Samværsordning

[Gjest Gjest_Eirin_*]

De fleste foreldre ønsker vel å se barna sine mest mulig etter et samlivsbrudd. Men om man velger å ta mest hensyn til barna, hvilken samlivsform er da best for barnet?

Om man tenker seg at mor og far er gode venner, kjøper hus i samme nabolag, hva er da best for barnet? Samvær med annen hver helg, pluss en fast dag i uka, eller en 50/50 deling. Må legge til at barnet har full mulighet til å gå mellom husene når h*n ønsker det, og at dette er helt greit for foreldrene.

Barnet skal selvsagt ha to hjem, men jeg tenker på om det kan være mest praktisk å bo hos den ene forelderen, med tanke på alt av klær, sportsutstyr osv. Dette er ikke snakk om et lite barn, men en tenåring.

[Gjest Hilde K S]

Spør barnet.

[Gjest Purple Haze]

Når barnet er over 12 år, skal dets mening tillegges stor vekt, så jeg er enig med Hilde KS her.

Personlig er jeg ikke så fan av 50/50 deling, men hvis det passer dere best, så gjør det det. Så lenge dere bor i gangavstand, og barnet kan gå fram og tilbake som det vil, kan det være veldig greit å ha en fast base. Da kan jo barnet ha så mye samvær det ønsker med dere begge, men likevel ha et fast bosted hele tiden.

[Gjest Gjest_Sofie_*]

Jeg har snakket med en barnepsykolog som sier at så godt som ingen barn ønsker en 50/50-ordning. Barn som lever på den måten føler ofte ikke at de har to hjem, de føler de ikke har noe hjem i det hele tatt. Barn som sier de vil ha 50/50 gjør ofte det fordi de - selvfølgelig - er like glade i begge foreldrene og ikke klarer/ønsker å velge mellom dem.

Jeg vil si det beste er at de bor fast et sted, og så har helgesamvær + + med den andre forelderen. Barn som bor 50/50 føler ofte at de bor i en bag, at de flytter fram og tilbake hele tiden osv. Og når det så på et tidspunkt kommer inn en ny samboer til hver av foreldrene og disse eventuelt får barn sammen, så føler barna som stadig flytter fram og tilbake enda mer at de ikke har noe hjem. Det er alltid noen andre som bor der fast mens de selv er på evig vandring.

Men selvsagt gjelder dette ikke alle. Ingen regel uten unntak.

[Gjest Også en mamma]

(Går sterkt ut fra at barnet kan bo hos far, og være hos mor i samværshelger, som omvendt... eller?)

Spør barnet hva det vil, uten å legge føringer for det. Og et barn i den alderen bør få bestemme dette selv.

Lykke til!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har snakket med en barnepsykolog som sier at så godt som ingen barn ønsker en 50/50-ordning. Barn som lever på den måten føler ofte ikke at de har to hjem, de føler de ikke har noe hjem i det hele tatt. Barn som sier de vil ha 50/50 gjør ofte det fordi de - selvfølgelig - er like glade i begge foreldrene og ikke klarer/ønsker å velge mellom dem.

Jeg vil si det beste er at de bor fast et sted, og så har helgesamvær + + med den andre forelderen. Barn som bor 50/50 føler ofte at de bor i en bag, at de flytter fram og tilbake hele tiden osv. Og når det så på et tidspunkt kommer inn en ny samboer til hver av foreldrene og disse eventuelt får barn sammen, så føler barna som stadig flytter fram og tilbake enda mer at de ikke har noe hjem. Det er alltid noen andre som bor der fast mens de selv er på evig vandring.

Men selvsagt gjelder dette ikke alle. Ingen regel uten unntak.

Det er dette jeg også tenker, at barnet vil føle at h*n bor i bag. Barnet selv har sagt at h*n er like glad begge foreldrene, og at h*n ikke ønsker å såre noen ved å "velge" Vi har forklart at man ikke "velger" bort den ene av oss ved å bo fast hos feks far.

Ellers, tusen takk for svar!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

(Går sterkt ut fra at barnet kan bo hos far, og være hos mor i samværshelger, som omvendt... eller?)

Spør barnet hva det vil, uten å legge føringer for det. Og et barn i den alderen bør få bestemme dette selv.

Lykke til!

Barnet har full mulighet til å bo hos far, og være hos mor i helger, så her er det ikke forskjell. Det vi ønsker, er å finne ut hva som er best for barnet på sikt. Barnet vil få full mulighet til å se oss like mye alt etter ønske.

[Gjest Gjest]

Jeg tror absolutt en tenåring vil ha best av å bo ett sted, men med fri tilgang til samvær med den andre, slik du skisserer. En tenårings hjerne har nok forandringer å takle, om de ikke også skal måtte pakke med seg alt mulig og flytte det mellom to hjem annenhver uke.

Angående hvilken forelder det bør være - hva med å bytte etter et år? Dermed får begge foreldre delta i tenåringens liv, og tenåringen får oppleve to deltagende foreldre, uten å måtte bryte opp alle detaljene i ett kjør.

[Gjest Gjest]

De fleste foreldre ønsker vel å se barna sine mest mulig etter et samlivsbrudd. Men om man velger å ta mest hensyn til barna, hvilken samlivsform er da best for barnet?

Om man tenker seg at mor og far er gode venner, kjøper hus i samme nabolag, hva er da best for barnet? Samvær med annen hver helg, pluss en fast dag i uka, eller en 50/50 deling. Må legge til at barnet har full mulighet til å gå mellom husene når h*n ønsker det, og at dette er helt greit for foreldrene.

Barnet skal selvsagt ha to hjem, men jeg tenker på om det kan være mest praktisk å bo hos den ene forelderen, med tanke på alt av klær, sportsutstyr osv. Dette er ikke snakk om et lite barn, men en tenåring.

En tenåring hadde jeg spurt tror jeg...

Om delt omsorg er en grei ting eller ikke avhenger jo av barnet! Men jeg hadde nok heller satset på annenhver ons-man hos samværsforelderen, ikke den ene dagen i uka - den er bare teit for alle parter.

[Far til 2]

Jeg er enig med de som sier: "Spør barnet". Dette er imidlertid litt avhengig av barnets alder.

Selv opplevde jeg og min søster felles omsorg, og vi praktiserer nå dette begge to. Min søster valgte løsningen da bruddet skjedde og med barnas velsignelse fra første dag, mens mine barn har bodd hos moren og deretter hos meg. Men gradvis har de endret syn på moren og er nå i praksis inne på en delt løsning. Pr idag ser det ut til at dette passer best for våre barn.

De aller fleste barn trenger tryggheten felles omsorg gir den første tiden etter bruddet. Redselen for å "miste" en forelder er værre enn noe annet. Mange barn velger å fortsette med felles omsorg, mens noen barn velger å bo hos bare en forelder etterhvert som de blir større. Men det går hele tiden på barnas premisser og ikke på hva foreldrene mener.

I tillegg gir felles omsorg den første tiden et MYE mindre konfliktrelatert forhold i den første og kritiske fasen. Dette gjør det mulig å snakke sammen uten den unødige bostedskonflikten. Dessuten vil det på sikt gi en stor avlastning for den av foreldrene som ellers ville ha vært omsorgsforelder alene.

Det gir også barna gleden av å føle å ha 2 ansvarsfulle foreldre som begge ønsker dem det beste.

Sett utifra mitt ståsted er felles omsorg det beste utgangspunktet. Dette sier jeg fordi jeg selv opplevde det som barn. Min søster har valgt det samme og vi er nå på vei dit også (basert på BARNAS behov).

Det krever litt mer av oss foreldre (f.eks. dette med sykler, ski og annet) men om barna på denne måten beholde5r tryggheten for at de ikke har mistet noe i forbindelse med bruddet vil det være verd det. Dessuten kan løsningen endres når barna har bygd opp denne tryggheten og om de senere ønsker en alternativ løsning.