Mine søsken har beskyldt faren vår for misbruk

[Gjest Utlogget trist]

Hva skal en gjøre når to av dine søsken sier de har blitt seksuelt misbrukt av faren vår og en selv ikke har noe som helst minner om slikt, men kun husker en normal og lykkelig barndom?

Min bror etterlot seg et brev før han tok sitt liv for 7 år siden, der han blant annet hadde skrevet at han hadde blitt misbrukt av vår far...og at det var en av grunnene til at han slet med depresjoner. Min bror var en ganske kompleks og impulsiv person, som ofte kunne finne på å si helt syke ting... blant annet at moren vår var en grusom mor. Dette er bare en av grunnene til at jeg valgte å ikke tro på det min bror sa om misbruket, da jeg vet at moren vår er verdens mest fantastiske menneske, og alltid har gjort alt hun kunne av godt for oss.

Plutselig får jeg høre i dag av min mor at søsteren min har begynt å få vage minner om misbruk hun også! Hun begynner å huske at faren vår har gjort ting... som han aldri skulle gjort.. men samtidig er hun ikke sikker. Hun har tidligere innbilt seg ting, og har hatt hallusinasjoner blant annet. Kan det være at hun har blitt påvirket at det broren min sa, og at hun har begynt å innbille seg ting?

I syv år har jeg gått rundt og trodd at broren min sa dette for å hevne seg på vår far, som han hadde et dårlig forhold til. I syv år har jeg vært sint på ham, for at han kastet vekk livet sitt og ikke tok seg sammen og for at han kunne gjøre dette mot vår familie. For at vi måtte leve med å ha en død bror. Nå vet jeg ikke hva jeg skal tro... jeg klarer ikke å forholde meg til dette. Men jeg har jo lurt på hvorfor det bare er jeg som er "normal" av oss søsknene, er det fordi det er jeg som ble spart...

Det er bare så grusomt at jeg klarer ikke å tenke. Trodde det skulle være tragedie nok at vår bror ikke ville leve lenger. Og hvor grusomt er det ikke å bli beskyldt for noe så forferdelig om en er uskyldig? Nå er det for mye... Hvorfor skjer dette med vår familie.?

Huff. Måtte bare få ned noen tanker..vet det er litt for heavy til at de fleste klarer å gi noen tilbakemeldinger. Fikk ihvertfall formulert noen av tankene jeg har hatt i hodet i dag... tror det hjalp.

[Gjest zeba]

Dette var meget trist lesing. Jeg ville ikke svare noe her eller gi deg noe råd, men vil bare gi deg en klem. Dette kan ikke være lett for deg.

[Gjest brutal_mann]

Har du ingen minner og har et fint liv så er du der du skal være i livet.Eeventuell historie er da nettopp historie. Synes din mor og søster skal slutte å kødde med hodet ditt.

[Gjest den andre siden]

Det er nok ikke lett å være den eneste som ikke har vonde minner og som føler at det som søsknene sier ikke er riktig. Men jeg skal love deg at det er ikke mindre morsomt å være den som ikke blir trodd, i sær når man vet at det man har opplevd er sant.

Mitt yngste søsken, attpåklatten, som er maaange år yngre enn meg og søsken nr. 2 har aldri opplevd samme oppveksten som vi to andre. Jeg var eneste jente og ble tuklet med, mens både jeg og min jevnaldrende søsken fikk juling/ris/ørefiker jevnlig. Ikke bare når vi fortjente det men også når far trengte å få ut litt damp. Min mor er snill nok men veldig passiv, og av samme oppfatning som far om hva som er riktig barneoppdragelse og ellers er hun en kone av sin tid, blind lojal mot mannen.

Jeg har tatt opp med henne måten vi to eldste ble oppdratt på og hva jeg opplevde, og da blir hun martyr og helt stum. Stakkars henne som har vært så mye syk, hun syns hun har opplevd nok nå.... er gjennomgangstonen og min far blir bare forbannet og nekter selvfølgelig for det som har skjedd, selv om vi har vitner som har sett hva som foregikk. Og det er denne versjonen vår yngste søsken får og som blir trodd, for hvordan kan dette søskenet tro at våre foreldre er i stand til noe sånt når vedkommende selv ikke har opplevd det? Jeg for min del er jo kjempeglad for at minstebarnet har en annen erfaring enn vi eldste, unner ingen å oppleve det som vi opplevde. Vi flyttet jo hjemmefra mens yngstebarnet var liten og ikke skjønte så mye. Alt dette skjedde før minstebarnet var 6 år.

Så dette er vanskelig, både for deg og de andre. Det eneste du kan si er at du syns det er veldig vanskelig fordi du ikke har opplevd foreldrene dine på den måten. Det kan godt være at det dine søsken sier er et utslag av psykiske problemer og fantasi, men det kan også være at det de sier er noe de faktisk har opplevd.

Jeg skjønner som sagt at det er vanskelig, men det er også vanskelig å være den som ikke blir trodd.

[leirbål]

Jeg forstår at det er vanskelig for deg nå.

Og jeg vil ikke si at jeg vet hva som har skjedd og ikke skjedd.

Men jeg vet at når en person har fått ideen om seksuelt misbruk plantet, og den får slå rot, er det svært vanlig at personen begynner å få minner om misbruket. H*n pleier også å få de plagene en misbrukt person har.

Min første tanke er at broren din har pga. sin psyke trodd han ble misbrukt. Dette har fått søsteren din til å lure på om hun også har opplevet dette. (Spiren er sådd.) Så kommer "minnene".

Jeg sier ikke at dette stemmer, kun at jeg vet at det ikke er uvanlig.

Hadde jeg vært deg ville jeg støttet søsteren din. Spør henne gjerne rett ut om hun tror dette kan ha skjedd. Hold deg så til svaret hennes. Sier hun nei, så tro henne.

Men ikke la dette påvirke ditt forhold til familien din. Vær glad i faren din, om du er det fra før.

Jeg vet at det er vondt, men dannheten pleier å komme for en dag.

Og jeg tror nok at når evt. reelle minner kommer, er man ikke i tvil.

[Gjest ts]

Takk for svar

Har tenkt veldig mye på dette gjennom dagen, og synes det er umulig å vite hva jeg skal tro. Om en skal tro på dette medfører det at virkeligheten blir ganske så grusom. Det betyr jo at alt blir snudd på hodet..min far er ikke den jeg tror han er..og mitt raseri mot min bror har vært ubegrunnet og urettferdig. Og både han og min søster har blitt traumatisert og fått livene sine ødelagt, mens jeg har valgt å tro at de er psykisk forvirret.

[Gjest Gjest]

Uff... det er vanskelig å skulle gi noe særlig til svar ja. Skjønner dette er vanskelig for deg. Legger igjen en .

[leirbål]

Svaret på dette kan det ta svært lang tid før du får.

Jeg vet om en som opplevde noe lignende. Den "misbrukte" i den famillien forstod etter mange år at det ikke var sant.

Jeg hadde behandlet faren din som den han var og er mot deg.

Søsteren din som hun trenger. Og husk at selv om det er sant, så kan de fremdeles være psykisk forvirret.

Ikke klandre deg selv for følelsene dine for søsknene dine. jeg vet ikke om noen som står igjen etter et selvmord, uten raseri mot den som tok livet av seg. Prøv å la dette være det det er: din søsters sak. Ikke din. Vær der, støtt henne, men husk at det er stor sjanse for at det ikke stemmer.

[Gjest harene]

Takk for svar

Har tenkt veldig mye på dette gjennom dagen, og synes det er umulig å vite hva jeg skal tro. Om en skal tro på dette medfører det at virkeligheten blir ganske så grusom. Det betyr jo at alt blir snudd på hodet..min far er ikke den jeg tror han er..og mitt raseri mot min bror har vært ubegrunnet og urettferdig. Og både han og min søster har blitt traumatisert og fått livene sine ødelagt, mens jeg har valgt å tro at de er psykisk forvirret.

først av alt så er det helt forståelig at du har følt et raseri mot din bror - men jeg tror du for din egen del må jobbe for å gi slipp på dette raseriet.

det er to muligheter: at han har blitt seksuelt misbrukt, eller at han fant det opp/trodde at han var blitt misbrukt.

uansett tilfelle så har broren din hatt det veldig vondt, og vært veldig syk.

sinne vil uansett ikke hjelpe deg noen vei.

alt i alt så vil jeg si at det slett ikke er uvanlig at misbruk ikke skjer med alle barna. dette gjør det enda vondere for den som er misbrukt å skulle forstå hvorfor misbrukeren valgte akkurat denne.

uansett hva som har skjedd så tror jeg du skal la være å velge side.

du trenger ikke avgjøre hvorvidt din far er skyldig, eller hvorvidt dine søsken har vært syke eller ikke.

ingen er utelukkende onde.

det betyr at en far som har begått overgrep ikke er tvers gjennom ond, ei heller er dine søsken onde dersom de har funnet det opp/hatt grunn til å tro at dette har vært virkelig.

det virker som om du har behov for å velge side, og at dette skal skje ved å få vite sannheten.

hva med å innse at du ikke har et ansvar eller noen kontroll over hva som har skjedd i fortiden, og hva som er sannheten?

hva med å faktisk ikke velge side, men heller bare være der som en venn for din søster, og som en datter for din far?

du tegner et bilde av din mor som den mest fantastiske personen du kjenner.

kanskje dette er sant for deg, men ikke var sant for din bror?

selv hadde jeg nok hatt et behov for å snakke om denne situasjonen med mine foreldre uten å fordele skyld og skam - men rett og slett bare få på bordet om hvorfor det har blitt rom for slikt hvis det faktisk ikke har skjedd.

jeg synes også man skal passe seg kraftig for å si at man lett får slike tanker når frøet først er sådd som en sier.

det stemmer at man har sett dette i flere saker, men da har det gjerne vært en psykolog/tvilsomme metoder inni bildet hvor man har stilt ledende spørsmål til pasienten/barnet.

om overgrepene ikke har skjedd, så har tydligvis broren din hatt det vanskelig, og nå søsteren din likeså.

vær der for henne slik du hadde ønsket at hun skulle være der for deg i en slik situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg kan fortelle at jeg har blitt misbrukt av en i min familie som ingen ville trodd dette om. Tror dette er hinsides deres fantasi. De tror vedkommende er verdens snilleste person, litt sånn lettere tilbakestående. Jeg hater vedkommende og snakker aldri med det. Så det finnes ting i de beste familier som ingen skulle tro..

[Gjest gjest nå]

Takk for svar

Har tenkt veldig mye på dette gjennom dagen, og synes det er umulig å vite hva jeg skal tro. Om en skal tro på dette medfører det at virkeligheten blir ganske så grusom. Det betyr jo at alt blir snudd på hodet..min far er ikke den jeg tror han er..og mitt raseri mot min bror har vært ubegrunnet og urettferdig. Og både han og min søster har blitt traumatisert og fått livene sine ødelagt, mens jeg har valgt å tro at de er psykisk forvirret.

Din far er den han er og var for deg. De fleste overgripere har selv blitt utsatt for det som barn før de selv ble overgripere/kriminelle.

Som en annen gjest skrev her, er det ikke alle søsken som blir misbrukt i ett søskenkull. Og alle opplever mor og far forskjellige. Mor er som regel ikke en seksuell overgriper, men kan behandle barn forskjellig. Alle som er seksuelt misbrukt som barn, blir forvirret og sliter med psyken, men de kan få hjelp.

Du er på lik linje med en med-rusmisbruker - et medoffer. Ring Dixi og få noen råd og noen å snakke med. Link har du øverst på siden her.

Min lillesøster ble befølt av vår pappa, men han gjorde det i halvfylla og hun lå i senga hans. Da han oppdaget at det var henne og ikke noen av de damene som var på nachpiel, ble han lei seg, men hun fikk flere år med rusmisbruk, psyken, og andre spiseproblemer. Jeg ble ikke utsatt for det, men fikk også problemer.

Alle festene i hjemmet satte sine spor. Det er klart.

Men ikke døm noen, verken overgriper eller offer. Vil hun anmelde, så gjør hun det. Ring Dixi ts.

Ingen her kan gi deg råd, og å mene at det bare er fantasi, uten å mene det...det er ingen som vet. Mens du verken kan dømme din far eller din søster eller din avdøde bror. Hvorfor ble du sint på han da han tok livet sitt?

Jeg har opplevd det samme. Jeg ble ikke sint, bare veldig veldig trist.

[Gjest ts]

Det hjelper veldig å høre hva andre tenker om denne situasjonen... tusen takk Ja, det er nok sånn at jeg har et stort behov for å vite hva som er sant, slik at jeg kan forholde meg til det og vite hvordan ting er og så leve videre etter det. Men i dette tilfelle kommer vi kanskje alltid til å lure, og ikke vite hva som er sant. Det er en grusom tanke, men slik er livet, det er ganske tøft ofte. Føler at jeg ikke kan ta noe standpunkt, for om jeg gjør det kan jeg gjøre den ene eller den andre parten stor urett. Men jeg klarer ikke slutte å tenke på konsekvensene om det skulle være sant, for da mener jeg at det er noen som har blod på hendene, og er medvirkende til et tapt liv... og til et annet liv som nå er veldig vanskelig.

[Gjest Gjest_missy_*]

Så begge søsknene dine er psykisk syke med hallusinasjoner og det hele ? Dette høres helt søkt ut for meg altså.

Det pleier forøvrig å ligge mer bak et selvmord enn en depresjon, og det siste din bror etterlater seg er et brev hvor han faktisk forteller at han har blitt misbrukt, har det falt deg inn at han tok sitt eget liv fordi han ikke klarte å leve med det som hadde skjedd han og han visste at om han åpnet munnet å fortalte dere i familien om det ville dere avskrive det som jug og fanteri og det ville ikke være noe støtte å få ?

Hva med å støtte ditt gjenlevende søsken før hun også finner det for godt å ta sitt eget liv ?

pedofile finnes OVERALT, og selvom du ikke har noe minner av din far på den måten er det faktisk store muligheter for at han er en pedofil!

Og dine søsken er kanskje psykisk syke av en GRUNN ?! Eller har de begge hatt en perfekt barndom, uten noe som skulle tilsi at de faktisk skulle bli syke ?