Et lite sukk....

[MarianneE]

Så er enda en dag over.

Lillejenta er i seng og jeg puster ut i sofaen mens jeg ikke føler meg no særlig.

Hvordan får de det til?

Den lille gode jenta mi som kan krype opp i fanget og vil bli sunget for, eller som legger spinkle armer rundt meg og vil kose, eller som vil susse, eller....

Hvordan klarer de å plutselig bli små monstre?

Ei lita jente som plutselig kaster kveldsmaten i gulvet, heller melka utover bordet, vipper på trip-trap-stolen....

Jeg måtte bli streng og kveldsmåltidet endte med tårer og sinne fra henne og kjip følelse for meg.

letta hjertet litt bare....

[Leanne]

Hadde hun ikke vært et lite monster, ville hun ikke vært en liten og reflektert jente med egne meninger.

Du vil vel ikke at jenta skal vokse opp til å bli en nikke dukke?

Se positivt på det.

Når de skriker, kaster mat, drikke og leker vegg i mellom for at de IKKE VIL så får du tenke positivt på det..

Har selv en to åring, og hvis det er noen trøst.. Så har vi det slik her hos oss også :gjeiper:

[Olive]

Føler veldig med deg og andre småbarnforeldre her jeg sitter og hører ungen til naboen hylskrike fordi det er leggetid.

[MarianneE]

Har listet meg inn på rommet hennes der hun sover nå.

Lille engelen er tilbake, og monsteret har forduftet.

Skjønne, lille jenta mi.

Godt å høre det bare ikke her det er et styr noen ganger....

[Far til 2]

Så er enda en dag over.

Lillejenta er i seng og jeg puster ut i sofaen mens jeg ikke føler meg no særlig.

Hvordan får de det til?

Den lille gode jenta mi som kan krype opp i fanget og vil bli sunget for, eller som legger spinkle armer rundt meg og vil kose, eller som vil susse, eller....

Hvordan klarer de å plutselig bli små monstre?

Ei lita jente som plutselig kaster kveldsmaten i gulvet, heller melka utover bordet, vipper på trip-trap-stolen....

Jeg måtte bli streng og kveldsmåltidet endte med tårer og sinne fra henne og kjip følelse for meg.

letta hjertet litt bare....

Det er vel akkurat disse følelsene som du beskriver bekrefter at vi bare er mennesker. Og kansje gir det oss mulighet til å endre reaksjon neste gang.

Jeg tror alle foreldre en gang i blandt har tenkt som deg.

Jeg husker selv at "jeg ble streng i stemmen" da mine barn med vilje tømte all melka på gulvet. Barnet ble lei seg og jeg ble sikkert enda mer lei meg da jeg så reaksjonen. Idag ler både barnet og jeg av det, men det gnager fortsatt litt.

Velkommen til "foreldrenes verden".

[MarianneE]

Ny dag og nye muliheter idag!

[Gjest Gjest]

sukker ut her litt selv i dag etter at mitn stort sett så søte skolejente svarer meg nesevist under gloseprøven på frokostbordet. Etter flere advarsler klappet jeg sammen bøkene og sa jeg ikke ville hjelpe henne mer og at faktisk såret meg. Så begynte hun og stortute fordi hun ALDRI ville klare gloseprøven. Da skal jeg innrømme at jeg satte maten litt for hardt tilbake i kjøleskapet og tenkte på min sovende samboer som påstår at det verste han vet er å våkne opp til hylskriking. Så kapitulerer jeg og vi tar gloseprøven en siste gang

Jeg ser mitt nesevise barn vinke hade utenfor blokka og føler en blanding av dårlig samvittighet for å ha håndtert alt så dårlig, samtidig som jeg fortsatt syntes hun var nesevis, samtidig som jeg synes synd på den pene datteren min i cherox og strikkevotter.

Phjuff ja, det er jo sant som en her skriver, det er jo godt de har litt meninger de også. Kanskje det er jeg som ikke henger med som foreldre i blant.