Dekker du over barnas løgner

[Gjest Gjest]

Nå tenker jeg kun på små løgner som at de har en leke de ikke har eller legger seg senere enn de gjør.

Hvis du hører at din unge sier til vennene at de har ting de ikke har, legger seg senere enn de gjør eller får se filmer de egentlig ikke får se, sier du da fra at det ikke er sant?

Hvis venne til barna spør deg om du hører på, vil da støtte løgnen til ditt barn?

Og hva når det gjelder voksne? Hvis du hører at ditt barn si til en voksen at de legger seg litt senere enn de gjør, vil du da støtte løgnen eller vil du si fra et det ikke er sant?

Det er bare et spørsmål av ren nysgjerrighet. Jeg er ikke i denne situasjonen.

[Gjest zeba]

Nå tenker jeg kun på små løgner som at de har en leke de ikke har eller legger seg senere enn de gjør.

Hvis du hører at din unge sier til vennene at de har ting de ikke har, legger seg senere enn de gjør eller får se filmer de egentlig ikke får se, sier du da fra at det ikke er sant?

Hvis venne til barna spør deg om du hører på, vil da støtte løgnen til ditt barn?

Og hva når det gjelder voksne? Hvis du hører at ditt barn si til en voksen at de legger seg litt senere enn de gjør, vil du da støtte løgnen eller vil du si fra et det ikke er sant?

Det er bare et spørsmål av ren nysgjerrighet. Jeg er ikke i denne situasjonen.

Selvfølgelig ikke! Vil ikke oppdra mitt barn til å tro at det er ok å lyve (ikke en gang for å skryte)! Jeg ville tatt en alvorsprat med barnet mitt om lyving, hadde jeg vært deg. Hadde jeg overhørt at barnet løy til venner, selv om det er småting, ville jeg tatt det opp med barnet mitt etter at vennene gikk. Hadde barnet mitt lyvet til en voksen mens jeg hørte det, ville jeg sagt noe som: ' at nå tøyser du fælt, du får da ikke være oppe så sent'...Jeg ville tatt en mer alvorlig prat om lyving her også, etter at den voksne gikk.

Ditt barn kan lære seg til å tro at det er ok å lyve og skryte i vei, hvis h*n vet du overhører men ikke gjør noe med det.

Den som tier, samtykker...

[Gjest Nattvette]

Hadde ikkje støtta løgn (med mindre det var veeeeeelig uvesentlig, små og uskyldig, og da hadde eg sagt at det var stygt å lyve etterpå), for fort kan det vokse seg større over årene og vennene til barna forteller gjerne ting videre til foreldrene sine. Dessuten blir løgn ofte oppdaget og man sitter der stempla som ein løgner og ingen tror på hva h*n sier.

Plutselig sitter man der med ein 14-15-16 åring som sier til vennene sine at foreldrene kjøper alkohol til seg, bare for å sette ett eksempel.

[Gjest zeba]

Det er bare et spørsmål av ren nysgjerrighet. Jeg er ikke i denne situasjonen.

Jeg så ikke denne setningen før nå...så da må du lese innlegget mitt som en generell kommentar, ikke hentydet på deg og ditt barn

[lottomillionæren]

Jeg ville absolutt støttet barnet mitt i en helt uvesentlig løgn, men pratet om det når vi var alene. Jeg ser ingen grunn til å gjøre barnet forlegen fremfor noen som kanskje kan bruke det mot h*n senere. Som forelder er jeg mitt barns støttespiller mot en HARD verden.

[Gjesten]

Jeg ville absolutt støttet barnet mitt i en helt uvesentlig løgn, men pratet om det når vi var alene. Jeg ser ingen grunn til å gjøre barnet forlegen fremfor noen som kanskje kan bruke det mot h*n senere. Som forelder er jeg mitt barns støttespiller mot en HARD verden.

Jeg er faktisk ikke enig med deg i dette. Barn bør ikke under noen omstendigheter slippe unna med å lyve. Selv ikke om små ting, for til og med "uvesentlige" løgner er løgner, og hvis barnet slipper unna med slikt, vil grensen for hva h*n anser som "uvesentlig" strekkes.

Den beste måten å få barnet til å slutte å lyve, er å få det til å angre. Beste måten å få det til å angre: Ta ham/henne på fersken, og ja; da vil h*n bli forlegen, og sannsynligvis tenke seg mye bedre om neste gang.

[Gjest Gjest_pippi_*]

Jeg ville absolutt støttet barnet mitt i en helt uvesentlig løgn, men pratet om det når vi var alene. Jeg ser ingen grunn til å gjøre barnet forlegen fremfor noen som kanskje kan bruke det mot h*n senere. Som forelder er jeg mitt barns støttespiller mot en HARD verden.

Eh...det tror jeg er ganske forvirrende for et barn. Først støtter du barnet ditt, mens etterpå er det galt. Du vil ikke gjøre barnet ditt forlegent, men å gjøre det forvirret er ok...

[Nigo-san]

Eh...det tror jeg er ganske forvirrende for et barn. Først støtter du barnet ditt, mens etterpå er det galt. Du vil ikke gjøre barnet ditt forlegent, men å gjøre det forvirret er ok...

Jeg er litt uenig med deg, fordi jeg tror ikke nødvendigvis det gjør barnet så forvirret. Derimot er det ganske stygt å påpeke barnets feil med andre til stede. Eller synes du det er forvirrende at sjefen din ikke sier noe om dine feil i en stor forsamling, men heller holder munn og tar det opp i enerom etterpå? Må man nødvendigvis ydmykes foran andre der og da for å forstå alvoret i en sak?

Jeg har ikke selv vært i denne situasjonen, satt på spissen, men jeg har vært vitne til et par meget ubehagelige forsøk på oppdragelse i all offentlighet, der barnet ble skikkelig tråkket ned i gørra for at mamma eller pappa skulle vise hele verden hvor konsekvente de var.

Når så er sagt, så skulle det vært en veldig hvit og uskyldig løgn for at jeg skulle synes det er ok å dekke over. Og barna hadde heller ikke fått mange sjansene til å rette opp igjen, det bør de lære relativt raskt. Men jeg ser ingen grunn til å ta den "Hva VAR det du sa nå? Du skal ikke leke med Mari i ettermiddag, det var bare noe du fant på for å slippe å være sammen med Petter!" samtalen der og da, mens Petter hører på. Derimot venter en alvorsprat på kammerset senere, og det tror jeg faktisk ikke virker spesielt forvirrende.

[Gjest Gjest_pippi_*]

Jeg er litt uenig med deg, fordi jeg tror ikke nødvendigvis det gjør barnet så forvirret. Derimot er det ganske stygt å påpeke barnets feil med andre til stede. Eller synes du det er forvirrende at sjefen din ikke sier noe om dine feil i en stor forsamling, men heller holder munn og tar det opp i enerom etterpå? Må man nødvendigvis ydmykes foran andre der og da for å forstå alvoret i en sak?

Jeg har ikke selv vært i denne situasjonen, satt på spissen, men jeg har vært vitne til et par meget ubehagelige forsøk på oppdragelse i all offentlighet, der barnet ble skikkelig tråkket ned i gørra for at mamma eller pappa skulle vise hele verden hvor konsekvente de var.

Når så er sagt, så skulle det vært en veldig hvit og uskyldig løgn for at jeg skulle synes det er ok å dekke over. Og barna hadde heller ikke fått mange sjansene til å rette opp igjen, det bør de lære relativt raskt. Men jeg ser ingen grunn til å ta den "Hva VAR det du sa nå? Du skal ikke leke med Mari i ettermiddag, det var bare noe du fant på for å slippe å være sammen med Petter!" samtalen der og da, mens Petter hører på. Derimot venter en alvorsprat på kammerset senere, og det tror jeg faktisk ikke virker spesielt forvirrende.

Kanskje. Men barnet vet jo at det lyver, og vet også at mor hører det lyver. Så det kan bli litt forvirrende når barnet ser at mor støtter løgnen, men reagerer motsatt noen timer senere.. Jeg har tro på at konsekvenser/samtaler må komme rett etter at barnet gjør noe galt, hvis ikke så blir hele saken, ja,litt forvirrende. Man trenger ikke overreagere og snakke til det slik du hentyder, man kan si i fra på en annen og hyggeligere måte, slik en annen gjest her nevnte: "nå tøyser du fælt, du får da ikke være oppe så sent". Det trenger ikke barnet oppleve som så veldig krenkende og ydmykende akkurat,men det får et hint fra mor med en gang om at sånn er ikke ok å si.

[Leanne]

Men hvis det er en uvesentlig løgn, hvordan kan man være sikker på at det er en løgn da.. Eller om ungen bare har litt fri fantasi og sier de har en sånn leke hjemme på lat..

Datteren min på 4,5 kan nok finne på å si mye rart, og de gangene jeg har irettesatt litt, svarer hun men jeg sier det bare på lat....

Det er vel litt alders og situasjons avhengig om jeg ville sagt noe eller ikke hvis mitt barn sa noe usant..

Er det kun voksne tilstede pleier jeg å spørre om hun kanskje tuller litt nå. Synes det er litt drastisk å si NÅ LYVRR DUtil en 4,5 åring. De lever i sin fantasiverden, og det må de få lov til...

[Gjest gjestdeluxe]

Hvis venne til barna spør deg om du hører på, vil da støtte løgnen til ditt barn?

Og hva når det gjelder voksne? Hvis du hører at ditt barn si til en voksen at de legger seg litt senere enn de gjør, vil du da støtte løgnen eller vil du si fra et det ikke er sant?

En sier i fra på en pen og elegant måte hva som faktisk er sant. På den måten viser en at det ikke er ok å lyve.

[Gjest Gjest]

Løgn er ikke ok. Offentlig irettesettelse er heller ikke ok.

På direkte spørsmål fra andre unger om min unge har jeg fleipet det bort som at "han øsnker seg en slik" el. Etterpå har jeg tatt min unge svært seriøst.

Han er snart fire og senest i går snakket vi lenge om og ringte også pappa på jobben da han hevdet han hadde spist frokost. jeg visste han ikke hadde, ungen var syk og hadde ikke matlyst. Poenget var bare at selv om - det er IKKE greit å si ting som ikke er sant. Og det skjønner han og har jugd bevisst ganske lenge - så vi må ta det HVER gang. Har siden ungen kunne si sine første ord måttet sjekke med barnehagen om røverhistoriene stemte.

Fantasi er bra - løgn er ikke bra. Og nei, jeg støtter ikke løgn.