Kranglete 6-åring

[Gjest Litt sliten mamma]

De siste månedene har vår ellers så blide og energiske 6-åring blitt mer og mer det jeg vil kalle kranglete. Når hun er sliten etter skolen, eller trøtt, greier hun på ingen måte å kontrollere det som kommer ut av munnen hennes, og hun svarer oss på en slik måte at det er meningen at vi skal hisse oss opp. Vi pleier å la være å svare når hun snakker slik, med forklaringen at hun må prate i en hyggelig tone hvis vi skal prate sammen. Men dette hjelper absolutt ingenting.

Hun prøver våre grenser på en måte hun ikke gjorde i trassalderen, da var det andre ting det gjaldt, og mye mindre slitsomt og prøvende for oss. Nå er det sure miner nesten daglig. Hun er meget sta og intelligent, og kan formulere seg på en måte som "fanger" oss voksne - dette gjør hun med besteforeldre også.

Idag, når jeg sitter hjemme og jobber litt foran dataen, knuffer hun til meg gjentatte ganger og jeg ber pent om hun kan la være å skumpe borti meg, jeg er straks ferdig og kan sette meg hos henne da. Hun gir seg ikke. Etter dette er det tid for kveldsmat, og hun svarer ikke på spørsmålet om hva hun vil ha på maten sin. Neivel, da smører jeg et pålegg hun pleier å like, og et glass melk. Etter å ha hatt maten foran seg noen minutter tramper hun ut på kjøkkenet og kaster maten rett i søpla! Dette er noe jeg ikke kan godta overhodet, og hun må inn på rommet sitt og tenke seg om, etter en formaning om at sånt gjør vi ikke her i huset. Barne tv slås av og jeg ber om at hun skal si unnskyld.

"Unnskyld" skrikes så ut av rommet hennes og etterhvert kommer hun trampende ut på kjøkkenet og er "kjempesulten". Ingen ny mat kommer, og hun fortsetter å være pottesur. Hun provoserer igjen ved å få tak i noe eplejuice, som bare helles ut i vasken.

Så tenker man jo sikkert at hun gjør dette for å få oppmerksomheten vår, at vi har kommet inn i feil spor, og på en eller annen måte gjør det verdt det for henne, å oppføre seg slik. Men jeg kan ikke se at vi samarbeider med henne om denne oppførselen, for å snakke Jesper Juul-språket, tvert imot, vi sier klart i fra at vi ikke ønsker å ha det slik i vår familie, og at vi ikke vil svare på sure og sinte forespørsler og kommentarer. Det hender likevel innimellom at jeg mister besinnelsen og hever stemmen, jeg synes det er viktig at hun vet at vi voksne også kan bli sinte og at vi har følelser. Men det er aldri første svar på provokasjon, vi prøver alltid å snakke rolig flere ganger først.

Dagene våre som familie er fylt med veldig mye positivt, vi er mye sammen, spiser middag sammen hver dag og gjør alltid hyggelige aktiviteter i helgene, hun har venner på besøk og trives med skole og aktiviteter. Hun elsker å lage ting og er kreativ og utforskende. Men hvorfor blir hun så sur på oss, dette er nesten som å ha en tenåring i huset, og hun er bare 6 år! Det er smelling i dører og drama-utspill daglig her nå.

Er det noen som har noen enkle tips og huskeregler til hvordan man kan håndtere slike perioder uten å gå fra vettet selv?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Det er vel mer til trøst enn gode råd, men det kalles 6-årskrisen og er langt fra ukjent. Les for eksempel her:

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/barnets_...en_toeffe_fasen

Vi har hatt noe av det samme med eldstejenta vår, som også er seks. Vi har gjort mye av det samme som du sier: oversett og ignorert det som lar seg overse (suring, sutring og slikt), timeout på oppførsel som er over streken, men også pøst på med masse oppmerksomhet og godord når det har vært mulig. Hun har nemlig i en periode vært overbevist om at ingen er glad i henne :-( Men det viktigste for oss har også vært å legge diskusjonen død, ikke fortsette en krangel selv om hun forsøker hardt. Når jeg har hørt hennes argumenter og sagt mitt har jeg stoppet, og overhørt flere protester.

Jeg synes det går endel bedre nå, men venner med jenter på samme aldrer forteller om de samme tenåringstendensene.

Så i hvert fall: Du er ikke alene, dere får gjøre det beste dere kan for å stå det gjennom. Lykke til!

[Gjest Purple Haze]

6-årsalderen kalles gjerne den første pubertet, og kan være veldig utfordrende.

I den alderen skal de begynne å løsrive seg, bli mer selvstendige, og dermed så utfordrer de mer også. Det er helt naturlig, men slitsomt mens det står på.

Trøsten er at når de er gjennom den perioden, har de noen mer rolige og harmoniske år foran seg

[Gjest Gjest_dita_*]

Hei TS.

Her kommer noen tanker fra en førskolelærer, som lenge har jobbet med 6åringer.

Det er mange forandringer i livet hos en 6-åring. De vokser fort og mye forandrer seg i kroppen, både fysisk og psykisk.

De skal inn i skolen og inn i nye sosiale roller, de går fra å være størst i barnehagen til minst på skolen, der de skal finne sin plass i myldret av andre barn, lærere og ikke minst faglige krav. Det forventes plutselig veldig mye av de, og man kan bli sliten og trøtt. På skolen blir hun også "en av mange", og alle får ikke så mye voksenoppmerksomhet som de kanskje har behov for. Dette gjelder også de barna som trives på skolen og har mange å leke med.

Prøv å gi din datter mye positiv oppmerksomhet når hun gjør/sier noe bra hjemme. Hvis du føler hun oppfører seg vanskelig i stor grad, må du finne bittesmå ting å rose. Rett og slett for å få snudd "trenden".

Fortsett og ignorer dårlig oppførsel, selv når hun kaster maten i søpla. At det er uakseptabelt i deres hus kan du ta opp med henne senere, når ting har roet seg ned. Det virker som hun tester grensene deres og vil ha oppmerksomhet. Hun har kanskje kommet inn i en sirkel hvor dårlig oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. (Det betyr nødvendigvis ikke at dere ikke roser henne, men at hun faktisk ikke ser det selv).

Fokuser dermed bare på det positive (uansett hvor lite det er i starten) og overse det andre (hvis hun ikke er til fare for seg selv, og andre da). Hun vil nok gi seg når hun ser at dere ikke lar dere vippe av pinnen, og når hun oppdager at hun faktisk får mer oppmerksomhet, og at alt er tryggere og hyggeligere, ved å gjøre akseptable ting.

[Gjest Litt slitn mamma]

Tusen takk for gode svar, alle tre. Det var til stor hjelp å lese om denne 6-årskrisen, og dette gjør det mye lettere å holde litt distanse midt i sinneutbrudd og surmuling. Å tenke at dette er noe hun skal gjennom uansett og vår oppgave er å skape en trygg hjemmebase, det gjør det mye lettere å la være å rase tilbake når det renner over. Tusen takk!

[Gjest Gjest]

Jeg er 29 år og kjenner meg igjen i datteren din... Jeg kan også si ting jeg egentlig ikke mener hvis jeg er sliten, trøtt eller sulten, og aller verst er en kombinasjon (jeg kan også ha PMS, det har ihvertfall ikke datteren din...). For meg hjelper det å være litt for meg selv, kanskje bare 10 minutter, uten noen lyder og inntrykk og uten at noen snakker til meg i det hele tatt. Uten at jeg må gjøre noe eller ordne noe. Alle kan være slitne etter en lang dag, og trenge tid alene, også barn. Kanskje hun synes det er slitsomt at dere er så mye sammen og kanskje hun trenger mer tid for seg selv enn dere andre i familien.

[thumbalina]

Vi var også gjennom denne krisen i sommer - trodde jeg skulle bli gal! alt var galt - uansett. Han våknet sur og grinete, og hadde bare små øyeblikk innimellom som var blide, før det vippet tilbake til sinne og frustrasjon. Heldigvis gikk det over i løpet av rundt halvannen mnds tid...like plutselig som det startet.

[Chakoya]

Hei TS

Kjenner meg mye igjen i hverdagen din bare at vi har en gutt litt eldre enn din, som er sen i mentaliteten og som har ADHD.

For oss er det klare og tydelige grenser som gjelder. Det kan virke som om det ikke gir noen mening de stundene fremover det er slik, men i lengden får man igjen for det.

Og ja, det hender nok vi mister besinnelsen noen ganger og roper. Det er ikke bra... Men man kan bli ganske frustrert til tider.

Eks hva jeg ville ha gjort dersom barnet puffer meg gjentatte ganger i armen er å fortelle direkte: Slutt å puff meg i armen.

Altså for min del ville jeg ikke spurt om barnet kan slutte å puffe meg i armen. For barnet kan det virke som om du dermed gir det et valg, om det kan fortsette å puffe i armen eller ikke.

Ved å fortelle barnet direkte: Slutt å puff meg i armen, ville dette ville vært første advarsel.

Fungerer ikke det, ville jeg gitt klar beskjed til barnet om at det kommer en konsekvens av å ikke lystre, så om barnet fortsetter kommer det en konsekvens. Konsekvens kan feks være timeout, fjerne ting barnet er veldig glad i og holder kjært, fjerne ting barn får lov til å holde på med i hverdagen som er bonus for barn.

Angående spising...

Dette er blitt fullført hos oss en gang, og det har ikke forekommet igjen etter den konsekvensen jeg kjørte da.

Det var det med at barnet nektet å svare for hva han skulle ha til kveldsmat. (Hvis jeg lager noe han absolutt ikke vil ha spiser han det ihvertfall ikke)

Videre fortalte jeg at han er nødt til å svare på det....

Tiden gikk og ikke noe svar kom. Så gav jeg beskjed til barnet om at innen 5 minutter trenger jeg et svar og er ikke svaret gitt innen da er fristen for å få mat gått ut.

Barnet gliste frekt til meg og himlet med øynene for å teste meg.

Da 5 minutter var gått og litt over det sier barnet at han plutselig skal ha mat. Han valser med et glis bort til kjøleskapet for å titte hva som er inni. Da svarer jeg på en rolig og fin måte at fristen for å få kveldsmaten her nemmelig gått ut, så han må i seng uten kveldsmat.

Det ble selvfølgelig surving osv, hopping i senga, roping, skriking osv... Og en kveld med mye problemer. Men det barnet lærte fra da av er at han må svare når jeg spør han neste gang. Og at kveldsmat er ikke bare noe han kan vente med når det passer han best, fordi det er noe som heter leggetid, og rutiner og regler skal holdes. Etter dette har vi aldri opplevd dette igjen.

Det kan høres strengt ut, men på en annen side fikk barnet se en meget tydelig og klar grense over hva som er akseptabel oppførsel her i huset.

Samme er det hvis barnet prater stygt til oss. Banner mot oss, kaller oss stygge navn osv. Da får han timeout på rommet til å tenke seg om. Han skal si unnskyld på en ordentlig måte, før han får lov til å komme ut igjen.

Nekter han å gjøre lekser, lager mye styr og problemer ut av det, med banning, stygge ord rettet mot oss voksne osv får han heller ikke gå ut å gjøre andre morsomme ting. Trening, venner osv blir satt på vent.

Når han begynner å nekte på å gjøre lekser, og eventuelt begynner å gjøre andre ting i huset ignorerer vi det til en viss grad.

Når tiden nærmer seg for at vi ser han for eksempel skal gjøre seg klar til trening forteller vi at leksene har han ikke gjort, og at han har somlet vekk tiden på andre ting, og at det blir ikke noe trening på han denne gangen.

Løper barnet avgårde uten lov og ikke vil høre drar vi ned til fotballtreneren og gir beskjed om at barnet ikke får lov til å være med å trene.

(Hos oss ligger barnet bak alle dem andre elevene, slik at å følge med så godt han kan på leksefronten er viktig for han.)

På denne måten ser barnet at vi er autoritetspersoner som bestemmer over han, og at om vi må så er trenere, lærere osv med på laget.

Han lærer også at spiller han på team med oss, så får han selvsagt mye igjen for det.

Ellers kjører vi poengsystem/belønningssystem her i huset.

Belønning av god atferd Det kan også være aktuelt for andre barn, selv om de ikke har ADHD eller andre diagnoser.

Barnet kan velge seg ut av den gode belønningen han tjener seg opp.

Feks, kinoturer som koster litt ekstra mye penger, dra på badet hele familien, spille dataspill, se på tv ++ .

Når vi kjører en konsekvens forteller vi barnet hvorfor det kommer en konsekvens, og hva det forventes av barnet.

Ting vi også øver på er at barnet må lære seg til å vente på tur. Det er ikke noe galt i å lære barna det. Feks når telefonen vår ringer, må barnet vente eller henvende seg til noen andre.

Prater jeg og kjæresten, må barnet vente og ikke bare avbryte samtalen busende inn med andre ting.

Det går fint an å si at man trenger litt tid til å hvile eller noe til barna sine, og at dem eventuelt må prøve å gjøre noe på egenhånd. Som for eksempel å leke osv.

Det er trening og en god posjon tålmodighet som skal til.

Er dere to voksne med barnet i huset så ta dere en timout dere også hvor dere går en tur eller noe i det dere er ifred med å miste besinnelsen. Stepp inn for hverandre som voksne. Ha samme regler slik at barnet ikke kan tvinne dere rundt fingeren. Vær enig med hverandre i konsekvenser som blir utført foran barnet. Er dere uenige der og da, vent til etterpå og snakk om det.

Det viktigste jeg har merket er at teamarbeid hjemme er det viktigste for oss. Sammen med klare grenser!

Ihvertfall for barn med adhd er det slik at man skal gjerne være litt firkantet. For disse barna skaper det trygghet osv.

Jeg tror nok også generelt for andre barn... Klare grenser er viktig. Og å gjennomføre grensene 100 % er viktig.

Endret 18. oktober 2009 av Chakoya

[Gjest Sliten mor, puh!]

Hei jeg kjenner meg veldig godt igjen.. vesla mi er 6år gammel og hun har forandret seg masse, spesielt etter hun begynte på skolen. Det hender hun blir sint, sier at ingen vil leke med hun eller er glad i ho ol.. og hun ter seg som en tenåring til tider og kan få meg til å rive meg selv i håret til tider og jeg holder på å bli sprø.. puh! Ellers er hun stort sett ei blid og god jente og lærer seg stadig nye ting.

Det som er blitt ett ellers problem hos oss er legging, hun kan prestere å stå opp igjen ett par ganger og har bestandig noe hun skal si til meg eller spørre om, også presterer hun å banke i veggen eller vil lese. Også kan hun prestere å si hun er mer sulten når det er leggetid, alt for å drøye tida ut og det går på tålmodigheten. Det er blitt ett dagligdags problem hos oss, og det var aldri ett problem før og jeg vet hun kan bedre. Jeg har lest en del om 6 år trassen og har forstått også på dere andre at jeg ikke er alene om disse tingene og jeg syns det er en god trøst, he he..

Jeg skulle så gjerne ønsket jeg iblant ikke ble så sint, og har mest lyst å rive av meg håret.. men som sagt så tester de oss! Og jeg er jo så glad i henne og det går aldri en dag uten vi sier det til hverandre eller viser det, og vi for så fremover.. det kommer andre milepæler og prøvelser, men jeg ville aldri vært foruten de.

Hilsen Kristine.

[Gjest Gjest]

Jeg er i gang med min tredje 6 åring! Dvs han har nettopp blitt 7 og han har vært, som de to andre et sant mareritt!

Alt er galt, hele verden er dum, jeg vil bestemme...alt...!

"Jeg vil ikke ha de sokkene, jeg vil ha de sokkene likevel, særlig når du sier at jeg kan ta noen andre!"

"Jeg mener det motsatte, uansett hva du sier!"

Jeg ser en liten lysning i tunnelen nå. Det roer seg sakte, men sikkert og freden senker seg forhåpentligvis over heimen en stund før sistemann skal ut i stormen.

Det viktigste er å la uakseptabel oppførsel få konsekvenser og la barnet oppleve at det blit gjennomført...no matter what!

Og det gruer jeg meg til, for sistemann er i en alder av 3 år en hissigpropp av en annen verden!

[makkapakka]

au hva har jeg i vente nå da.

Tror ikke min har kommet dit ennå, har vært litt trass i høst, men ikke de store bølgene som dere beskriver.

Er det forresten stor forskjell på jente og gutt?

[AnonymBruker]

De siste månedene har vår ellers så blide og energiske 6-åring blitt mer og mer det jeg vil kalle kranglete. Når hun er sliten etter skolen, eller trøtt, greier hun på ingen måte å kontrollere det som kommer ut av munnen hennes, og hun svarer oss på en slik måte at det er meningen at vi skal hisse oss opp. Vi pleier å la være å svare når hun snakker slik, med forklaringen at hun må prate i en hyggelig tone hvis vi skal prate sammen. Men dette hjelper absolutt ingenting.

Hun prøver våre grenser på en måte hun ikke gjorde i trassalderen, da var det andre ting det gjaldt, og mye mindre slitsomt og prøvende for oss. Nå er det sure miner nesten daglig. Hun er meget sta og intelligent, og kan formulere seg på en måte som "fanger" oss voksne - dette gjør hun med besteforeldre også.

Idag, når jeg sitter hjemme og jobber litt foran dataen, knuffer hun til meg gjentatte ganger og jeg ber pent om hun kan la være å skumpe borti meg, jeg er straks ferdig og kan sette meg hos henne da. Hun gir seg ikke. Etter dette er det tid for kveldsmat, og hun svarer ikke på spørsmålet om hva hun vil ha på maten sin. Neivel, da smører jeg et pålegg hun pleier å like, og et glass melk. Etter å ha hatt maten foran seg noen minutter tramper hun ut på kjøkkenet og kaster maten rett i søpla! Dette er noe jeg ikke kan godta overhodet, og hun må inn på rommet sitt og tenke seg om, etter en formaning om at sånt gjør vi ikke her i huset. Barne tv slås av og jeg ber om at hun skal si unnskyld.

"Unnskyld" skrikes så ut av rommet hennes og etterhvert kommer hun trampende ut på kjøkkenet og er "kjempesulten". Ingen ny mat kommer, og hun fortsetter å være pottesur. Hun provoserer igjen ved å få tak i noe eplejuice, som bare helles ut i vasken.

Så tenker man jo sikkert at hun gjør dette for å få oppmerksomheten vår, at vi har kommet inn i feil spor, og på en eller annen måte gjør det verdt det for henne, å oppføre seg slik. Men jeg kan ikke se at vi samarbeider med henne om denne oppførselen, for å snakke Jesper Juul-språket, tvert imot, vi sier klart i fra at vi ikke ønsker å ha det slik i vår familie, og at vi ikke vil svare på sure og sinte forespørsler og kommentarer. Det hender likevel innimellom at jeg mister besinnelsen og hever stemmen, jeg synes det er viktig at hun vet at vi voksne også kan bli sinte og at vi har følelser. Men det er aldri første svar på provokasjon, vi prøver alltid å snakke rolig flere ganger først.

Dagene våre som familie er fylt med veldig mye positivt, vi er mye sammen, spiser middag sammen hver dag og gjør alltid hyggelige aktiviteter i helgene, hun har venner på besøk og trives med skole og aktiviteter. Hun elsker å lage ting og er kreativ og utforskende. Men hvorfor blir hun så sur på oss, dette er nesten som å ha en tenåring i huset, og hun er bare 6 år! Det er smelling i dører og drama-utspill daglig her nå.

Er det noen som har noen enkle tips og huskeregler til hvordan man kan håndtere slike perioder uten å gå fra vettet selv?

hei Ts, jeg har en datter på snart 6.Og sånn som du beskriver ditt barn er akkurat sånn som mitt er om dagen, det er nesten ikke til å holde ut med.

Lykke til og håper dem roer seg ned snart.

[andy capp]

Det får vi håpe, hvis ikke har det pågått i over to år....

[AnonymBruker]

Gikk det seg til TS? Jeg er nemlig der du var, i dag....

Anonymkode: 1bbb3...21e