mobbing

[Gjest gjest ts]

Inspirert av tråden med knekt nese med balltre, velger jeg å lage en egen tråd angående dette tema.

I den tråden blir det blandt annet skrevet at foreldre "tillater" ungene å bli mobbet når de ikke gjør noe for å flytte offeret vekk fra mobber.

Jeg har selv opplevd at mitt barn har blitt mobbet gjennom noen år. Jeg har hatt ett ukjent antall telefoner og møter med skole og foreldre.

Ungene her går på en liten skole med under 50 elever, og på denne skolen foregår det ikke mobbing i følge lærere. FAU ble kontaktet, men heller ikke de kom noen vei med skolen. Vi måtte rett og slett klage skolen inn til kommunen før ting skjedde og da hadde det allerede foregått i 2 år.

Dette er som de fleste sikkert skjønner ett lite sted hvor alle kjenner alle. Men enkelte tror at siden familien grunnla bygda kan de gjøre som de vil. Men sånne vil man ha uansett bygd eller by.

I vårt tilfelle ble saken løst da gutten fikk nok og tok igjen. Vi har utallige ganger sagt i fra på skolen at de må håndtere saken, før han sprakk. Gutten har ad/hd og asberger. Han er sjelden sint eller agressiv, men når han først blir det er han fullstendig utilregnelig, og husker ikke selv etterpå hva som har skjedd. Gutten er 10 år og har hatt 3 slike "utbrudd" opp i gjennom.

Hvorfor kan ikke skolene få opp øynene og se at mobbing foregår, og ta ansvar deretter?

Eller enda enklere: hvorfor kan ikke foreldre oppdra ungene sine skikkelig på moral og menneskesyn?

Jeg mener det blir dobbelt feil at mine barn skal bli mobbet, og så må jeg i tillegg ta kostnader for flytting for at folk ikke kan oppdra ungene sine ordentlig.

Men jeg synes ikke bare synd på mobbeofferene, men også mobberne. De kan jo ikke ha det så godt med seg selv, når de må tråkke på andre for å føle seg bra.

[Gjest Gjest_chess_*]

Et mobbeoffer skal ikke trenge å bli flyttet. Om noen skal flyttes må det vel være mobberne?

Men uansett, kjernen i mobbeproblematikken er vel at man har for lite kunnskap til å avsløre mobbing. Jeg tror at skoler som hevder at det ikke finnes mobbing hos dem gjør det av uvitenhet, ikke av vrangvilje. Det må derfor større fokus på mobbing og opplæring av lærerstaben. Jeg er selv utdannet lærer, og vet dessverre alt for lite om mobbing til å avsløre det. På ene siden har du den tydelige mobbingen som foregår foran alles øyne. Den er såklart lett å avsløre. Men så har du den skjulte mobbingen, og den er vanskelig å komme til livs.

Nå har jeg valgt meg bort fra læreryrket, delvis fordi jeg følte at jeg ikke strakk til med de kunnskapene jeg hadde. Jeg hadde lært om mobbing på lærerskolen, men kun teoretisk. Når det kom til det praktiske så fikk jeg ingen veiledning eller hjelp til å lære. Jeg prøvde etter beste evne på egenhånd, men mobbing kan være et veldig komplisert tema. For hvordan ser man forskjell på vanlig knuffing mellom elever og mobbing? Man vet jo også at enkelte (både elever og foreldre) er så opptatt av mobbing at de roper opp bare noen har vært uheldig å dytte borti hverandre i garderoben. Disse ødelegger dessverre også mye for de som faktisk blir mobbet. Det blir litt som gutten som ropte ulv...

Men oppi alt dette har jeg også et veldig politisk ukorrekt syn på mobbeofre. Jeg har nemlig selv blitt mobbet, og føler jeg har erfart noe der som jeg skulle ønske man tok med videre. La meg først understreke at selvsagt er det ALDRI mobbeofferets feil at det blir mobbet, det er ALDRI greit å mobbe noen.

Men likevel: Man bør også hjelpe mobbeofferet til å ta ansvar for å bli en del av klassemiljøet. Setter man seg ned og tenker at "jeg er et offer, ingenting er mitt ansvar", så forblir man gjerne i offerrollen i mange år. Det gjorde jeg. Inntil jeg ble voksen og skjønte at jeg faktisk måtte ta litt initiativ for å få venner. Gode venner kommer ikke rekende på ei fjøl, man må bidra selv også. Mange mobbeofre vil naturlig nok trekke seg unna andre elever, og på den måten blir man enten enda mer mobbet eller man blir isolert og ensom selv om man ikke blir plaget. Jeg ble ensom, og skulle ønske noen voksne hadde tatt tak i mine sosialiseringsproblemer på et tidlig stadium og lært meg hvor viktig det var at jeg selv også gjorde noe for å få venner. Istedet måtte jeg vente til jeg ble voksen og tok tak selv. Men da hadde jeg gått som et "utskudd" i så mange år at jeg fortsatt sliter med selvtilliten, nå når jeg nærmer meg 40. Jeg må fortsatt jobbe aktivt med tanker og følelser som henger igjen fra barndommen. Og jeg tror faktisk jeg kunne vært spart for disse problemene dersom noen hadde sett mitt behov for sosial veiledning.

Nå sier jeg ikke at alle som blir mobbet sliter sosialt, men jeg vil våge å påstå at de fleste mobbeofre kunne lært seg en del handlingsmønstre for å unngå å bli offer igjen.

Men så er det jo såklart mobberne som er det største problemet, og noe må gjøres med dem også. Men det får bli i et annet innlegg.

[Mixelite]

Mange mobbere er så utkrøpne at de sørger for at voksne aldri får med seg det som skjer. I "beste fall", for mobberen, er det offeret som mister kontrollen og tar igjen foran en lærer og dermed blir den som får represaliene. Der hadde det kanskje hjulpet om læreren hadde telt til ti og hørt begge siders sak før han/hun bestemte seg for hva som var passende handling i stedet for bare å agere på den han/hun ser der og da.

Vi var ute for en lærer som holdt for ørene og ikke ville høre når de elevene som var opptatt av å si fra om urettferdigheter forsøkte å si noe. "Dette må dere ordne opp i selv". Ok, så er kanskje noen litt for raske til å si fra, men hvordan skal de lære å skille mellom det som er rapporteringsgrunn og det som ikke er hvis læreren holder for ørene og ikke vil høre?

Yngstemann hos oss har vært heldige med lærerne og har hatt lærere som er flinke til å lytte og flinke til å hjelpe til med sosialiseringen i klassen. Jeg kan ikke få skrytt nok av dem. Eldstemanns lærere var ikke fullt så flinke, for å si det mildt. Spydigheter og mangel på empati var ikke mangelvare.

Jeg tror vi trenger lærere som chess og synes det er veldig synd at du velger deg bort fra yrket, selv om jeg kan forstå hvorfor!

[Gjest Gjest_hei_*]

Men jeg synes ikke bare synd på mobbeofferene, men også mobberne. De kan jo ikke ha det så godt med seg selv, når de må tråkke på andre for å føle seg bra.

Det er nok desverre sånn at mobbing fører med seg "status" og "respekt" i skolehverdagen for mobberene, så det er nok ingen direkte sammenheng slik du skriver.

Et barn kan ha alt et menneske kunne ønske seg og likevel drive med mobbing, og dette er tilfellet oftere enn man skulle tro.