Vet ikke hva jeg skal gjøre iforhold til kjæresten min!:(

[Gjest Gjest_kalleanka_*]

Hei!

Jeg er en jente på 23 år, som akkuart har flyttet til Bergen med kjæresten min. Før dette hadde jeg bodd hjemme hos foreldrene mine, og det var første gang vi skulle flytte sammen.

Han ville i utgangspunktet ikke flytte, men gjorde dette for min del, slik at jeg kunne begynne på det studiet jeg hadde lyst til.

I det siste halvåret har jeg vært i tvil i fohold til forholdet vårt.. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. BVi har akkuart feiret 2 års dag, men jeg har ikke så mange følelser igjen for han. Vi har ikke hatt sex på flere måneder, og jeg finner på det værste unnskyldninger for å slippe unna. Jeg er ikke lengre tiltrukket av han, og hver gang han blir fysisk med meg får jeg en litt vond følelse i magen. Jeg tar meg selv i å bli betatt av andre, og i å "drømme" om hvordan det hadde vært å levd singellivet!:-S Jeg burde ikke ha slike følelser!?

Jeg føler vi er som bestevenner! Jeg er utrolig glad i han, og han gjør alt for meg! Jeg bare klarer ikke å få tilbake de følesene jeg engang hadde for han. Han er verdens snilleste, så jeg føler meg som en heks bare ved tanken på å gjøre han vondt ved å gjøre det slutt. Jeg har fått veldig fin kontakt med hele familien hans og han med min. Jeg klarer ikke å se at det blir oss, jeg bare venter på at "buddet" skal komme for dag.. Jeg ha en utrolig skyldfølese.. jeg har å en måte dratt han med ned til Bergen, og vi leier leilighet sammen. (Det går forresten bra å bo sammen..det er bare de hersens følelsene..)

Når jeg prøver å finne ut hvorfor ting kan være slik, har jeg ofte tnkt at vi rettå slett har vokst fra hverandre. Vi har veldig ulike verdier, jeg vi få utdannelse og barn etterhvert, mens han er så "ung".. Han bryr seg ikke noe om slikt. Jeg var utrolig ahengig av han før, jeg hadde aldri torret å flytte til Bergen hadde det ikke vært for han.. og NÅ som vi er her, tenker jeg disse tankene.. Jeg klarer omtrent ikke å lese, da disse tankene florere i hodet mitt hele tiden! Jeg bare tenker på konsekvensene.. Han må flytte hjem, og jeg må få et nytt sted å bo.. Alle i familiene våre vil bli skuffet.. og ikke MINST han! Han forteller hele tiden hvor glad han er i meg, og at han ikke ville vært noe uten meg, og at han blir helt dårlig av tanken på at det ikke hadde vært oss.. Jeg skulle bare ønske at han så det litt som meg, følte litt det samme.. at vi faktisk oppfører oss som VENNER. Hva skal jeg gjøre?? HJELP! Burd jeg vente til året er omme? Eller burde jeg fotelle han det nå, også leve i et "helvette" hjemme med han.. Tipper det blir et lite helvette, med tanke ¨på hvor rar situasjonen hadde blitt, og det at han hadde blit såret.. burde jeg vente til jul? slik at han er hjemme? eller burde jeg prøve, og vente å se? Jeg er helt rådvill..

Håper noen i samme situasjon, eller andre som har tanker om dette vil være så snille å gi meg råd... jeg er helt lost..

klem..

[NoAngel]

sånn helt først, fikk jeg lyst til å si at det var utrolig dårlig gjort av deg å dra han med deg, mot hans vilje, når du føler det slik.

men jeg skjønner også frustrasjonen din.. jeg har selv gått slik i mange mnd med min ex.

en dag sa det bare stopp for meg.

jeg tror ingen her inne kan si hva du burde gjøre.

lytt til deg selv.svaret ligger i hjertet ditt et sted. noen ganger tar det bare litt tid å finne det...

[Gjest Nattvette]

Hei!

Jeg er en jente på 23 år, som akkuart har flyttet til Bergen med kjæresten min. Før dette hadde jeg bodd hjemme hos foreldrene mine, og det var første gang vi skulle flytte sammen.

Han ville i utgangspunktet ikke flytte, men gjorde dette for min del, slik at jeg kunne begynne på det studiet jeg hadde lyst til.

I det siste halvåret har jeg vært i tvil i fohold til forholdet vårt.. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. BVi har akkuart feiret 2 års dag, men jeg har ikke så mange følelser igjen for han. Vi har ikke hatt sex på flere måneder, og jeg finner på det værste unnskyldninger for å slippe unna. Jeg er ikke lengre tiltrukket av han, og hver gang han blir fysisk med meg får jeg en litt vond følelse i magen. Jeg tar meg selv i å bli betatt av andre, og i å "drømme" om hvordan det hadde vært å levd singellivet!:-S Jeg burde ikke ha slike følelser!?

Jeg føler vi er som bestevenner! Jeg er utrolig glad i han, og han gjør alt for meg! Jeg bare klarer ikke å få tilbake de følesene jeg engang hadde for han. Han er verdens snilleste, så jeg føler meg som en heks bare ved tanken på å gjøre han vondt ved å gjøre det slutt. Jeg har fått veldig fin kontakt med hele familien hans og han med min. Jeg klarer ikke å se at det blir oss, jeg bare venter på at "buddet" skal komme for dag.. Jeg ha en utrolig skyldfølese.. jeg har å en måte dratt han med ned til Bergen, og vi leier leilighet sammen. (Det går forresten bra å bo sammen..det er bare de hersens følelsene..)

Når jeg prøver å finne ut hvorfor ting kan være slik, har jeg ofte tnkt at vi rettå slett har vokst fra hverandre. Vi har veldig ulike verdier, jeg vi få utdannelse og barn etterhvert, mens han er så "ung".. Han bryr seg ikke noe om slikt. Jeg var utrolig ahengig av han før, jeg hadde aldri torret å flytte til Bergen hadde det ikke vært for han.. og NÅ som vi er her, tenker jeg disse tankene.. Jeg klarer omtrent ikke å lese, da disse tankene florere i hodet mitt hele tiden! Jeg bare tenker på konsekvensene.. Han må flytte hjem, og jeg må få et nytt sted å bo.. Alle i familiene våre vil bli skuffet.. og ikke MINST han! Han forteller hele tiden hvor glad han er i meg, og at han ikke ville vært noe uten meg, og at han blir helt dårlig av tanken på at det ikke hadde vært oss.. Jeg skulle bare ønske at han så det litt som meg, følte litt det samme.. at vi faktisk oppfører oss som VENNER. Hva skal jeg gjøre?? HJELP! Burd jeg vente til året er omme? Eller burde jeg fotelle han det nå, også leve i et "helvette" hjemme med han.. Tipper det blir et lite helvette, med tanke ¨på hvor rar situasjonen hadde blitt, og det at han hadde blit såret.. burde jeg vente til jul? slik at han er hjemme? eller burde jeg prøve, og vente å se? Jeg er helt rådvill..

Håper noen i samme situasjon, eller andre som har tanker om dette vil være så snille å gi meg råd... jeg er helt lost..

klem..

sånn helt først, fikk jeg lyst til å si at det var utrolig dårlig gjort av deg å dra han med deg, mot hans vilje, når du føler det slik.

Enig.

Du burde funnet ut av dette før du drog han med på flyttelasset til ny by når han ikkje ville flytte.

Men men, gjort er gjort.

Om du ikkje har følelser for han eller er tiltrukket av han så er det vel bare ein ting å gjøre? Forholdet kan kanskje bedre seg, og det er ein liten mulighet for at du kan få den gode følelsen igjen, men da må du nesten være åpen med typen din og dere må JOBBE med forholdet. Å bare la det være som det er vil iallefall ikkje gjøre det bedre. Om du likevel finner ut du vil ut av forholdet, så veit du hva du må gjøre sant. Å vente til jul mens han er hos familien syns eg virker litt feigt, for da blir det vel ikkje tatt ansikt til ansikt heller regner eg med?

Selvfølgelig blir det kjipt og vanskelig om dere må bo sammen i ei stund etterpå. Om det blir slutt, så ja.. Han vil ha det vondt, men de fleste kommer seg over det med tida. Det er bedre at det blir slutt enn at du kaster vekk både hans og din egen tid på ett forhold som du ikkje syns fungerer på annet enn vennskapelig plan. At familiene deres vil bli skuffet syns eg du ikkje burde tenke på, det er ditt (og hans) liv tross alt.

Uansett, du bør tenke på hva du vil. Er du villig til å arbeide med forholdet, prøve få følelsene til å blusse opp igjen, eller vil du ut av forholdet? Det er ingen som kan fortelle deg hva du skal gjøre, det er det kun du som kan finne ut av.

[Olive]

Følte det på helt samme måten med min eks. Hadde veldig lyst til å gjøre det slutt, og til slutt så gjorde jeg det. Det var som å løsne en propp og alt ble mye bedre - for oss begge.

[Gjest luuluu]

Jeg tror du har svaret ditt TS.

Man drømmer om noe for en grunn. Du må følge drømmen din fordi det vil gjøre deg lykkelig. Det var en grunn til at du brukte ham for å føle deg trygg, og det er fordi du var/er umoden. Det er HELT greit å være umoden. Det er noe vi alle går igjennom, og det er meningen vi skal gjøre litt feil, lære av det, og så lærer vi konsekvensene og gjentar ikke samme feilen. Vi mennesker gjør så masse feil,sier mye dumt, men vet du, det er menneskelig. Ingen er noe bedre enn deg alikevel

Noen, kansje mange unge mennesker behøver å lære at de kan klare seg alene, og å bo alene. Det er jo slik vi blir modne og selvsikkre, ikke sant

[Gjest Gjest]

Slik føler jeg det og med min samboer. Følelsene er ikke som de skal være mer, og jeg drømmer om å være singel, å kunne bestemme helt selv over mitt eget liv uten å måtte ta hensyn til noen andre, som f.eks å studere i utlandet.

Nå har jeg enda ikke tatt steget med å slå opp, men jeg har begynt å snakke om at jeg er usikker på mine følelser. Av den grunn har jeg ingen tips å komme med, men jeg vil bare ønske deg lykke til!

[Gjest brutal_mann]

Dump han jo før jo heller, du kaster vekk tiden hans. Vær også grei og drit i å si "vi kan være venner". Dump og ignorer til evig tid. Det er mes fair for dere begge. Og spør han om en forklaring så si det som det er, du føler ikke noe for han lenger og i respekt for han så setter du han fri slik at han kan finne en kvinne som vil ha han.

[Gjest Gjest_kalleanka_*]

Hei! Og tusen takk for svar, noen har hjulpet meg! Jeg må bare si at jeg "lurte" han ikke med ned til Bergen. Vi var begge innstilt på å prøve å flytte sammen, og jeg ville det veldig den gangen. Vi hadde det bra, helt til ette at vi flyttet. Men jeg er veldig enig i at det er dårlig gjort mot han, ettersom han nå bor her. Men jeg hadde ikke slike følelser før jeg flyttet, det hadde gått litt opp og ned i tiden før vi flyttet, og vi snakket om det å fant ut at vi ville prøve begge to.

Det som er dumt nå er at jeg tror det er bare jeg som føler det går dårlig. Jeg vet ikke om jeg bør si det til ham, eller om jeg bare skal bite tennene sammen, og gi det en skikkelig sjanse. Jeg har lyst å være med han, men jeg kan ikke noe for at følesene mine sakte men sikkert forsvinner. Jeg prøver hver dag å "få meg selv" til å føle mer, men jeg merker også hver dag at vi glir litt å litt mer fra hverandre. Det jeg mente med å vente til jul, var at da er vi begge hjemme, og det er kanskje lettere å snakke om det når vi begge er hjemme, og han har venner og familie rundt seg. Jeg tenker på ingen måte å ikke ta det om med han face to face, det blir for dumt. Han fortjenter at jeg sier det dirkete til han, og forklarer situasjonen. Jeg har virkelig så lyst til at det skal fungere, men klare ikke å tvinge fram føleser som ikke lenger er der. Jeg har dårlig samvittighet hver dag, og jeg ønsker han bare alt godt.. Jeg øsnker at vi skal ha det godt, men jeg klare ikke å få det til å fungere, uansett hvor hardt jeg prøver. Og det er helt rikitg som dere sier, han fortjener å vite det. Jeg vil bare at han og jeg begge skal være lykkelige, men det ser vanskelig ut nå.

Jeg bør jo heller ikke tenke på hva andre rundt oss kommer til å si, som familien osv. Men jeg bare tenker på alt han må igjennom hvis jeg velger å gjøre det slutt. At han må flytte hjem, og gå gjennom en tung periode. Jeg er så glad i ham, og jeg ønsket ikke at det skulle bli slik:( Men jeg føler jeg skylder han å være helt ærlig. Jeg er så redd for å gjøre feil.. Og i ettertid finne ut at han egentli var den rette. Men slik det føles nå, blir det feil. Jeg klarer ikke tenke på stort annet, og føler skam bare av å være en slik person. Jeg føler jeg virkelig har sviktet han, bare ved å skrive dette. Men ingen kan noe for hva de føler?

Takk for svar, og håper dere som "sliter" med det samme, kommer fram til en løsning som er bra for dere.

[Becka]

Kjære deg, å skulle gjøre det slutt er veldig skummelt og fælt selvom følelsene ikke er de samme lengre. Spesielt siden dere bor sammen! Jeg kan love deg at det vil bli helt for j****! Men etter min mening er det ikke så mye annet å gjøre her? Man kan alle få litt sånn, tja, perioder hvor man drømmer litt om andre osv. Men dette høres mer alvorlig ut enn som så. Selvom å fælt det vil være, så tror jeg dette er best, for begges del! Som en sa her, du kaster faktisk bort tiden hans, og din! Fortjener han ikke ei som vil ha ham? Og du fortjener en som du vil ha! For jeg skjønner at du er glad i ham, men jeg vet at det ikke er noe godt å gå rundt å ikke ha de rette følelsene for kjæresten sin. Man vil så gjerne, man prøver... Men man kan ikke tvinge dem frem. Er de borte, så er de borte. Kanskje du aldri har vært så super forelsket heller... Men at det på en måte kommer frem først nå.

Gjør det rette, du. Snakk med ham. Lykke til.