Svigerfamilien...JEG TRENGER HJELP!:(

[Gjest sadgirl]

Hey! Jeg ville skrive det på norsk, men jeg kommer fra USA og syns at det er lettere å snakke om følelsen på engelsk... jeg virkelig trenger hjelp fra dere! Jeg skal forklare på engelsk men dere kan svar på norsk om dere vil! Takk!

I was born in the USA and met my norwegian husband there, in a course, and after some time we decided to move to Norway. Making a long story short, I love living here and I love my husband more than anything in this world! He is definitely my soulmate. The problem is "his family". Not to be unfair, not his whole family, but his mother and his 2 sisters. We live 50m away from his family, in a family land, if you understand what I mean. The fact is that I just cant take it anymore! His parents have windows that face straight our house so they know everything we do, when we come home, who we have for visit, etc. THey dont just look but they also ask who the visitor was, where we were, etc. Its really annoying. If we are out too, doing anything, barbecue, etc, someone shows up and join us... Visits to us are very often too. 2, 3 times a week we have either his mom or sisters (or all together) for visit. We just had a little baby girl some months ago and I feel like, since hr birth, things gt extreme!!!THey are obsessed by her, treat her as their own daughter, stepping on my feelings and our role as parents! My husband tried 2 to talk to them, to "back off" a bit, but they ended up manipulating him an making me be te bad girl of the story...

It just feels wrong for me, since I grew up in a loving family, but they always respected my private life. And now, that I moved here I should be more independent than ever, but then I feel controlled like a 15-year-old...? This is definitely ruining our relationship. Im a different person, very unhappy now. The point is that my husband built this new house we live in now and I feel terrible for making us move, but on the other hand, I feel that I cant be forever "watched"! I cry almost everyday and I just cant see his family anymore...I tried to be nice and smiley (on the outside) but insideI feel terible!

Please, can anyone help me??? I talked to my husband many times and he would be definitely willing to move, but we dont know if just movin would help? And what distance is "safe"?

Tusen takk!!!!!!!

Looking foward to reading your answers!

[Gjest Gjest]

Min tante har hatt samme problem. Eller der var mannen enebarn, så det var bare svigermor. Men hun var mer enn nok... Min tante ble ekstremt sint når hun hørte at svigermoren kom og "sjekket" meg for eksempel når jeg satt barnevakt... Barna løp også til farmor hver gang de fikk kjeft og fikk trøst og støtte der.

De bor fortsatt på samme tun. Vet ikke om jeg har noe godt råd egentlig. Flytte er nok det beste. Tror kjøre avstand kan hjelpe, altså helst et par kilometer.

Men mannen din kan kanskje ta en prat med sin familie først. Si at enten må de bli roligere, ellers så ser dere dere nødt til å flytte lenger unna. Forhåpentligvis hjelper det.

Antagelig mener svigermoren din det godt, hun bare skjønner ikke at det blir for mye...

[Donpedro]

Uff, du har min sympati.

Det er ikke gøy å bli overkjørt som forelder, jeg har opplevd det jeg også. Min strategi er å overse det, men så bor jeg heller ikke sammen med svigers. Jeg tror faktisk jeg ville vurdert å flytte.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner en familie hvor foreldrene er fra hvert sitt europeiske land, men bor i et tredje (som ingen av dem hadde noen tilknytning til oprinnelig), nettopp for å unngå en situasjon hvoe den ene er helt på hjemmebane mens den andre nærmest er "på besøk". Du bor i et fremmed land, mens mannen din praktisk talt bor på mammas fang fremdeles. Jeg ville absolutt vurdert flytting, for alle trenger å ha litt privatliv. Og når mannen din er positiv til å flytte, er det etter min oppfatning ikke noe å lure på. To-tre kilometer burde holde. Men et alternativ er naturligvis å ta et familiemøte og legge fram (ikke bli enige om, for det er dere som bestemmer) reglene deres: ikke gå inn uten å banke/ringe på, ikke la barnebarnet bli til middag uten at det er avtalt, sånne ting.

Lykke til!

[Donpedro]

I teorien burde et slik familiemøte fungere, men jeg vet om personer som hade blitt dødsens fornærmet til evig tid om noe slikt ble tatt opp.

[la Flaca]

Jeg ville gitt mye for å bo 50 meter unna besteforeldrene (eller svigers om du vil). Tenk så innmari praktisk og koselig når barna blir eldre, å ha to sett foreldre omtrent. Veldig verdifullt!

Min erfaring er at som førstegangsmamma særlig så er man ganske hårsår ang. oppdragelse, barn, hus og hjem, og har ikke baller nok enda til å sette ned foten og si rett ut hva man føler. Men jo eldre barna blir jo mer setter man pris på andre omsorgspersoner rundt dem, det er sååå viktig å ha et nettverk rundt seg og en enorm glede for ungene hvis man får det til å fungere. Og ikke minst er man ikke like redd for å sette seg i respekt. Foreldrerollen gir selvtillit på mange måter.

Så jeg har tro på at du kommer til å forandre deg, og at du greier å etablere et forhold til naboen som alle kan leve med.

Hvis du greier å slutte med å overlate dette til mannen din (noe som åpenbart ikke fungerer), og heller tar en prat med svigers selv så kan det tenkes ting forandrer seg radikalt. Det aller beste hadde jo vært om dere kunne forsette å bo der dere bor, men med normalt privatliv ifht. svigers. Det bør da la seg gjøre? Ikke gi opp!

[la Flaca]

I teorien burde et slik familiemøte fungere, men jeg vet om personer som hade blitt dødsens fornærmet til evig tid om noe slikt ble tatt opp.

Det hadde kanskje vært det beste, at de ble dødsens fornærma og at det etter hvert hadde blitt et normalt nabo/svigersforhold av det. Selv om det ikke er sånn kjempetrivelig underveis. Men noen mennesker må bare ha det i klartekst...

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri bosatt meg så nært verken mine egne foreldre eller svigers. Ikke besteforeldre heller, for den saks skyld.

Jeg vokste opp med mormor boende fem minutter unna, og det var ille nok. Hun kom på døren fire-fem ganger i uken, og rigget seg til i sofaen. Mine foreldre holdt på å gå fra konseptene begge to.

Når svigers ikke er i stand til å respektere privatlivet deres, selv etter å ha fått beskjed om at de må roe seg, så ville jeg flyttet. Ja, det er trist når mannen har bygget huset. Men det er ikke i nærheten så ille som å leve konstant overvåket av den gjengen.

Å flytte et kvarters biltur unna kan hjelpe mye. Da kan de ikke overvåke når dere er hjemme. Og om de kommer uanmeldt, er det lettere å si at nei, det passer ikke, vi skal gå ut straks. For da kan de ikke sjekke om dere faktisk går ut eller ei.

[Donpedro]

Det hadde kanskje vært det beste, at de ble dødsens fornærma og at det etter hvert hadde blitt et normalt nabo/svigersforhold av det. Selv om det ikke er sånn kjempetrivelig underveis. Men noen mennesker må bare ha det i klartekst...

Problemet er at noen blir så fornærmet at det aldri blir noe normalt forhold, bare verre.

[Gjest Gjest]

Hei. Ettersom din mann har vist seg å være slik en ynkrygg og svikter deg i denne saken, så bør du alliere deg med noen andre som kan støtte deg på ditt krav om rett til å bestemme i eget hjem.

Når din egen familie antakeligvis befinner seg langt unna (?) så vil jeg anbefale å snakke med familiekontoret. Sjekk din kommune sine nettsider for å finne dem! Så tar du en time med en rådgiver alene først, etterpå inviterer du din mann til samtale.

Jeg tipper at en utenforstående med mye erfaring i slike saker vil kunne få ham til å se saken fra din side. Og ikke minst få ham til å se at han svikter sin egen familie ved å ikke stille opp for deg! For det er DU og BARNET som er hans førsteprioritet nå!

Ikke gi deg på dette!

[Gjest Gjest]

Problemet er at noen blir så fornærmet at det aldri blir noe normalt forhold, bare verre.

Amen.. Og alle skal ha det til at det "er jo bare å snakke sammen.."

[Gjest svanungen]

Først synes jeg du skal prøve å få tatt en skikkelig prat med din mann. Han må stå urokkelig ved din side, og ikke tillate at du blir syndebukk. Han må ikke legge frem saken som om det er et problem for deg at svigermor/søstre turer frem som de vil, men at det er DERES (også hans) problem. Så ville jeg forsøkt å ta en prat med svigerfamilien, der dere presenterer problemet så saklig og greit som mulig, men hvor det ikke er rom for å bli manipulert. Nei, det er ikke greit sånn det er nå, og de skal ikke få prøve å overbevise dere om noe annet. Ville også nevnt at dere sterkt vurderer flytting dersom det ikke bedrer seg, da dere ikke ønsker den type innblanding i hverdagen. Få frem at dere gjerne tar imot besøk, at dere setter stor pris på å ha familien i nærheten, men at det må være noen felles regler som må følges for at dette skal fungere.

Hvis ingen av disse tingene bedrer situasjonen, ville jeg flyttet... Og som andre har nevnt, sørg for at det er kjøreavstand. Og helst ikke et hus langs "hovedveien", slik at familien naturlig kjører forbi i tide og utide.

Skjønner at mange har hatt stor glede av å bo tett med familien, spesielt med tanke på barnebarn/besteforeldre. Men å bo slik krever mye fra begge parter, og det passer ikke for alle å bo slik. Jeg har verdens beste forhold til mine foreldre, og kan fint bo der i 3 uker i forbindelse med ferie etc. Men kunne ALDRI tenke meg å bo så tett...

Lykke til, sadgirl!

[Rosalie]

Min mor gav meg et verdifullt tips da jeg begynte å bli voksen: Flytt aldri så nærme foreldre eller svigerforeldre at de slipper å ta på seg yttertøy når de skal på besøk.

[Gjest svanungen]

Min mor gav meg et verdifullt tips da jeg begynte å bli voksen: Flytt aldri så nærme foreldre eller svigerforeldre at de slipper å ta på seg yttertøy når de skal på besøk.

Samme har jeg alltid fått høre... Og da mine besteforeldre kom flyttende til samme kommunen jeg har vokst opp, jobbet vi for å unngå at de kom i samme byggefeltet. Heldigvis fant de seg et finfint hus 5 min unna med bil (ca 20 min å gå).

[Gjest Gjest]

Jeg ville gitt mye for å bo 50 meter unna besteforeldrene (eller svigers om du vil).

Deg om det. Ei venninne av meg vokste opp i tomannsbolig med besteforeldrene under samme tak, og hun har sagt at "det var fantastisk for oss barna, men det holdt på å ta knekken på mor og far". Klart det kan være kjekt for ungene å ha farmor og farfar i nærheten, men til hvilken pris?

[Gjest luuluu]

are obsessed by her, treat her as their own daughter, stepping on my feelings and our role as parents! My husband tried 2 to talk to them, to "back off" a bit, but they ended up manipulating him an making me be te bad girl of the story...

It just feels wrong for me, since I grew up in a loving family, but they always respected my private life. And now, that I moved here I should be more independent than ever, but then I feel controlled like a 15-year-old...? This is definitely ruining our relationship. Im a different person, very unhappy now. The point is

Flytt!!! Dere har rett på å styre deres eget liv. Om du lar de fortsette å ødelegge for dere, så vil du være bitter for alltid, fordi de ødelegger den koseligste tiden som småbarnsforeldre.

[Gjest Gjest]

I teorien burde et slik familiemøte fungere, men jeg vet om personer som hade blitt dødsens fornærmet til evig tid om noe slikt ble tatt opp.

Been there, done that!

Du har min fulle sympati. Min hadde også svært slitsomme foreldre, noe vi begge var bevisst på og valgte derfor å bosette oss 50 minutter unna med bil. Men... bortsett fra at det regulerte og reduserte fysiske besøk, ble det like mye telefonisk mas og innblanding i våre saker. Vi er voksne, velutdannede mennesker, men alikevel følte vi at vi ble behandlet som fjortiser. Antaglelig godt ment, ja, men ordtaket om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner kommer ikke av ingenting. Vi følte oss fullstendig kontrollert og "smothered" etter hvert. Det ble så ille at selv om vi også prøvde å opprettholde et greit forhold (ikke minst for barnebarnet sin skyld) så var vi tidvis rødglødende av raseri inni oss. (Merkelig nok har mannen min også en mor og to søstre som var problemet...) Vi kunne f.eks. få telefon fra svigermor om at hun nå hadde diskutert med mine to svigerinner ang vår fødselspermisjon og at de mente vi burde gjøre sånn og slik. NÅr vi skulle ha dåp ringte svigerinna mi for å "godkjenne" hvem vi hadde valgt til fadder osv. Vi er friluftsfolk så svigerfar ringte -bak vår rygg- til helsestasjonen for å høre om vi tok vår ettåring for mye ut i dårlig vær og at vi ikke utsatte ham for helsefare!!! ("Det var jo godt ment. Baaare for å hjelpe". Hallo, jeg er utdannet innen faget og er 32 år!!!!) Mannen min var helt klart på min side. Han var like lei som meg og ville ikke at jeg skulle bli den "slemme" så han reiste flere ganger alene til dem og prøvde å ha samtaler med dem og finne noe "common ground". Til slutt ble det så ille at til tross for rolige, beherskede samtaler fra hans side og forsøk på å få ting til å funke og få respekt - at han fikk til svar, rett ut fra svigermor, at alt hadde vært greit til jeg ble sammen med ham og "forvirret hjernen hans". Med det resultat at vi etter div. episoder bare måtte kutte ut hele svigerfamilien da de også begynte å manipulere barnet vårt mot oss. Etter et års pause tok mannen min kontakt for å høre om de ønsket kontakt igjen og om de kansje hadde litt forståelse for hvorfor ting ble som de ble (altså at de tidvis gikk for langt og var dominerende). Han fikk da til svar at de ikke kunne se at de gjorde noe galt, men at han hadde giftet seg med en gal dame som ikke tålte noen ting. Ja, gal var vi forresten begge, for han var jo blitt enig med meg!

Mannen din må ta en skikkelig samtale med foreldrene sine og få fram at dere, ikke bare du, syns dette blir for mye. Er han med på å flytte, vil jeg absolutt anbefale dette. Særlig om ikke samtaler fører frem.

Ellers er jeg også dritt lei av at "det bare er å prate sammen". Noen mennesker er vanskeligere å ha med å gjøre enn andre, og av og til er disse menneskene familie. Man kan ikke velge familie, men man kan heldigvis velge dem bort om forholdet blir for belastende.

Og nei, det er ikke alltid sundt for barnebarn og være for tett opptil besteforeldre heller. Spesielt ikke om disse signalisere negative oppfatninger av barnets foreldre, eller underbygger foreldrenes verdier og holdninger.

[Gjest sadgirl]

Tusen hjertelig takk for alle støtte jeg fikk fra dere!!!! Det høres bra ut å se at jeg er ikke "gal" for at jeg vil ha privat liv! Som noen sa, jeg tror ikke at samtale skal hjelpe oss so mye heller. Vi har prøvde 2 ganger, da mannen min sa ting rett og slett men det fungerte ikke så fint. Dersom, det er veldig slitsomt å leve livet "having to set rules" til familien for altid! Jeg ber ikke om noe andre, virkelig. Trenger ikke fint hus eller, jeg vil BARE ha noe som er våres og vil ha en SUND forholdt med familien hans, ikke slike det er nå... Jeg ble så fornøyd med ansvarer at jeg skal vise mannen min forum når han kommer hjem (hehe), så vet ham også hvordan "norske kvinner" skulle reagere på det.

Unnskyld for at norsken min er ikke helt topp.

I would love to hear more opinions!

[Gjest Gjest]

Det som er viktig som flere her sier er at du og mannen står sammen om hva dere mener. Det beste er nok å flytte sånn passe langt unna. Såpass langt at de må sette seg i bilen for å komme på besøk, men ikke så langt unna at eventuelle besøk må innebære overnatting.

Ønsker dere lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hey! Jeg ville skrive det på norsk, men jeg kommer fra USA og syns at det er lettere å snakke om følelsen på engelsk... jeg virkelig trenger hjelp fra dere! Jeg skal forklare på engelsk men dere kan svar på norsk om dere vil! Takk!

I was born in the USA and met my norwegian husband there, in a course, and after some time we decided to move to Norway. Making a long story short, I love living here and I love my husband more than anything in this world! He is definitely my soulmate. The problem is "his family". Not to be unfair, not his whole family, but his mother and his 2 sisters. We live 50m away from his family, in a family land, if you understand what I mean. The fact is that I just cant take it anymore! His parents have windows that face straight our house so they know everything we do, when we come home, who we have for visit, etc. THey dont just look but they also ask who the visitor was, where we were, etc. Its really annoying. If we are out too, doing anything, barbecue, etc, someone shows up and join us... Visits to us are very often too. 2, 3 times a week we have either his mom or sisters (or all together) for visit. We just had a little baby girl some months ago and I feel like, since hr birth, things gt extreme!!!THey are obsessed by her, treat her as their own daughter, stepping on my feelings and our role as parents! My husband tried 2 to talk to them, to "back off" a bit, but they ended up manipulating him an making me be te bad girl of the story...

It just feels wrong for me, since I grew up in a loving family, but they always respected my private life. And now, that I moved here I should be more independent than ever, but then I feel controlled like a 15-year-old...? This is definitely ruining our relationship. Im a different person, very unhappy now. The point is that my husband built this new house we live in now and I feel terrible for making us move, but on the other hand, I feel that I cant be forever "watched"! I cry almost everyday and I just cant see his family anymore...I tried to be nice and smiley (on the outside) but insideI feel terible!

Please, can anyone help me??? I talked to my husband many times and he would be definitely willing to move, but we dont know if just movin would help? And what distance is "safe"?

Tusen takk!!!!!!!

Looking foward to reading your answers!

And what distance is "safe"? Back to the USA, on the first flight possible.