Desperat 17 - vondt forhold

[Gjest TS17]

Hei. Jeg er en jente på 17 år som har vært i et forhold i nå ett og et halvt år. Skrev inn dette innlegget som en 16åring på Klara-klok og ser nå hvor fantastisk naiv og "beskyttende" jeg var.

"Hei, jeg er en jente på snart 16 år som har en kjæreste på 23. Han er helt fantastisk, og han har tilogmed sagt at han ikke vil ha sex med meg før jeg er blitt 16 (selv om både jeg og han har hatt sex med andre før, og han ser på meg som jeg er mye eldre enn jeg egentlig er). han sier at han ikke vil gjøre noe ulovlig, og det respekterer jeg selvfølgelig. men hvis det hadde vært slik at vi har hatt sex og noen har funnet ut av det og anmeldt det, hadde det vært sikkert at han hadde kommet til å fått straff da? selv om de hadde snakka med meg og hørt at jeg ikke er som andre 15 åringer, og at jeg var hundreprosent med på det selv? og isåfall; hva er maks straff for sex med en mindreårig?

det andre jeg skal skrive nå er vel egentlig ikke noe spørsmål, mere et ønske om råd. det har seg slik at han røyker hasj hver dag (bøtte), og det gjør meg -egentlig- ikke så mye, for jeg vet at det ikke ødelegger noe for han. han har en kjempebra jobb, og står virkelig på for å sikre framtiden og er egentlig utrolig seriøs. men noen ganger kan han finne på å ta amfetamin og gudene vet hva mer. han er helt ærlig med meg om hva han gjør og tar, siden han vet at jeg ikke liker det. han har til og med sagt at han har hatt et problem med både extasy, amfetamin og kokain før, men det har han ikke nå lenger. derfor skjønner jeg ikke hvorfor han "leker med skjebnen" og tar det 'en gang i blant'. jeg har snakket med han om det flere ganger, og han har sagt at han bare gjør det for moroskyld, men det 'gir han ikke noe', så han har ikke tenkt å begynne med det igjen. er det virkelig så enkelt? at en kan slutte med noe, så 'bare ta det en gang i blant' uten å bli avhengig igjen? sist han tok knips var på nyttårsaften i fjor. da hadde han ikke tatt det på over et år. pepper tok han senest for noen uker siden. jeg syns det er utrolig ekkelt, men jeg vil ikke prate så mye med han om det, for jeg vil virkelig ikke sitte å høre på at han beskytter dop. han har innrømt at han har et problem med hasj, og at han har lyst til å slutte. men når jeg sa at jeg kunne være med han på et AN-møte så lo han bare. ikke hånlatter, men han syns 'det hadde vært så utrolig flaut'. han har sagt at jeg heller kan hjelpe han. så ble vi enige om at han kunne prøve å kutte ned til å begynne med. ikke gjøre det hver dag, bare i helgene osv. det gikk èn dag, og han hadde hodet stappa i bøtta igjen.

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg vet at det er utrolig naivt av meg å tro at jeg har noe innflytelse på han og at jeg kan hjelpe han med det ogsånn. men jeg vil ikke innse selv at jeg ikke bør bli alt for glad i han, for at han kommer til å såre meg en eller flere gang i framtiden ang det der uansett. faren min var narkotiamisbruker, så jeg har selv både sett og opplevd hvor jævlig det er å elske en med slike problem. og jeg er så redd for at det skal bli sånn med meg, som det var med mamma. hun satt hjemme og visste aldri hvor han var, hvem han var sammen med, eller hva han gjorde. verst av alt er at jeg virkelig kan se en framtid med meg og han. og det er ikke langt i framtiden det er snakk om i førsteomgang heller. han skal kjøpe seg hus i sommer, og når jeg er fylt 16 så skal jeg flytte inn sammen med han. jeg er så utrolig glad i han, og jeg har så utrolig lyst til at han skal få hjelp. har du noe råd om hva jeg kan gjøre, uten at han blir "sint" for at jeg "blander meg inn"? og hva syns du jeg skal gjøre med tanke på meg selv? bør jeg egentlig komme meg ut av dette, eller kan det være håp for oss?

på forhånd takk:)

ps: må bare ha med at han passer veldig på meg, og at jeg ikke skal komme i slik miljø. en gang sa jeg at jeg hadde prøvd hasj, og da ble han skikkelig skuffa, og sa at det skulle jeg hvertfall ALDRI få gjøre sammen med han. så han vet jo at det er dumt. han vil slutte, men tror ikke han vil det nok. han er jo arbeidsnarkoman i tillegg, (og han kan jobbe i opptil to døgn i strekk) så han sier at han trenger hasj når han kommer hjem om kveldene, for å greie å sove. må også få med at han -aldri- drar på jobb fjern."

Og jeg løy tilogmed, for å få han til å virke bedre enn det han var. Sex hadde vi, men jeg ville ikke skrive det i tilfelle det ble fokus på det istedetfor hasjen. Han skjulte meg også i en lengre periode, nettopp pga alderen min. Og han var "utro" opptil flere ganger da det var slik. Han lå ikke med noen (så langt jeg vet hvertfall), men kysset og flørtet med èn og samme jente som han tidligere hadde ligget litt med. Jeg følte meg ikke truet av HENNE, men av at han skjulte meg for alle og at hun dermed ikke visste noe om meg. Han har også sagt at grunnen til at han tidligere lå med henne var at "han følte seg pliktig som mann".

Videre ut i forholdet har han virkelig blitt overraskende mye bedre mht. hasjen. Røyker så å si aldri, bortsett fra noen tilfeller der han har hatt det veldig kjipt. Og det er et stort problem for meg. Han greier aldri å prate om følelser, og ruser seg eller gjemmer seg unna isetdet. Og det får meg til å føle meg misslykket som kjæreste. Han rakker ofte ned på meg fordi jeg ikke "grier å støtte han", selv om jeg har prøvd alt jeg makter og greier for å få ham til å prate med meg. Det er pga meg han har greid å komme seg unna den farlig hyppige rusingen. (det er noe jeg VET og han selv har sagt.)

Det har vært forferdelig tungt for meg å være i et forhold med han. Han er veldig ødelagt på så mange følelsesmessige nivå, og det sliter veldig på meg. Han lar alt det vonde gå utover meg, og han sier ofte at det er min feil. Jeg har aldri trodd, og forsåvidt VET at det ikke er sant. Så det går ikke innpå meg som at jeg føler meg dårligere. Jeg får bare så vondt på hans vegne, om han virkelig tenker slik - og mener det. Jeg vet at han elsker meg veldig høyt, og jeg elsker han også. Men han har såret meg på så mange forskjellige nivå at jeg snart ikke greier å se på han som en god person lengre. Han har også - gjentatte ganger - skadet meg fysisk. Kvelertak, dytting, spark i magen osv. I helt ekstreme tilfeller, der gjerne "grunnen" hans er at jeg roper, eller at jeg ved noen tilfeller har slått han først. (altså, i armen eller hodet - gjerne med flathånd.) Jeg har noen ganger vært direkte redd for mitt liv, og har hylt som om jeg ville at noen skulle komme å hjelpe meg. Det har da bare blitt verre, og han har "tatt" fra meg pusten - altså med kvelertak eller klemming av ribbein/lunger.

Jeg vet dette innlegget kanskje blir for langt for at mange av dere i det hele tatt orker å lese hele. Men jeg trenger virkelig råd. Jeg har dratt mange ganger, men kommer alltid tilbake. Han har en helt sinnsykt evne til å prate (også kaldt manipulere). Men jeg greier ikke å tenke at han er en ond person, for det tror jeg helt innerst inne at han ikke er. Han har bare mange problemer, og ikke lært seg å takle det. Jeg har jo allerede hjulpet han gjennom verste dop-delen. (kall meg gjerne naiv, men jeg VET at han ikke hadde greid det så tidlig uten meg!)

Bare spør om det er noe mer dere lurer på for å kunne gi meg et bedre svar, men jeg kommer ikke på mer å kunne presse inn her nå. Setter UTROLIG stor pris på hvert et svar jeg får!

På forhånd takk.

[Ethereal]

Det beste du kan gjøre er å komme deg unna han og ikke la han ødelegge ungdomsårene dine.

[Gjest Gjest_milla_*]

Jeg har vært i et lignende forhold før, men det var ikke noe vold inn i bildet. Han røykte hasj veldig ofte, og brukte annet dop av og til. Jeg var så i mot dette, og ba han utallige ganger om å slutte. Han lovte flere ganger å gjøre det,men klarte aldri å holde løftet og løy til meg om det hele tiden. Jeg gråt og gråt,og var veldig lei meg ganske mye av tiden. Det ble slutt en del ganger,men vi ble fort sammen igjen. Jeg var så sykt forelsket og han var min første store kjærlighet,og jeg hadde store problemer med å ikke gå tilbake til ham. Husker jeg nesten aldri kunne ta ham med meg hjem fordi mamma ikke likte ham noe særlig (vet ikke om hun visste det med dopet),og jeg husker at venninnene mine ikke likte det han holdt på med heller. Jeg var nesten flau av ham,og ville ikke vise meg offentlig med ham. Han hadde litt andre problemer også,så han jobbet heller ikke.

Jeg var så utrolig lei meg fordi han ikke kunne slutte med dopet når jeg ba ham om det,og når han så hvor lei meg og såret jeg ble når han holdt på sånn.Når jeg fortalte at jeg ikke hadde lyst å være sammen med han lenger,så truet han med å ta livet sitt. Da måtte jeg tilbake til ham,ville jo ikke at han skulle gjøre noe dumt (dummere).

På slutten av forholdet begynte jeg å bli ganske lei hele greia. Orket ikke lenger å bry meg om "truslene" hans,og det ble slutt. Vi møttes flere ganger senere og hadde sex. Etter hvert begynte jeg å få kontakt med en annen gutt,så jeg sluttet å møte eksen. Du aner ikke hvor glad jeg er idag for at jeg kom meg unna ham. Og det var kjempegodt å komme over ham og slippe å "passe" på ham hele tiden,og ikke ha en kjempeklump i magen lenger pga det han holdt på med. Mamma sa i ettertid at hun synes at jeg var så lei meg og sur hele tiden mens jeg var sammen med ham. Ikke så rart akkurat.

Så vær så snill,gjør det samme som meg og kom det vekk fra ham!!!Vet hvor tungt det er når du er så glad i den personen,men du kommer over det!Og du er så ung,og kommer garantert til å møte noen som er ti ganger bedre enn ham. Han kommer neppe til å forandre seg. Det har ihvertfall ikke eksen min gjort.

[Gjest Gjest_therese_*]

kom deg bort fra ham. Dette er selvfølgelig enklere sagt enn gjort, men gjør ditt aller beste, og om du ikke klarer det vil ikke akkurat situasjonen bli noe bedre.

Uansett hvor glad du er i han og hvor hardt et slikt brudd vil være er det noe du må igjennom for å slippe det du sliter med i dag. Du vil få et bedre og helt annet liv uten et slikt forhold.

Jeg vet om flere som har vært i akkurat samme situasjon, og det er ikke greit. Mennene er som regel snill når de trenger å være det, akkurat nok til at kjærestene ikke klarer å slå opp/stikke av. De har en tendens til å være svært manipulerende på en måte som får kjærestene til å synes synd på dem eller beskyttende ovenfor dem. Disse mennene trenger ikke å være noe spesielt glupe, men å sette en slik type mann i en slik situasjon; så langt nede som din kjæreste er; vil få en til å gjøre hva som helst for å beholde den eneste tryggheten en har, nemlig deg.

Jeg anbefaler deg om å snakke med noen og få hjelp til å komme det unna dette, før det blir verre. Dette er noe man må ta seriøst, og ikke tenke "det er jo ikke så ille da..", "han kan jo være snill også.." eller "jeg har det jo ikke så fælt med han.."

Tenk på disse negative tingene som har hendt og vil hende om du ikke skaffer hjelp i dag og kommer deg bort fra han.

Håper du har det bra nå og funnet en løsning...

[Gjest Venetia]

Siden du skriver alt dette, så tror jeg kanskje det du trenger å høre er at det IKKE er bra for deg å være sammen med ham? Ønsker deg masse lykke til.

[Gjest ivrigfrøken]

Må bare komme deg unna. Dette blir ikke bedre. Lykke til.