Smil til verden

[Gjest Gjest_Tussi_*]

Jeg kjenner jeg er ganske frustrert. Har den siste tiden oppfylt flere av symptomene på depresjon. Særlig tiltakslyst som går på alt jeg ikke må gjøre. Går gjerne 2-3 uker mellom hver gang jeg setter på en klesvask. Søvnproblemer, kan telle på en hånd antall netter jeg har sove uforstyrret siden sommerferien. Jobben tar alle kreftene mine. Klarer til tider å holde hode over vannet, men det er ikke så lett alltid det heller.

Vi mistet for snart 6 måneder siden. Fikk beskjed om at vi hadde hatt en missed abortion ca i uke 6 eller 7, dette fikk vi vite da vi hadde passert uke 12, fordi jeg begynte å blø. Den magiske grensen for at nå går alt så fint og flott for de fleste. På grunn av at familien er spredd utover landet fortalte vi den gledelige nyheten, da den fortsatt var gledelig, ca i uke 10, noe jeg kunne bete av meg tungen for å ha gjort i dag. De fleste er greie med det, men når mannens bestemor spør meg om hvorfor vi ikke er blitt gravide igjen, klikker det omtrent for meg. Og selvfølgelig gjør hun dette kun når jeg er der alene = jeg går ikke dit alene lenger.

Og når den høygravide dama på jobb viser frem sin etter hvert så store mage og sier "Ja, dere er vel de neste, tihi..." har jeg lyst til å bare løpe gråtende ut derfra.

På klinikken fikk vi beskjed om at de aller fleste som ønsket å bli gravide, kom tilbake innen ett år for å føde. Men hva sitter jeg igjen med? Negative tester, lengre sykluser, kraftigere blødninger og enda verre menstrasjonssmerter som starter allerede 4-5 dager før menstrasjonen kommer, som om ikke det gjorde vondt nok før vi begynte med denne prøvingen? Som om å gni det inn at du skal i hvert fall ikke få lov til å bli gravid igjen nei, og det skal du få huske på!

Så takke seg til et sundt liv med sund mat, regelmessig trening, ingen røyking og moderat alkoholforbruk.

Nå er jeg lei.

[Pimp]

vi har vært gjennom 6 år med prøving før vi endelig ble gravide, så jeg vet hva du snakker om.

Jeg sender deg en klem, og vil bare minne deg på at ingen vet hvordan du har det med mindre du forteller dem det.

Prøv å være mer åpen og fortelle at det er tøft for deg å høre sånne ting.

Honesty is the best policy.

Og en ting til: ikke lat som du er glad når noen andre blir gravide, og ikke du. Folk forstår at du ikke er ærlig, og det blir bare dumt.

[Eeyore]

Vet veldig godt hvordan du har det. Det er tung, deprimerende, kjedelig, urettferdig og alt annet i livet blir verdiløst og grått Men jeg håper du ikke gir opp, og at du fremdeles har troen, og klarer å se et lys i enden av tunnellen som virker uendelig lang.

Vi hadde prøvd i et år, før jeg endelig ble gravid. Dessverre mistet vi gutten vår i uke 28. En sorg så uendelig stor, men som lysnet litt da jeg ble gravid igjen kort tid etter. Mistet i MA i uke 10... Ventet noen måneder før vi prøvde igjen, og tenkte når jeg ble gravid igjen, at NÅ måtte det da være vår tur. Men nei, SA i uke 8. Etter det fikk vi 4 måneder karantene, og begynte lett til sinns prøvingen nå på nyåret. 1 syklus, 2 sykluser, 3 sykluser ingenting skjedde... Etter et halvt år lurte jeg på om englegutten skulle være det eneste barnet vi får. Alt i livet ble meningsløst. Da jeg begynte på pergo, og jeg haddegitt litt opp prøvingen, satt spiren Etter flere UL for å stilne bekymringen til en noe psykisk ustabil mor har vi nå kommet til uke 15, og er ved litt bedre mot. Det er enn å lenge til april, og helt avlappet blir vi ikke før vi har en levende baby i armene, men vi ser helt klart at vi er nærmere enden av tunnellen.

Håper det er en trøst at vi er flere som er, og har vært i din situasjon, og det kan gi litt håp i en motløs hverdag