hjelp

[Gjest broken strings]

Hei,

ble voldtatt av en bekjent for to år siden, og sliter ennå med det. Problemet mitt er at jeg vet at jeg kunne trengt hjelp og finne noen å snakke med, men det er så mye enklere sagt enn gjort. Jeg prater sjeldent om det, og holder timeplanen full for å "la livet gå videre", ikke tenke på det og prøve å leve et normalt liv.

Problemet er at jeg har gode perioder hvor livet går sin vante gang, men så plutselig er det noe som skjer som gjør at alle vonde følelser og sorger dukker opp igjen. Det er først da jeg prøver å oppsøke hjelp, men som regel er jo dette på kvelden når jeg først har tid til å tenke gjennom og føle hvordan jeg egentlig har det. Det er jo umulig å få hjelp når du får et sammenbrudd på natten, og føler at du vil snakke med noen akkurat da.

Snakket med legen min en gang jeg brøt sammen på dagtid, og fikk henvisning til psykolog. Er student så har ikke råd til å gå til en privat psykolog. Ventelisten var på 6mnd, og jeg fikk en liste med navn og nummer til psykologer som jeg måtte ringe rundt til.

Innen jeg får en time, eller finner en psykolog så er det som regel tilbake til hverdagen og fortrengelsen... Selvom jeg skjønner at det er lurt å avtale psykologtimer og samtaletid med dere som jeg har prøvd tidligere, så er problemet egentlig at det er vanskelig å be om hjelp, når du føler at ting går bedre og du ikke vil ta det opp da. Dermed blir det alltid til at jeg ikke lager en avtale eller avlyser.

Jeg skulle ønske det var en slags måte hvor jeg er tvunget til å få regelmessig hjelp. Det virker kanskje helt teit at jeg skjønner at jeg trenger hjelp, men ikke vil gjøre det som må gjøres. Men det er på samme måte som at jeg vet at voldtekten ikke var min skyld, men jeg sitter alikevel med dårlig samvittighet. Jeg vet man kommer i sjokktilstand når det skjer og at det er normalt at man ikke reagerer som man tror, men alikevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrek og løp vekk. På samme måte som men egentlig vet at man burde anmelde det, men man tør ikke alikevel...

Hva kan jeg gjøre for å få hjelp, når jeg helst vil glemme det, og lurer meg selv til at det går bra fordi jeg har en bra periode, selvom jeg egentlig vet at den dårlige perioden alltid kommer?

Og i og med at jeg har en ganske fullbooket timeplan, er det noe muligheter for å bli med på gruppesamtaler da?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg blir alltid like trist når jeg leser om personer som skriver om egne erfaringer rundt voldtekt, og jeg er veldig lei for at dette skjedde med deg.

Jeg vet ikke helt gangen i det du spør om angående øyeblikkelig hjelp og gruppesamtaler. Men jeg kan fortelle deg litt om hva som kan skje dersom du ikke søker hjelp basert på mine erfaringer.

Det er nå snart 11 år siden jeg ble voldtatt.

Den første tiden etter jeg ble voldtatt fikk jeg en enorm forakt mot alle mannlige utlendinger, og ønsket meg bort til en øde øy der de ikke eksisterte. Ord kan ikke beskrive de følelsene jeg hadde, hatet, redselen, vemmelsen, skammen.

Så fortrengte jeg det, litt etter litt, og begynte å fungere normalt igjen. Jeg har latt det skure og gå, og har vel egentlig de siste årene bare tenkt på det i forbindelse med når jeg har sett det på tv, lest om det o.l. Men, jeg hater kroppen min, og jeg har aldri følt meg seksuell. Dette har utviklet seg gradvis over tid. Jeg tok/tar det for gitt at tidligere kjæreste også hatet/mislikte kroppen min. Jeg stengte av den seksuelle delen av meg, og stengte av for at noen skulle ha lyst på meg, og det har jeg opprettholdt og forsterket etterhvert som årene har gått. Det er som om jeg er delt i to på det området. Jeg har tankene mine, og så har jeg kroppen min. Og den får ikke være en del av tankene mine.

Likevel har jeg glede av sex, men da er på en måte ikke kroppen min der. Jeg har prøvd å forandre kroppen min. Med operasjoner o.l. Men den blir i mitt hodet ikke mer ekkel. Jeg føler den er oppbrukt. Kjørt over av en bulldoser, kvernet i en kvern og kastet i søpla.

Jeg har gått til psykolog i 2 år, men har knapt nevnt dette for han.

Har snakket mest om angst og tidligere bulimi (ett problem mindre). Ellers har jeg aldri snakket med noen ordentlig om dette, for folk rundt meg har hatt problemer med å snakke om det, til og med mine bestevenninner. Rett og slett fordi de syns det er for vondt å høre om. Hadde jeg valgt om igjen, så hadde jeg snakket og snakket og snakket til det var snakket i hjel. Enten til en god venninne, psykolog eller noen andre du stoler på. Du trenger ikke fagperson, du trenger å snakke det i hjel.

Jeg håper virkelig du får gjort noe med dette, du trenger det.

[Gjest Gjest]

Uff da, synd at sånt skjer, men gjort er gjort.

Jeg har vært borti noe liknende, hvor jeg følte meg perfekt om dagene, men da kveld og mørketiden kom, begynte sorgen å komme fram igjen, dagen etter skjønte jeg ikke no vits i det jeg gjorde og tenke, skjønner? Jeg kjenner meg igjen i din situiasjon. Du trenger hjelp, orofosjonnell hjelp, når du får bearbeida problemet ditt, så kommer du ikke til å ha det sterke behovet for prat som du har nå.

Forståelig at du ikke har råd til privat psykolog, men som du student kan du få en time, meld deg så du kommer inn i køen, bedre enn å gå rundt ikke vite hva du skulle gjøre.

Håper virkelig at du tar initiativ til hjelp, det må du, ellers blir ingenting så bra som du vil uten hjelp tro meg.

Føler med deg. og lykke til videre

[Gjest Gjest]

[Anglofil]

Har du prøvd studentskipnaden (leser du er student og da vil du antagelig tilhøre en studenskipnad). Selv fikk jeg god oppfølging gjennom dem grunnet mobbing i tidligere, og trengte noen å snakke med. Selv om dette var i en storby, fikk jeg time med en gang - fast hver måned (eller oftere om jeg ønsket det), og det kostet meg ikke et øre.

Mvh Yvonne