at du er egoistisk om du ikke ønsker å kjøre rundt på henne, ettersom hun godt kan bestille en taxi eller planlegge turen basert på bussrutene, selv om det er få av dem.

Det er din mor som er egoistisk, og din far som 'rømmer' fra henne.

Kansje hun heller kan ringe din far og bruke han som taxisjåfør`? Han kan vel rive seg bort fra hobbyen i et par timer.

[Wildrose]

Hei, det er flott at du stiller opp for foreldrene dine (du hjelper jammen far bra også)men,det er en balansegang.Klart det blir for mye når du må stille opp på den måten du gjør nå. Du skal ikke trenge å ha dårlig samvittighet synes jeg. Faren din derimot...ja han burde ta bedre vare på kona si og ikke legge ansvaret over på deg!Håper du klarer å finne en balanse her. Håper det ikke blir for mye konflikter ut av det.Er det nødvendig, så får du ta det. Det er bedre tror jeg, for fortsetter det slik, kan det faktisk ødelegge forholdet ditt til din mor, og det er det vel ingen av dere som ønsker.Kjempe masse lykke til.

Endret 16. oktober 2009 av Wildrose