Å ikke se barnet sitt

[Gjest Evo]

Er det noen her som har lyst til å fortelle litt hvordan det ikke er å se og prate med sitt eget barn? Hva dette gjør med dere, evt hvorfor dere ikke møter datteren/sønnen deres?

Jeg er datteren her, og vil gjerne høre fra de som ikke har kontakt med barnet sitt og høre hva dette gjør med dem. Er i en vannskelig situasjon, og er ikke "voksen" så det er ikke det at jeg er opptatt med barn og mann. Jeg bor kun hos min far, og har nesten ikke pratet med mor på 3 år. ( Har pratet med henne litt innimellom, men nå er det vel en 4 mnd siden vi sa et ord til hverandre. Prater kun i forbinnelse med jul og bursdag, og om jeg skal passe hunden hennes )

[Far til 2]

Jeg opplevde dette kun i kortere perioder etter samlivsbruddet, og syntes det var forferdelig. Det syntes tydligvis barna også ettersom de nektet å gå inn til mamman etter at vi hadde hatt samvær med noen ukers avbrekk.

En venn av familien (mann) var ofte innom oss da jeg var barn. En gang jeg kom hjem (var da 10-12 år) ba moren min meg gå inn på rommet mitt med en gang så skulle hun komme etter veldig raskt. Da oppdaget jeg at denne mannen satt i stua og gråt som et lite barn. Han hadde ikke truffet sin datter på 6 år, og moren hadde iløpet av denne tiden fortalt massevis av negative løgner om faren (dette var det hans tidligere svigerforeldre som fortalte han). Alt han fikk vite om sin datter var bilder, tegninger og kopier av karakterutskrifter, etc som ex-svigerforeldre sendte til han. Det nærmeste mannen kom til barnet i denne perioden var å sitte i en bil 50 meter unna en bussholdeplass (utenfor skolen) og se dattern og hennes venner ta bussen hjem. Mannen var en hårsbredd fra å ta sitt eget liv.

Ved en tilfeldighet traff han datteren i byen (ex-svigerforeldre hadde i disse årene kommet med "rettelser" og oppdatert sitt barnebarn om hva som var sannheten med bilder, etc (i den grad de kunne oppdatere et barn). Idag har jenta INGEN kontakt med sin mor (hadde ihvertfall ikke dette for noen år tilbake), men har mye kontakt med faren sin som heldigvis ikke tok livet sitt.

En bekjent av en bekjent ble far, men moren påstod at han ikke var faren (jeg "kjente" barnets mor). Han forsøkte å få til en test, men moren nektet (det var mulig for mødrene å nekte slike tester for en del år tilbake).

Etter 3 år uten kontakt med barnet tok mannen sitt eget liv.

For de fleste foreldre tror jeg dette er den værste form for straff en forelder kan utsettes for. Og selv om det synes som om du har et veldig anstrengt forhold til din mor synes jeg du bør kontakte henne, f.eks. pr brev, kort eller liknende. Etterhvert kan du vurdere om du vil snakke med henne på tlf eller liknende.

Men la henne få vite at du faktisk tenker på henne en gang i blandt. Det betyr ikke at du vil innlede et normalt forhold til henne, men at du fortsatt er klar over at hun er der ute og at hun faktisk er moren din.

Vi kan mene mye om våre foreldre, ekser og annet, men om en er frisk vil en "aldri" ønske at noen dør pga det hatet en følte eller føler.

[Gjest Gjest]

Jeg var 14 første gang jeg møtte min far. Han har aldri tenkt på meg, følt noe annet enn irritasjon over bidraget, aldri ringt meg, skrevet brev, lurt på hvem jeg var, hva jeg var eller åssen jeg hadde det.

Tror ikke han har hatt noe slags følelser for meg noen sinne. Omtrent som for hvilken som helst unge i gata vil jeg tro.

Min ex treffer nesten ikke sine barn. Tror han anser dem som "feil", de går dårlig overens, han er sur, kjefter, kjenner dem ikke og er ikke interessert i å bli kjent med dem. Kjører sitt løp, er autoritær ovenfor dem og engasjerer seg overhodet ikke i livet deres. Tror ikke han har så mye følelser ovenfor dem annet enn irritasjon muligens.

Min svigermor har ikke snakket med sin sønn på to tre år. Hun er martyr og anser ham som hjernedød rævdilter. De følelser hun måtte ha ovenfor ham går på egne behov og hennes liv. Hva han faktisk tenker, føler og gjør er hun null interessert i.

Å lete etter følelser som vil si at DU er noe spesiellt for akkurat den personen, mor/far eller andre. Vil kun gjøre deg skuffet og deprimert. Hadde dama brydd seg virkelig, ønsket å se deg, ha deg og være med deg. Så hadde hun gjort det. Spar deg grublinga. Se på det du HAR istedet og ta vare på de som ER der for deg.

[Gjest Hilde K S]

Det er jo en del mødre som opplever at fedrene til barna tar dem med seg til sitt eget hjemland og nekter å komme tilbake med barna. Disse mødrene opplever det som et traume.

Det er stor forskjell på om det er frivillig eller ufrivillig at foreldre ikke treffer barna sine. Dersom det er frivillig, ville jeg gått videre i livet. Sannsynligvis ville jeg sørget for å fått hjelp fra en psykolog til å beareide min egen sorg over at min mor eller far ikke ville ha kontakt med meg. For å forstå at det ikke var min feil.

Jeg har et problem med å forstå at foreldre kan være så tafatte at de aksepterer at den andre forelderen nekter en å se barna sine. Særlig når dette skjer over flere år.

Det er også helt horibelt å fortelle barnet løgner om den andre forelderen for å holde barnet borte fra å ta kontakt.

[Gjest Evo]

Hun har gjort utrolig mye dumt og onskapsfullt, og gikk igjenom en helvettes skillsmisse for 4 års siden. Etter det totaltforandret hun seg, behandlet barna sine som dritt, og gav regelrett faen. Alt handlet om hu hele tiden, så jeg flyttet til faren min på heltid, og hun tok ikke kontakt.

Nå har hun pluttselig skrivd i løpet av året utallige mail om hvor slemme vi ungene er, hvor ondskapsfull pappa er, og hvor deprimert og grusomt hun har det. Det er aldri om hvordan vi har det, det er bare henne, hele tiden.

Hun er jo moren min, jeg er jo fortsatt glad i henne, men jeg er ikke klar for et forhold med henne.. men jeg vet det er vondt for henne, og jeg vet hun sliter med diverse ting. Min far har aldri sagt et vondt ord om henne ( han elsker henne fortsatt ), men min mor påstår og mener at det er han som har "tvunget" meg til å ikke ha kontakt med henne og at han forteller meg hva jeg skal si til henne osv osv.. Må inrømme jeg har vært direkte slem mot henne tidligere, men episoder hvor hun f.eks har bryti seg inn i huset for å skjelle meg ut har fått meg rimelig forbanna innimellom.

Jeg vurderer også å bake noen pepperkaker til henne e.l til jul ( hun har ikke fått gaver på 3 år ) bare for å gjøre julaften litt lysere for henne.. Hun har gjort forferdelig mye stygt mot meg, pappa og mine søsken, men fortsatt så er hun moren min..

[Far til 2]

Jeg synes du har all grunn til å være sint. Med så mange angrep er det lov til å reagere.

Jeg synes likevel det er fint at du strekker ut en hånd ved at du vurderer å bake til henne. Det gir et signal om at du ønsker forsoning på tross av det som har skjedd tidligere. Men jeg synes samtidig at du har krav på å bli respektert om du samtidig sier at du er lei alle angrepene mor deg og din far og at det faktisk ikke bare er hun som har det vondt/har problemer slik hun fremstiller det. Også din mor må vise vilje til forsoning om det anstrengte forholdet skal bli bedre.

Om din mor kan akseptere dette og faktisk følge opp et slikt ønske tror jeg det er mulig å fortsatt ha et greit forhold til sin mor. Jeg kjenner foreldre som beskriver andre (ex'er barn og andre bekjente) på samme måte som din mor har gjort, og den aktuelle damen har naturligvis mistet enhver troverdighet pga rykter og løgnene hun har fremsatt. Likevel tror jeg de fleste er enig i at den damen jeg tenker på faktisk også har en del positive egenskaper. Problemet er at de blir overskygget av klagingen. Sånn er det kansje i forhold til din mor også ?

Jeg synes du skal forsøke å følge opp dine gode intensjoner. Så får det være opp til din mor om hun ser at også hun vil jobbe med dette og på den måten få et mer normalisert forhold.

Lykke til.

[Gjest Evo]

Jeg synes du har all grunn til å være sint. Med så mange angrep er det lov til å reagere.

Jeg synes likevel det er fint at du strekker ut en hånd ved at du vurderer å bake til henne. Det gir et signal om at du ønsker forsoning på tross av det som har skjedd tidligere. Men jeg synes samtidig at du har krav på å bli respektert om du samtidig sier at du er lei alle angrepene mor deg og din far og at det faktisk ikke bare er hun som har det vondt/har problemer slik hun fremstiller det. Også din mor må vise vilje til forsoning om det anstrengte forholdet skal bli bedre.

Om din mor kan akseptere dette og faktisk følge opp et slikt ønske tror jeg det er mulig å fortsatt ha et greit forhold til sin mor. Jeg kjenner foreldre som beskriver andre (ex'er barn og andre bekjente) på samme måte som din mor har gjort, og den aktuelle damen har naturligvis mistet enhver troverdighet pga rykter og løgnene hun har fremsatt. Likevel tror jeg de fleste er enig i at den damen jeg tenker på faktisk også har en del positive egenskaper. Problemet er at de blir overskygget av klagingen. Sånn er det kansje i forhold til din mor også ?

Jeg synes du skal forsøke å følge opp dine gode intensjoner. Så får det være opp til din mor om hun ser at også hun vil jobbe med dette og på den måten få et mer normalisert forhold.

Lykke til.

Takk for fint svar

Ja, moren min har/hadde? utrolig mange gode egenskaper. Hun var den snilleste jeg hadde møtt, og hun tenkte alltid på barna før seg selv og satte oss forran alt. Men det snudde pluttselig, og ting blir utrolig vannskelig da..

[Wildrose]

Takk for fint svar

Ja, moren min har/hadde? utrolig mange gode egenskaper. Hun var den snilleste jeg hadde møtt, og hun tenkte alltid på barna før seg selv og satte oss forran alt. Men det snudde pluttselig, og ting blir utrolig vannskelig da..

Nettopp fordi hun har forandret væremåten så ekstremt, tenker jeg med en gang, psykiske problemmer. Jeg har vanskelig for å tro at en mor (eller far) slutter å være glad i barna sine plutselig.Jeg kommer ikke med noen konkrete råd nå, men jeg ønsker deg og moren din lykke til . Håper dere kan få god kontakt igjen, det fortjener dere begge to.