Han vil prøve seg på egen hånd, og jeg fortviler...

[cammamamma]

Min samboer gjennom snart 12 år, far til våre to små jenter på 5 og 2 år, har etter lang tids vakling innrømmet at han er klar for en endring, og at han mener den endringen innebærer at han må prøve seg på egen hånd. Begrunnelsen hans er som følger: vi har forskjellig livssyn (han kristen, jeg ikke) og politisk standpunkt. Han er materialist, jeg er ikke. Han vil ha det "perfekte" hjem, men gidder ikke gjøre noe for å få det, og skylder dette på dyra mine. Han hevder at jeg ikke bryr meg om at det er rotete, jeg på min side liker som de fleste andre å ha orden, men har ikke energi til å klare alt på egen hånd. Han sier han har gitt opp, fordi vi har dyr og fordi han mener at de står for 99% av rot og skitt. Dette vet vi egentlig begge ikke stemmer, vi har som sagt små barn, og selvsagt genererer det rot! Men han gidder bare ikke å prøve å gjøre en innsats for at vi skal få det ryddigere.

Jeg har aldri stått i veien for hans planer, prosjekter og ønsker. Han har fått bruke penger på det han vil, han har fått utbedre hus etter eget hode, han har en jobb som krever mye oppbacking, i tillegg til at han nylig avsluttet en utdannelse som krevde mye av hans fritid og tilsvarende ekstra innsats med barn og hus fra min side. Jeg føler jeg har ofret mye for hans del, og det jeg har igjen for det i dag er at hans følelser har bleknet fordi jeg ikke har blitt mer lik ham.

Jeg er glad jeg ikke er materialist, og jeg er ikke åndelig søkende. Men jeg respekterer hans verdier og livssyn, og har ikke problemer med å leve med hans religion (som han forøvrig ikke utøver så voldsomt mye). Jeg setter pris på ham for hans gode sider, han er snill, gavmild, intelligent og god på så mange måter, men jeg forstår ikke at han etter så mange år ikke kan respektere våre forskjeller.

Det har tatt ham lang tid å komme fram til den konklusjonen han har tatt, eller i alle fall å si det til meg. Han innrømmet at hadde det ikke vært for at jeg brakte det på bane, at jeg følte noe var galt, så kunne han fortsatt å leve som vi har gjort uten å gjøre endringer. Men jeg klarer ikke å leve med en mann som fjerner seg mer og mer fra meg, og som kun fokuserer på sine egne interesser. Derfor måtte jeg komme til en avklaring, og presset ham til å tenke gjennom hva han vil.

Han virker allikevel veldig usikker. Han sier han fortsatt har mange og sterke følelser for meg, men vet ikke om han kan si han elsker meg. Dvs han sier han ikke elsker alle sider av meg. Det gjør heller ikke jeg med ham, men jeg kan allikevel ikke se for meg en framtid uten ham. Man kan vel aldri si at man elsker absolutt alle aspekter ved et annet menneske, det blir i mine ører vel urealistisk... Jeg innrømmer at jeg ikke vil at han skal reise, men forstår at vi ikke kan fortsette å ha det slik. Jeg føler allikevel at han gjør for lite for å redde forholdet. Mener det er verdt å jobbe for, å prøve det man kan, i alle fall når ikke alle følelser er døde mellom oss. Vi har tross alt små barn også, som kommer til å lide oppi dette her.

Jeg har sagt til ham flere ganger at han må prøve å endre tankesettet sitt. At han må bli mer åpen for at folk er forskjellige, og klare å sette pris på andre selv om de ikke er akkurat som han selv. At han ikke er noe idealmenneske, i likhet med samtlige andre mennesker. Det må da være mulig å jobbe litt med sin egen innstilling og måten å se sine nærmeste på? Kan ikke fatte at det skal være så enkelt å reise fra barn, samboer og hjem uten å føle at en virkelig har jobbet med forholdet. Hva kan jeg si for å åpne øynene hans?

[Gjest Gjest]

Han må nesten komme på det selv, og det kan jo hende at han skjønner hva han har når han ikke har det lenger. De fleste menn gjør vel det?

Men dette med dyr, er det snakk om mange dyr, og hvilke?

[Riskrem]

Hva mener han med å prøve seg på egen hånd? Leve livet alene? Tviler sterkt på at gresset er grønnere på den andre siden. Veldig rart at han "plutselig" mener at dere er forskjellige. Det med politikk og religion bør han vel ha tenkt på tidligere? Kan ikke se for meg at det bør være et problem. Man elsker personen for den han/hun er, ikke personens politiske standpunkt.

[Gjest Pfff]

Tror nok han der vil våkne med et brak når han har flyttet. Han har tatt ny utdannelse og nå ser han for seg et splitta nytt liv med rent og ryddig hus, nye møbler, ny jobb og alt er helt perfekt. Men så plutselig.......... hvem skal holde det ryddig? Og ikke minst.. hvor er barna? Det blir fort ganske stille rundt en når en er vant til å ha barn rundt seg.

Tror han blir sittende der med nye møbler som støver ned, skittent gulv og bad mens han sitter på jobb fordi det er en øredøvende stillhet hjemme.

[Gjest Gjest_Tulla_*]

En kristen mann som søker det perfekte hjem, velger å forlate kone og 2 små jenter pga rot i hjemmet, good riddance sier nå jeg!

[Gjest Gjest]

For meg virker de som han prøver å skylde på alt mulig i omgivelsene sine for å unngå å se på sitt egentlige problem. Flytte pga rot/skitt fra hunder...??? og dette med religion/politikk? det skjønner jeg ikke helt. Skulle vel ha funnet ut det tidligere? Kanskje dere hadde hatt godt av familieterapi, dere har jo barn sammen...

[Gjest Gjest]

Ut fra at denne begrunnelsen med dyrene, synes jeg han fremstår som særdeles usympatisk. Hva er den kristne troen hans verdt, dersom han ser på kjæledyr som en byrde? Han høres ut som en kald mann. Dersom en mann ville dumpe meg og forlate barna sine på det grunnlaget der, hadde jeg bare tenk at jeg hadde det best uten han.

[Gjest Gjest]

Det med politikk og religion høres litt rart ut å komme med etter 12 år, synes jeg.

Når det gjelder dyr, så har jeg dyr selv, men har sett noen ekstreme tilfeller der folk lever nærmest i en svinesti. Jeg kunne aldri klart å leve sånn heller, men regner med det ikke er snakk om så ekstremt her. Og etter 12 år skulle jeg tro at dere er kommet til et kompromiss om dette.

Høres ut som han har noe på gang, spør du meg.

[cammamamma]

Takk for alle gode svar. Kan svare litt tilbake. Vi har 3 hunder og 1 katt. Hundene er av en stor rase, og blir ikke så gamle. De to eldste vi har er 7 år, og inne i livets høst, for å si det slik. Den yngste er snart 3 år. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ha mer enn en hund den dagen de eldste blir borte, noe jeg antar dessverre vil skje i løpet av et år eller to. Sambo var selv med på å ta avgjørelsen om å ha hund, men nå mener han at det er lov å ombestemme seg, og legger i det at for hans del kunne vi godt kvittet oss med dem på en eller annen måte. Det blir selvsagt ikke aktuelt for min del, jeg er dyreelsker og ville ikke kunne leve med meg selv om jeg f.eks. avlivet dyra for hans del.

Vi bor ikke i en svinesti, men det er klart det blir bøss og støv av 3 store hunder, og jeg tar opp igjen etter dem så ofte jeg kan. Men sammen med alt det andre som er å gjøre her i huset, 2 små barn og det at jeg er fulltidsstudent, så blir det umulig for meg å holde styr på alt alene. Han på sin side gidder ikke å gjøre særlig innsats for å holde det i orden, og skylder dette på dyra.

Nå har han kommet fram til at han vil prøve seg på egen hånd, og jeg er på husjakt... I kveld skal vi fortelle barna det, og jeg gruer meg voldsomt, samtidig som det på en måte skal bli godt å slippe å legge skjul på det. Jeg er jo lei meg, og selv om jeg prøver å ikke vise det så mye ovenfor barna, er det nesten ikke til å unngå at i alle fall den eldste skjønner at noe er på ferde. Hun er en meget oppvakt og reflektert 5 - åring, som i tillegg er veldig følsom og empatisk, så jeg er sikker på at hun innerst inne for lengst har skjønt noe.

Tusen takk igjen for at dere har tatt dere tid til å svare på innlegget mitt, det er alltid godt å høre andres synspunkter når en står oppi en vanskelig situasjon. Så får vi se hvordan dette ender til slutt. Han virker i alle fall veldig bestemt på at det er dette han vil, og da kan jeg ikke gjøre noe for å stoppe ham, uansett hvor mye jeg ville. Prøver bare å tenke framover, og se de mulighetene jeg har. Heldigvis har jeg nå et prosjekt på gang med å finne egnet bolig for meg og ungene, og det hjelper meg å holde hodet over vannet inntil videre...

[Vera Vamp]

Jeg skjønner godt at dette er en vond situasjon for deg, men så lenge han føler, mener og tenker som han gjør så er det ikke mye du får gjort. Spesielt om han allerede har bestemt seg. At han virker usikker er ikke rart, for få mennesker bryter opp et samliv uten et fnugg av tvil i magen. Spesielt når det er barn i bilde. Gi han rom og tid så kanskje han kommer på bedre tanker, hvis ikke er det muligens like greit å innse at forholdet er over?

[Gjest *smak*]

Om mannen din har bestemt seg så der det vel ikke så mye mer du kan gjøre enn å prøve så godt du kan å komme over det.. dere har jo vært sammen mange år så det kommer nok til å bli en stor omveltning for deg og barna..

Lurt av deg å se etter bolig til deg og barna sånn at barna kan få stabilitet i livet sitt med en gang, og at dere ikke ender opp med å flytte hit og dit..

Skjønner at dette er tøft for deg og ønsker deg all mulig lykke til!!

[CeeCee]

Hvor i all verden er hans kristne verdier og "For better for worst" (husker ikke hva de sier på norsk) og "Til døden skiller dere ad"????? Fatter ikke at han kan kalle seg selv kristen... Har forøvrig ikke hørt om en kristen materialist før, utenom disse sektfolka da...

Kanskje livet ditt blir rikere uten ham? Finn en med samme grunnverdier og med noen av dine interesser (dyreelsker bl.a.)! Ønsker deg all lykke til!

[Cata]

*kremt* Han vil ut og du leter etter ny bolig? Hadde det ikke vært mer rimelig om han flyttet siden det er han som vil ut av forholdet og "prøve seg alene"? Så kunne ungene få bli i sitt vante miljø, i det minste.

Når det er sagt så tror jeg kanskje du vil oppdage at den som etterhvert får det bedre er du . Han høres ut til å ha litt urealistiske forventninger til livet.

[cammamamma]

*kremt* Han vil ut og du leter etter ny bolig? Hadde det ikke vært mer rimelig om han flyttet siden det er han som vil ut av forholdet og "prøve seg alene"? Så kunne ungene få bli i sitt vante miljø, i det minste.

I utgangspunktet var det jeg som skulle beholde huset, men pga. at vi bor lite barnevennlig, dvs. veldig landlig med få andre barn i nærheten, har vi funnet ut at jeg skal finne meg en plass litt mer sentralt så det blir enklere for ungene å komme seg ut på ting etterhvert som de blir større. Dessuten er det såpass stort lån på huset vi har i dag, og endel ting som må utbedres, så jeg økonomisk sett vil komme bedre ut siden han har langt høyere inntekt enn jeg noensinne vil få, for å si det sånn.

[Cata]

I utgangspunktet var det jeg som skulle beholde huset, men pga. at vi bor lite barnevennlig, dvs. veldig landlig med få andre barn i nærheten, har vi funnet ut at jeg skal finne meg en plass litt mer sentralt så det blir enklere for ungene å komme seg ut på ting etterhvert som de blir større. Dessuten er det såpass stort lån på huset vi har i dag, og endel ting som må utbedres, så jeg økonomisk sett vil komme bedre ut siden han har langt høyere inntekt enn jeg noensinne vil få, for å si det sånn.

Da er det mer forståelig ja.

[I Grosny]

Og den kristne grunnidéen hans? Hvor er den oppi alt dette? Samboer med to barn vil jeg faktisk sidestille med ekteskap, her bør det kjempes litt i både gode og onde dager.

Han og dere bør snakke med presten. Og dere bør ta et samlivskurs før dere tar avgjørelsen om å "skilles".

Klassiske skilsmissegrunner er manglende respekt og manglende kommunikasjon, eller kommunikasjon som feiler. Kommunikasjonsbiten kan iallfall styrkes med rådgivning og samlivskurs.