I'm fucked - fra himmel til helvet og til himmels igjen

[Gjest gjest i dag]

Skal prøve å gjøre en lang historie litt kortere Jeg trenger virkelig råd og gode tips fra dere kloke hoder her på forumet

Jeg ble for snart to år siden sammen med den "perfekte" mannen, alt klaffet og vi hadde det kjempebra sammen. Først som venner en lang periode før vi tok steget ut og ble kjærester. Dessverre gjorde vi en stor tabbe ved å flytte for fort sammen og ting gikk bare nedover. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men mange ting gjorde at vi ikke klarte å bo sammen. Og ved at vi flyttet fra hverandre ble det selvfølgelig også slutt på forholdet.

Tre uker etter den siste opprivende krangelen møtte vi hverandre for første gang etter bruddet, og hadde det som vanlig. Dog uten intimiteten. Sånn har det nå vært i flere måneder. Vi treffes ved at vi enten er ute eller han er hos meg (er hjemme pga ungene). Vi er begge i slutten av trettiårene.

Vi flørter, og det har vært små tegn på berøring (tilnærmelse) fra hans side. Men jeg har oversett dem hele veien og tenkt at slik er det ikke.

Sist vi var ute danset vi hele kvelden, flørtet og pratet. Vi prater om det meste sammen, men aldri bruddet og oss. Vi vet alt om hverandres liv for å si det slik. Det endte med at vi sov i samme seng den natten, men uten fysisk berøring. Kun det å sove ved siden av hverandre. Men jeg merket på morgenen at han som tidligere lå og betraktet meg i det jeg holdt på å våkne til liv.

I tillegg har ingen av oss fortalt andre enn kun våre nærmeste familie at det er slutt. På jobbene våre tror de fortsatt vi bor sammen Det virker jo nesten som om vi ikke helt klarer å gi slipp noen av oss.

Nå føler jeg at jeg må ta dette opp. Vi er enige i at vi hadde fortsatt vært sammen om det ikke var for bommerten med for tidlig samboerskap. Jeg lærte mye om meg selv og vet hvor jeg trådde feil, det samme sier han at han har gjort.

Han blir alltid med når jeg spør om vi skal finne på noe. Samme med meg. Vi spør nok 50/50 og tar like mye kontakt med hverandre. VI treffes et par tre ganger i uka og snakkes hver dag enten på nett eller telefonen.

Jeg vet vi egentlig er perfekte for hverandre og utfyller hverandre godt. Jeg vil prøve igjen - men her er problemet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta opp dette. Hvordan ville du tatt det opp og hvilke argumenter ville du brukt? Jeg vil ikke virke desperat, for det er jeg ikke. Men jeg vet at han er den jeg vil ha, og jeg har tid til å vente om han fortsatt er usikker.

De som kjenner saken mener at vi fortsatt har følelser for hverandre, og etter sjelegranskning må jeg si meg enig for min del. Mine følelser har bare vært begravet en lang periode, men aldri forsvunnet. Kan det være håp?

Takknemlig for alle svar jeg får

[Gjest Gjest]

Høres nå ut for meg som om det bare er å hoppe i det. Om det ikke er stoltheten som holder deg igjen?

Det er vel bare å spørre; "Du..jeg har tenkt litt..."

[Gjest gjest i dag]

Høres nå ut for meg som om det bare er å hoppe i det. Om det ikke er stoltheten som holder deg igjen?

Det er vel bare å spørre; "Du..jeg har tenkt litt..."

Joda stoltheten holder meg nok igjen, og redselen for å bli avvist. Og er det noe jeg virkelig er redd for så er det å ødelegge det fine vi tross alt har nå

[leirbål]

Risikoen for å bli avist høres ikke så stor ut, akkurat... ;9

Snakk med ham. Tenk så flott dere får det om dere blir sammen og tar det i et litt roligere tempo?

Spør hvordan han har det, og hva han tenker om bruddet. Så tar du det derifra. Men husk at han også kan være redd for å bli avist.

[Gjest gjest i dag]

Risikoen for å bli avist høres ikke så stor ut, akkurat... ;9

Snakk med ham. Tenk så flott dere får det om dere blir sammen og tar det i et litt roligere tempo?

Spør hvordan han har det, og hva han tenker om bruddet. Så tar du det derifra. Men husk at han også kan være redd for å bli avist.

Uff jeg er livredd for å bli avvist, redd for å miste det vi har nå og redd for meg selv kanskje. Men jeg vet at jeg må prøve

Magefølelsen min sier at han føler på samme måte - at han også er redd.

Denne gangen er det uansett ikke aktuelt å flytte sammen, særbo er tingen

Noen flere synspunkter?