Er jeg ikke noe nærhetsmenneske?

[Gjest TS]

Etter et mange års ekteskap er jeg blitt singel, men mulig på vei inn i et nytt forhold.

I mitt forrige forhold var jeg ikke egentlig helt følelsesmessig tilstede, og dette ble blant annet ganske tydelig ift behov for nærhet. Jeg synes han "krevde" mye mer fysisk kontakt enn jeg ønsket. Jeg har hele tiden tilskrevet det at jeg ikke egentlig elsket han, mer enn at vi kanskje også har vært svært ulike på det punktet.

For nå ser jeg at min mulig nye kjæreste, som jeg er forelsket i, er mye mer kontaktsøkende enn meg. Han ønsker mye mer nærhet, uttrykker mye mer følelsene sine for meg overfor meg, og ønsker en tettere dialog enn det jeg ser at ligger naturlig for meg. Jeg kjenner at jeg føler meg litt invadert, det blir litt for mye.

Er det sånn at man rett og slett er nokså grunnleggende forskjellige på det området? Jeg vurderer igrunnen å bryte bare på det grunnlaget, for jeg er redd for å havne i en ny situasjon der jeg ikke klarer å dekke den andres behov og føler at den andre "krever for mye"

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke at noen ikke har behov for mye fysisk nærhet med den man er forelsket i.

[Gjest TS]

Jeg skjønner ikke at noen ikke har behov for mye fysisk nærhet med den man er forelsket i.

Nei, det skjønner jeg egentlig ikke helt selv heller.....kanskje er det bare det at jeg er redd for å repetere et tidligere mønster...

[Gjest Purple Haze]

Vi er jo alle forskjellige, og noen har større behov for nærhet enn andre. Ikke alle er like åpne heller. Det ligger i personligheten til den enkelte.

Jeg var nok litt som deg tidligere, men jeg har faktisk forandret meg en god del med årene. Har blitt mer glad i nærhet, og er blitt flinkere til å snakke om ting og være mer åpen.

Snakk med kjæresten din om tankene dine omkring dette. Mye bedre å være ærlig og være seg selv, enn at han skal lure på hvor han har deg hen.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke det helt store behovet for nærhet og må innrømme at jeg er lite flink til å snakke om følelser og den type ting. Jeg liker det rett og slett ikke.

Det er nok ikke så vanskelig å finne en mann som er sånn, for det er visst de fleste, i allefall de som ikke er helt unge. Jeg er vel "heldig " som har en som er lik meg, men det kan jo bli for mye den andre veien også, når begge to er sånn.

Det er nok litt rart for oss som er sånn fordi det ikke skal være "normalt" for en kvinne og ikke være nærhetssøkende og romantisk.

Men vi er nok flere enn det virker som.

[Gjest TS]

Jeg har heller ikke det helt store behovet for nærhet og må innrømme at jeg er lite flink til å snakke om følelser og den type ting. Jeg liker det rett og slett ikke.

Det er nok ikke så vanskelig å finne en mann som er sånn, for det er visst de fleste, i allefall de som ikke er helt unge. Jeg er vel "heldig " som har en som er lik meg, men det kan jo bli for mye den andre veien også, når begge to er sånn.

Det er nok litt rart for oss som er sånn fordi det ikke skal være "normalt" for en kvinne og ikke være nærhetssøkende og romantisk.

Men vi er nok flere enn det virker som.

Nå kan det jo tenkes at det blir litt annerledes nå enn tidligere, et parforhold er jo tross alt en dynamikk og jeg har som sagt ikke vært helt tilstede følelsesmessig tidligere.

Men er bare redd for å ende opp som "isdronning". Det er jo det man lett blir...

[Gjest Gjest]

Nå kan det jo tenkes at det blir litt annerledes nå enn tidligere, et parforhold er jo tross alt en dynamikk og jeg har som sagt ikke vært helt tilstede følelsesmessig tidligere.

Men er bare redd for å ende opp som "isdronning". Det er jo det man lett blir...

Det er klart at ulike forhold skaper ulike betingelser. Kan hende du finner ut at det er helt fantastisk med nærhet og at du ikke skjønner hvordan du klarte deg uten tidligere. Det er jo en stor sannsynlighet det.