Hvorfor er det så vanskelig å bryte?

[Gjest Ikke pålogget akkurat nå.]

Jeg har hatt en elsker - lenge.

I begynnelse ville han gå fra konen, nå vil han bli.

Jeg har brutt med ham flere ganger.

Jeg har tatt ham tilbake like mange ganger.

Han har brutt med meg en gang.

Han kom tilbake - og jeg klarte ikke å stå i mot.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Skal jeg sloss for å "få" ham - eller skal jeg la ting tuste i vei som nå, til jeg finner noe bedre?

Jeg lever livet mitt som om jeg var singel, går ut, treffer venner - sitter IKKE inne og venter på at han skal ta kontakt.

Konen hans vet ikke - og vil IKKE få vite om oss - og dere må gjerne komme med moralprekner og fortelle meg hvor umoralsk jeg er - men det jeg egentlig trenger er tips så jeg kan takle situasjonen på en eller annen måte...

Vanskelig? Javisst, men livet er jo heller ikke for amatører!

[Gjest Vega]

Jeg personlig hadde mistet respekten for mannen, som vil ha i pose og sekk. Han burde jo brutt med deg, straks han var klar over at han blir hos kona. Av hensyn til deg, og av hensyn til sin kone.

Og uten respekt - hadde jeg jo mistet lysta på han i samme slengen, så da hadde saken vært løst.

Men så enkelt er det vel ikke?

[Gjest ¤Heller ikke pålogget nå¤]

Ikke enkelt å gi råd her, har vært i samme situasjon selv.

Faren med å være elskerinne over lengre tid er at det er ganske destruktivt (ihvertfall for min del) Dess lengre tid det går dess vanskeligere er det å bryte ut. Følelsene blir som regel bare sterkere og sterkere...

Hvis du klarer å føre et normalt ved siden av og ikke bruker for mye energi/følelser/tanker på elskeren din så "bruk han" frem til du treffer en annen som er 100 % din. Hvis du klarer å fokusere på andre mens han er i ditt liv "av og til" vel og merke....

Hvis det er han du ønsker å dele livet med bør du bryte ut, han får jo i pose & sekk og skjønner kanskje hva han mister hvis det blir slutt en gang for alle? En sjans å ta... men kanskje han da tar vettet til fornuft og går ifra sin kone hvis det er deg han vil ha.

Lykke til! Pass på så han ikke bruker deg...

[Gjest Vega]

Kunne dere tenke dere å være i motsatt situasjon da?

Ha en ektemann, og en elsker - og leve med det?

Eller ville dere følt dere som drittsekker - og tatt ett valg? Hvorfor gjør ikke - i dette tilfelle - mannen det da? Kanskje fordi han er veldig ego - og at dette passer ham utmerket - så lenge dere er med på det selv.

Og hva om mannen deres (han dere møter i framtiden) holder det gående på denne måten - med dobbeltspill - godtar dere det?

Ser ut som dere lever temmelig i deres egen verden, (ikke ment som hets) - og at dere tror på julenissen. Prøv å tenk litt over situasjonen, og vri det litt andre veien, om dere selv var gift, og hadde elsker - ville dere gjennomført dette dobbeltlivet over lengre tid - og elsket dere da begge, eller var dere kun interessert i å tilfredstille dere selv?

Av og til mistenker jeg elskerinner for å tenne på selve situasjonen og det forbudte i det. Men det er kanskje ikke riktig. Men hvorfor la seg narre av en mann - når han likevel ikke skal gå fra kona, hva er da vitsen?

(Jeg skjønner at man kan havne i situasjonen - men bli der - år etter år - da må man begynne å tenke - ikke bare vente...)

Håper jeg ikke virker moralistisk. Var ikke meningen.

[Gjest Anonymous]

Vega:

Jeg er i motsatt situasjon. Gift med en "elsker". Kan ikke helt kalle det for det. Vi har ligget sammen, men jeg vil ikke at det skal skje igjen.

Jeg har prøvt å brutt ut av dette "forholdet" flere ganger, men får det ikke helt til. Jeg har det godt i ekteskapet, men hva hjelper det når jeg i tillegg har så store følelser for en annen. "Han" har det sånn som du som startet tråden. Han vet at han ikke kan få meg, at jeg ikke vil ofre ekteskapet (iallefall ikke enda). Jeg føler jeg må gi ekteskapet en sjanse, men likevel klarer jeg ikke å kutte "han" helt ut.

Det er så lett for dere andre å bare si, kutt ham ut, kom deg bort fra ham, glem ham, jeg hadde mistet hele respekten for ham +++ osv.....Har dere opplevt å være skikkelig forelsket? Ja, da vet dere at det ikke hjelper å bare kutte alt så lett. Hjernen og moralen vil, men hjertet følger ikke med!

Dette ordtaket synes jeg er veldig bra. Det forteller litt om hvordan jeg føler det for tiden...

Å våge er å miste fotfestet en liten stund, å ikke våge er å miste seg selv.

Søren Kieerkegaard

[Gjest Vega]

Ja - det er lettere å sitte på en gren og synse, enn å være der selv.

Jeg har lett for å forelske meg - orker ikke telle, men har jo noen år på baken.

Det at jeg har så lett for å forelske meg, gjør at jeg ikke tar det så alvorlig.

Jeg kan jo likevel ikke operere med et helt harem... hadde blitt for mye for Vega.

Jeg drar meg vel heller litt unna, dersom jeg begynner å ane at det slår for mye gnister.

Men - jeg har ikke forelsket meg i noen, etter at jeg traff samboer.

Og skulle det skje - vil jeg trekke meg tilbake, og bli unnvikende for objektet for min forelskelse.

Konklusjonen er: alle forelsker seg stadig opp gjennom årene - det er ikke noe enestående - men fra der, lar vi det utvikle seg i forskjellige retninger.

Det blir som med glør - nører vi ilden, er det ikke sikkert det er så smart. Vi bare lager rot, for oss selv, og ikke minst - for andre.

Først må vi i alle fall finne ut hva vi selv vil, før vi har noen rett til å blande andre inn i livet vårt (elskere/elskerinner).

Jeg sier - la elskerne og elskerinnene deres gå - det er masse andre der ute, som er vel så interessante som dere, og som de kan skape seg et liv med.

[Gjest Vega]

Til hun som skrev hovedinnlegget:

Hvorfor sier du det ikke som det er til kona hans?

Det vil i alle fall føre til en avgjørelse - og jeg synes faktisk at hun har rett til å vite...

Han vil sikkert bli sur med det samme, men når han blander deg inn i livet sitt, kan han vel ikke bare regne med at alt skal gå på skinner, og være rosenrødt og behagelig, og at det ikke kan bli trøbbel - dvs. oppvask.

Det ser jo ut som forholdet deres har vart en stund. Synes du har noen rettigheter, sånn på siden av alt. Som nå - går du jo bare rundt og tar hensyn - til ham.

Jeg vet ikke jeg. Men bare noen tanker.

Det må jo være bedre for deg også - å få en endelig avklaring på situasjonen.

[Bertha]

Hvorfor det er så vanskelig å bryte? Fordi det er følelser inne i bildet. Som du sier, er livet ikke for amatører. Og livet er følelser.

Samfunnets regler og omgivelselsenes "moral" er kunstige faktorer skapt av oss mennesker som et resultat av flokkmentaliteten. Følelser derimot, er noe dypt personlig, noe unikt, som arter seg forskjellig fra person til person.

Det er derfor følelsene så ofte ikke lar seg kombinere med hva omgivelsene (flokken) anser som rett og galt. Jeg vet det så altfor godt selv!

Vil du virkelig bryte forresten - innerst inne? Eller er det det du synes at du BØR gjøre, fordi...? - Hva er rett? Bare du vet.

Når du er sikker på deg selv, hva du vil, først da har du en sjanse til å gjøre det som er rett. Der er to ytterpunkter av løsninger: Være standhaftig og bryte med ham 100% - eller sørge for at han bryter med sin kone fordi det er deg han vil ha.

Inntil da vil jeg råde deg til å holde en lav profil, og ikke ta initiativ. Ingen er verdig bare en B-rolle i livet.

Puuuh... Litt filosofisk vinkling på dette her, men det er en kinkig situasjon. Og følelser involvert.

[Gjest Ikke pålogget akkurat nå.]

Takk for fine svar, spesielt fra Bertha og Vega.

Nei, Bertha. Jeg vil jo egentlig ikke bryte. Jeg vil jo ha ham, men ikke ved å fortelle konen om oss - han må i tilfelle velge selv å gå.

Følelser ER noe merkelig - jeg prøver å fortelle meg selv at han ikke er verd det - men så ser jeg ham og da er alle gode fortsett borte som dugg for solen...

Har prøvd å spørre i dag igjen hva han EGENTLIG vil - og vet at svaret snart kommer: "Problemet er at jeg ikke vet..."

Vet jeg? Nei - så er vi jo akkurat like langt.

[Gjest Vega]

Leste i en annen tråd her i går, - om man kunne elske to - var en link : http://www.doktoronline.no/section/sex/31125604

Det er mulig å elske to (elskeren din jeg snakker om) - men som regel vinner den man er knyttet til fra før, og det er alltid et hierakisystem - man elsker den ene høyere enn den andre...

Sier ikke dette for å trøste, eller være ekkel - tror bare du trenger saklig info, i tillegg til synsing.

Håper det ordner seg.

Det er bare du selv som kan gjøre noe, og det må starte med tankene/hodet. Jeg kan ikke la være å synes elskeren din er ego - og at han fortjener å miste deg. (Hva han fortjener er ikke viktig - men du fortjener noe bedre...)

[Vilje]

Jeg kjenner fordømmelsen vokse i meg, men skal prøve å dempe den Må iallefall bare si at jeg tror han mannen har det veldig bra, han ofrer ingenting og får "alt"....du derimot, er jo den som lider...

På meg virker det som du er i en situasjon som du er fastlåst i. Man mister vel litt evnen til å handle når man har så mange motstridende følelser - og antagelig føler seg like handlekraftig som en husflue i et eddekoppnett. Situasjonen blir jo ikke bedre av at du sier at det er opp til ham. Selvfølgelig vil han ikke avslutte forholdet! Det er det du som vil måtte gjøre...nå. Eller senere.

[Vilje]

usj da :oops:

[Vilje]

:oops: sendte innleggetflere ganger