familiedilemma

[Gjest Gjest_silje_*]

Jeg har siden 10-års alderen blitt involvert i et ufrivillig familiedilemma. To av de fire søstrene til min far går ikke overens med min mor. De har ifølge mamma oppført seg uhøflig og frekkt mot henne. Hun har kuttet ut all kontakt med de, og har sluttet å deltatt i begivenheter der de er involvert. Til og med på min konfirmasjon bestemte mamma at jeg ikke fikk be de tantene. Det førte jo til at heller ikke onklene kom, kun søskenbarna. Jeg husker hvor fælt jeg syntes det var og hvor mye jeg grudde meg til denne dagen, og jeg brukte mesteparten av selskapet til å sitte ned på rommet mitt med noen nabojenter som jeg inviterte istedenfor å delta så mye i selskapet. ( det var endel pinlig stillhet og forundelser. Jeg ville bare vekk)

Jeg mener både da og i ettertid at dette var svært egoistisk gjort av henne. Jeg syns det er på høy tid å gjøre det godt igjen. (er gått 12 år) Lurer veldig på om det var mamma som var veldig nærtagende eller om opførselen faktisk har vært slik hun sier.

Er dette normalt? flere som har opplevd noe lignende familieproblemer?

[Gjest Gjest]

Ja, har opplevd lignende.

Det virker som du har tenkt mye på dette, så hvis jeg var deg ville jeg prøvd å finne ut hva som egentlig har skjedd. Spør gjerne din mor, men snakk også med noen andre som er "nøytrale". Og evt. tantene dine for å høre deres versjon.

Som regel prøver man å skåne barna for slike ting, men jeg har forståelse for at noen ting kan bli så "heavy" og sårt at man rett og slett ikke klarer å være under samme tak, selv om man sette all godvilje til.

Din konfirmasjon var en dag da din mor spiller en veldig stor rolle, og må være en god vertinne. Man er da avhengig av å kunne fungere skikkelig, og noen konflikter/personer kan bli så store at man rett og slett ikke klarer det, selv om man gjerne vil. Så jeg kan godt tenke meg at din mor ikke har hatt noe valg her.

Men det kommer selvsagt litt an på hva som har skjedd. Om hun har vært altfor nærtagende, uten grunn. Eller om hun har hatt god grunn til det.

[Gjest Gjest_silje_*]

Ja, har opplevd lignende.

Det virker som du har tenkt mye på dette, så hvis jeg var deg ville jeg prøvd å finne ut hva som egentlig har skjedd. Spør gjerne din mor, men snakk også med noen andre som er "nøytrale". Og evt. tantene dine for å høre deres versjon.

Som regel prøver man å skåne barna for slike ting, men jeg har forståelse for at noen ting kan bli så "heavy" og sårt at man rett og slett ikke klarer å være under samme tak, selv om man sette all godvilje til.

Din konfirmasjon var en dag da din mor spiller en veldig stor rolle, og må være en god vertinne. Man er da avhengig av å kunne fungere skikkelig, og noen konflikter/personer kan bli så store at man rett og slett ikke klarer det, selv om man gjerne vil. Så jeg kan godt tenke meg at din mor ikke har hatt noe valg her.

Men det kommer selvsagt litt an på hva som har skjedd. Om hun har vært altfor nærtagende, uten grunn. Eller om hun har hatt god grunn til det.

takk for svar! ja,dette er noe jeg faktisk tenker veldig mye på. Ikke dette alene men er mye rundt min mor som jeg ikke får helt tak på enda jeg har snakket endel med henne. Tror hun er en ganske sensitiv type som ikke tåler mye pepper før ting går galt. Hun har slitt endel på jobb med vanskelige sjefer som hun kaller psykopater, som hun også mener at de to tantene mine er. Hun har vært til terapeut,og han har anbefalt henne å kutte ut kontakten. Det som er litt rart er at pappa benekter at det har skjedd noe mellom dem, igjallefall ikke noe bemerkelsesverdig. Jeg vil også legge til at den ene tanta mi er en litt dominerende og overveldende type, men at hun utover det virker helt grei. Mamma har hatt endel depresjoner gjennom årene og har utviklet en form for angst. Hun går på medisiner, men er enda ikke helt bra fordi hun ikke er seg selv lenger. Medisinen virker på en måte bedøvende, slik at hun ikke skal være så rastløs som hun ofte hadde store ubehag med tidligere.

Jeg lurer veldig på hva som har ført til at det er blitt slik og om det kan ha noe med dette og gjøre. Kanskje hun syns det vanskelig å leve med å vite at hun har bidratt til å "ødelegge" endel for meg og pappa, som så og si ikke har noe kontakt med de lenger.

Jeg blir gal av å tenke på alle mulige "løsninger" av denne saken. Lurer på om det kanskje hadde vært lurt å snakke ut med mamma om dette hos psykolog? Føler det er vanskelig å gjøre det alene.

[Gjest Gjest_søster_*]

Vil bare si hvordan jeg forholder meg til min svigerinne (min brors kone) som jeg ikke kommer overens med:

I mine øyne er hun et troll som har gjort mye vondt med dem jeg er glad i (min mor og far, min bestefar, min bror (hennes ektemann) + meg og min mann). Opp gjennnom årene har hun alltid fått tilgivelse uten noen gang å måtte be om unnskylding for bråk og konflikter hun har skapt. Hun har forårsaket så mange triste situasjoner at jeg kjenner jeg har fått nok av henne. Jeg orker og vil ikke involvere henne mer inn i mitt liv enn jeg må. Men noen ganger må man treffe henne, feks når min andre slektninger inviterer til bryllup, dåp eller julemiddag. Jeg går, så får heller hun sitte hjemme å synes synd i seg selv. Mitt mening er at man trenger ikke blande seg bort i hverandre selv om man er i det samme selskapet.

I vår var vi feks i konfirmasjon til en. Min bror og hans kone var også invitert. Det var mange i konfirmasjonen, så jeg og min svigerinne trengte ikke hverken se eller snakke med hverandre. Jeg spanderte noen høflighetsfraser på min bror og kone når de var samlet. Ellers holdt jeg meg mest mulig unna henne på en diskre måte.

Til neste vår skal et av barna våre konfirmere seg og min bror og kona blir også invitert. Så får hun nå gjøre som hun vil.

[Gjest Gjest]

Du skal i alle fall tråkke forsiktig. Om din mor føler at du svikter henne så kan det være at hun kutter kontakt med deg. Vil du det?

Og har din mor nektet deg kontakt med dem? Eller gjort/sagt noe i direkte retning av at du ikke får lov, eller hvis du gjør så..?

[Gjest Gjest]

Jeg syens moren din var egoistisk.

Som voksne bør man klare å ta seg sammen og være i samme rom som andre for sine barns skyld. Om man har et dårlig forhold til andre familiemedlemmer, skal ikke barna blandes inn i det. Det skal være veldig ille, av typen voldtekt eller barnemishandling, for at det skal være ok å si at nei, jeg vil ikke la barnet mitt invitere disse folkene til sin konfirmasjon.

Dessverre er ikke slike ting så uvanlig. Jeg kjenner veldig mange med lignende problemstillinger. Og det tragiske er at årsakene til kranglene gjerne er banale og idiotiske. Alt fra at en person snakker alt for mye om seg selv og stjeler oppmerksomheten, til at søster Toril alltid fikk mye finere presanger av mamma, til arvetvister (JEG ville ha det veggteppet!!), til at "Ole tror han ersååå mye bedre enn oss bare fordi han har doktorgrad" o.l.

Konen til min onkel boikottet alle familieselskaper hvor min ene tante var invitert i flere år, av noe så tåpelig som at det ene barnet fikk en litt dyrere julepresang enn det andre barnet.

Min mors søster ble så fornærmet da min far arvet min bestefars armbåndsur at hun har boikottet familiebesøk de siste tre årene (med unntak av mormors dager).

Det er helt latterlig hvor mye folk kan bli dødelig fornærmet for. Så til de grader at de lar det ødelegge for sine barn.

Jeg synes dog ikke du skal kreve at din mor ber om unnskyldning for noe som skjedde for ti år siden. Sett heller foten ned i framtidige situasjoner, og si at det er hennes problem, ikke ditt.

[Vera Vinge]

Nå vet vi jo ikke hva som har skjedd, men jeg syns generelt det bør mye til for at man kutter kontakten på den måten når det går utover egne barn, slik det gjorde i ditt tilfelle. Går det an å snakke med moren din om dette i dag? Hvis du ønsker å gjenoppta kontakten, og moren din nærmest nekter deg det (evt. tvinger deg til å velge mellom henne og dem), bør man i det minste forvente en god forklaring.

Jeg har selv et familiemedlem (heldigvis ikke noen av mine aller nærmeste) som jeg ikke ønsker å beholde normal kontakt med, etter noen hendelser som muligens grenset opp til noe straffbart. Det betyr at jeg ikke tar kontakt med vedkommende på eget initiativ, og jeg unngår situasjoner hvor jeg kan treffe på personen. Men, det har vært veldig viktig for meg at denne konflikten ikke har gått unødvendig utover andre i familien. Jeg har derfor stilt i familiebursdager hvor personen er til stede. Nå består ikke den delen av familien av veldig mange personer, men likevel har det utrolig nok gått greit å bare ignorere hverandre. Pga. andre pratsomme personer i familien, har det nærmest ikke blitt bemerket av jeg (og mannen min) og denne andre ikke forholder oss til hverandre. Resultatet er at få i familien vet hva personen har gjort. Fordi jeg har vært bevisst på at det er viktigere å beholde familieroen i dette tilfellet, enn at jeg skal unngå ubehag et par ganger i året.

Nå ble det litt mye om meg og mitt, men poenget mitt er at det er fullt mulig å omgås noen i siviliserte former selv om man ikke klarer å forholde seg personlig til vedkommende. Jeg tenker derfor at moren din bør ha en god grunn for å gjøre som hun gjorde. Kanskje kommer du fram til at du bør respektere hennes avgjørelse, eller kanskje bør du tenke at du har rett på kontakt med det som også er din familie. Bare du kan avgjøre hva som er rett her.

[Gjest Gjest]

Hun har vært til terapeut,og han har anbefalt henne å kutte ut kontakten.

Jeg vil også legge til at den ene tanta mi er en litt dominerende og overveldende type, men at hun utover det virker helt grei.

Mamma har hatt endel depresjoner gjennom årene og har utviklet en form for angst.

Moren din har hatt depresjoner, har angst og kan i følge deg være sensitiv. Tanten din er dominerende og overveldende.

Moren din har fått anbefaling fra en profesjonell aktør om at det beste kan være å kutte kontakten.

Ser du linjene? Syns det virker forholdsvis "enkelt" jeg - på overfalten i alle fall. Noen ganger er en kombinasjon av to "ingredienser" ikke bra, selv om det nødvendigvis ikke er noe galt med ingrediensene hver for seg.

En sak har alltid minst to sider, og fakta er èn ting, men følelser kan man vanskelig argumentere med. Føler din mor at disse personene bryter henne ned er hun nødt til å ta et valt som tar vare på henne selv.

Vær obs på at å spørre "nøytrale" personer ikke nødvendigvis fører mer klarhet i ting. Ofte er ikke personer så nøytrale som man tror, og spesielt ikke i en familiekonflikt.

Jeg ville trødd veldig varsomt her. Jeg går ut fra at du er glad i din mor og at din lojalitet først og fremst ligger hos henne...?

[Gjest en datter]

Jeg ville trødd veldig varsomt her. Jeg går ut fra at du er glad i din mor og at din lojalitet først og fremst ligger hos henne...?

Jeg syns vel ikke det er riktig hvis jeg skulle miste kontakten med resten av min familie fordi at min mor ikke klarer å omgås dem. I hvert fall ikke så lenge jeg ikke vet hva som har skjedd, om det er "storm i et vannglass" eller om det har skjedd noe alvorlig som gir gunnlag for et brudd.

Jeg sier dette fordi min far har nektet å ha kontakt med min mors familie men uten at han ville fortelle hvorfor, nå har jeg omsider klart å finne ut hva som ligger bak fiendskapet og det skyldtes at han fikk kritikk av mine onkler en gang for lenge siden, hans bilkjøring. Min far takler ikke kritikk av noe slag og har en tendens til å kutte ut folk av den grunn, og dette var en form for kritikk de fleste av oss ikke hadde reagert så sterkt på. Og på grunn av det har altså min mor og vi barna nesten ikke hatt kontakt med hennes familie. Jeg har gitt min far beskjed om at jeg kommer til å ha kontakt med den siden av familien heretter, uansett hva han måtte mene om saken. Jeg er lojal overfor han i form av at jeg ikke snakker negativt om han overfor min mors familie, men blind lojalitet uansett syns jeg blir feil. Man må i hvert fall få vite hva som ligger bak fiendskapet først mener jeg.

[Gjest Gjest_silje_*]

Takk for mange fine innlegg

Jeg er såklart gla i min mor. Det er bare det at det er litt uenighet i hva det var som egentlig skjedde. Hun unngår å snakke om det, sier at hun er ferdig med den saken. Hun har en veldig sta væremåte, noe som gjør at jeg aldri kommer til bunns i det. Det jeg har fått vite er at den ene tanta skulle komme på besøk hos oss, så hadde hun tatt med seg den andre tanta og onkel uten å si ifra. Så hadde de sammen vistnok begge vært veldig brautende og bett mamma om å holde kjeft når hun sa noe opptill flere ganger. Jeg var ganske lita, men jeg husker at etter de dro, var mamma helt fra seg og illsint på pappa som selv påsto at han ikke hadde fått med seg noe bemerkelsesverdig. Han fikk i oppgave å ringe de å fortelle de at de aldri fikk komme tilbake igjen. Tantene på sin side kunne ikke kjenne seg igjen i påstandene. Har alltid lurt på hva deres versjon er.. det er fælt å si det, men jeg tror mamma har vært altfor sensitiv.

Jeg husker for noen år siden når hun var ganske dårlig at hun fortalte meg at hun var villig til å prøve å gjøre det godt igjen med den ene tanta. Det var etter jeg fortalte hvor trist jeg syntes hele situasjonen var. Der igjen vet jeg ikke hvordan det møtet skulle ha oppstått, hvordan tanta mi ville ha reagert osv. ( som mener hun hele tiden har vært mer eller mindre uskyldig)

Onkel (tante sin mann) la meg til på facebook for en stund siden. Han hadde bursdag nylig og jeg tok meg friheten til å gratulere han med dagen. Han takket alle hver for seg, men hoppet over meg. Jeg vil tro de er bitre. Jeg blir ganske lei meg over at de lar det gå utover meg, som er helt uskyldig. Hadde det vært for meg ville jeg såklart ha invitert alle i konfirmasjonen min, noe jeg håper de skjønner..men blir litt usikker.

Jeg syns uansett at det er litt godt å få høre fra deres innspill at dette ikke er veldig uvanlig.

Men når det kommer til å dra til psykolog med mamma for å få pratet ut, hva tror dere om det? Blir det som å kaste ild på bålet for henne? tror det hadde vært god terapi for meg da men.