Ny som stemor

[Mayblomstn]

Hei

Jeg er sammen med en mann som har 2 barn på 2 og 6 år.

Han og samboeren gikk fra hverandre for rett over 1 år siden. På tross av at han og jeg har hatt følelser for hverandre lenge valgte vi for en stund tilbake å bryte kontakten slik at de to kunne se om det fantes rom for å gå tilbake til hverandre. Han vet at han er ferdig med henne, men ikke omvent. Vi to er nå tilbake sammen og ønsker å dele fremtiden sammen!

Jeg har truffet barna, og kom veldig godt overens med de. 6-åringen ville ikke engang at jeg skulle gå hjem! Desverre har ikke moren vært flink til å skjule sine følelser for datteren som har overhørt mange av hennes samtaler med venner og sett moren sin trist.

6-åringen går nå tydeligvis med mye dårlig samvittighet for moren og mener det er faren og min skyld at moren er lei seg osv. Dette går svært hardt inn på henne og hun er mye sint om dagen og begynner å storgråte hvis det er snakk om å treffe meg. Hun har sagt at hun ikke vil at faren skal tilbringe tid med meg fordi han da ikke kan bli sammen med moren igjen...

Så er spørsmålet... Hvordan bør vi gå frem?

Vi ønsker jo å være sammen. Skal vi la en 6-åring bestemme over vårt liv? Bør jeg vente med å treffe henne? Vil det endre noen ting hvis vi venter? Bør jeg komme innom på mindre visitter slik at hun blir vant til å se meg? Jeg vet jo at hun liker meg som person. Her er det jo åpenbart moren som gjør at hun får vondt inni seg hvilket selvfølgelig er kjempe trist!

Håper på noen gode råd fra noen som kanskje har opplevd lignende ting...

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er sammen med en mann som har 2 barn på 2 og 6 år.

Han og samboeren gikk fra hverandre for rett over 1 år siden. På tross av at han og jeg har hatt følelser for hverandre lenge valgte vi for en stund tilbake å bryte kontakten slik at de to kunne se om det fantes rom for å gå tilbake til hverandre. Han vet at han er ferdig med henne, men ikke omvent. Vi to er nå tilbake sammen og ønsker å dele fremtiden sammen!

Jeg har truffet barna, og kom veldig godt overens med de. 6-åringen ville ikke engang at jeg skulle gå hjem! Desverre har ikke moren vært flink til å skjule sine følelser for datteren som har overhørt mange av hennes samtaler med venner og sett moren sin trist.

6-åringen går nå tydeligvis med mye dårlig samvittighet for moren og mener det er faren og min skyld at moren er lei seg osv. Dette går svært hardt inn på henne og hun er mye sint om dagen og begynner å storgråte hvis det er snakk om å treffe meg. Hun har sagt at hun ikke vil at faren skal tilbringe tid med meg fordi han da ikke kan bli sammen med moren igjen...

Så er spørsmålet... Hvordan bør vi gå frem?

Vi ønsker jo å være sammen. Skal vi la en 6-åring bestemme over vårt liv? Bør jeg vente med å treffe henne? Vil det endre noen ting hvis vi venter? Bør jeg komme innom på mindre visitter slik at hun blir vant til å se meg? Jeg vet jo at hun liker meg som person. Her er det jo åpenbart moren som gjør at hun får vondt inni seg hvilket selvfølgelig er kjempe trist!

Håper på noen gode råd fra noen som kanskje har opplevd lignende ting...

Heldigvis slapp jeg å oppleve at mor snakket negativt om både far og meg. Men hun var ganske flink til å påføre gutten dårlig samvittighet når han var hos oss. Ringte hun, så snakket hun mye om at hun savnet han og at hun hadde kjlpt pakker til han skulle komme hjem igjen osv. Min mann snakket alvorlig med henne om dette til slutt - og ting har bedret seg betraktelig. Vi måtte også forklare gutten (som da var seks år) at dette med savn egentlig var en fin ting, fordi man viste at man var glade i hverandre når man savnet noen.

Har din mann snakket med mor om dette? Har han forsøkt å fortelle henne at dette kun går utover en part, og det er faktisk datteren? Det er hun som har det vondt her.

Også datteren trenger å få klare meldinger om at mamma og pappa ikke finner tilbake til hverandre, de blir ikke kjærester igjen. Og at det er trist, det er lov å være lei seg - men at det går over en dag. Jeg vet ikke om du skal holde deg litt i bakgrunnen en stund, det må dere bli enige om. Men man skal jo ikke lure barn heller... Og dersom du aldri er tilstede fordi seksåringen ikke vil det, så vil hun kanskje tro at mamma og pappa KAN bli sammen igjen?

Lykke til:) Det er ikke alltid lett å være stemor, men stort sett synes jeg det er kjempegøy!!

[Gjest Gjest]

Du har fått et fint svar her!

Det hørest ut som det er barnets mor som virkelig bør passe på hva slags utrykk hun deler ovenfor barnet. Så store vonde følelser som det barnet får i en så ung alder kan vel godt sette preg..Moren bør fortelle at det er greit at far har funnet en ny dame.

Kansje din mann kan snakke med moren om dette, fordi det er vondt for barnet å gå å kjenne på dårlig samvittighet konstant. 'mamma var trist når vi dro, så vi har ikke rett på å være lykkelige sammen'

Jeg gikk med konstant skyldfølelse som barn pga en familie situasjon, og fordi min mor var 'martyr'. Dette har preget meg ved at jeg lett tar på meg skyld, og får utrolig dårlig samvittighet og er usikker på meg selv. Det er et fryktelig handikap å gi et barn.

[Gjest Gjest]

Som dei andre skriv her så bør far prøve å snakke med mor om korleis barnet har det. Dette er ofte ei slitsom periode for alle parter, men det går seg som oftaste til etter kvart. Det gjorde det for oss.

[Mayblomstn]

Tusen takk for kloke ord alle sammen.

Far skal absolutt forsøke å snakke med mor, og forhåpentligvis så forstår hun at det er datteren som er offeret her, og innser at hun er "den eneste" som kan endre på hennes skyldfølelse eller dårlig samvittighet.

Men hva om hun ikke gjør det?

Hvordan kan vi da gjøre situasjonen best mulig for datteren? Jeg forstår at jeg/vi må være tålmodige, men føler allikevel det er viktig at hun forstår at dette ikke er noe som er opp til henne å bestemme.

[Gjest Lou]

Du og far kan være med på å lette jentas samvittighet ved å snakke godt om mor. Særlig du. Fortell henne hvor heldig hun er som har en så snill mamma, at mammaen hennes er verdens beste mamma (det er alle mødre for alle småbarn;)) osv. Hvis hun merker at du liker mammaen hennes kan det være lettere for henne å akseptere deg. Du kan også snakke med henne om at det er trist at mammaen og pappaen hennes ikke er kjærester lenger, godta hennes sorg over dette.

Jeg er selv stemor og har brukt denne metoden overfor min stesønn. Han slet veldig med lojalitetskonflikt i forhold til meg og mor. Jeg har omtrent overøst han med komplimenter til hans mor, hjelper han med å lage/kjøpe gave til mamma og snakker med han om at det er trist at ikke pappa bor hos dem lenger. Det gjør at han ser at jeg tar hans sorg på alvor. Det er ikke min feil at foreldrene har gått fra hverandre (de hadde splittet opp lenge før jeg kom inn i bildet), og han vet at jeg ikke har ønsket at ting skulle bli vanskelig. Derfor har gutten også knyttet seg til meg, og føler nå mindre lojalitetskonflikt. Han vet at jeg ikke vil prøve å ta mammas plass, for han har allerede verdens beste mamma. Jeg er bare meg.

[Gjest Gjest]

... Hun har sagt at hun ikke vil at faren skal tilbringe tid med meg fordi han da ikke kan bli sammen med moren igjen...

.... Her er det jo åpenbart moren som gjør at hun får vondt inni seg hvilket selvfølgelig er kjempe trist!

Her synes jeg du er veldig rask med å gi moren skylden.

(Noe som dessverre ser ut til å være en gjenganger, og som ofte lager mer konflikter enn det trengte å ha blitt.)

Har du overhørt moren si dette til barnet? Har barnet direkte sagt til dere at mor sier slike ting?

Det er en veldig kjent sak at barn får vondt inni seg når foreldrene skilles. Og at deres største ønske er at foreldrene skal finne tilbake til hverandre. En seksåring er fullt istand til å skjønne at muligheten for det blir mindre når faren har funnet seg en ny kjæreste.

Selv hadde jeg en kompis på (hele) 18 år som ikke likte farens nye dame, fordi han visste at foreldrene ikke kom til å flytte sammen igjen så lenge den nye dama var inne i bildet. Og da hadde foreldrene til og med vært skilt i flere år!

Så det trenger slett ikke være mor som har skylden for dette, og jeg synes det er lite modent å kaste skylden på henne. Det virker nesten som du ikke har eller har lyst til å ha positive tanker om henne.

Mitt råd er å bare fortsette åvære der, så går det seg nok til etterhvert. Om ungene ser mindre til deg, kan hun få forventninger om at du er ute av bildet, og at muligheten for at far og mor blir sammen igjen, er tilstede.

En annen ting er at det er veldig individuelt fra barn til barn hvordan de reagerer, og at noen barn trenger lengre tid enn andre for å venne seg til at mor og far ikke er sammen lenger, og desto lenger tid til å venne seg til at en av dem har fått ny kjæreste. Dersom jenta virkelig sliter med dette, burde kanskje far ha ventet litt lenger før han fant seg en ny partner, og ihvertfall til han sa dette til barna. Ett år er faktisk ganske kort tid i en slik setting! Så det kan faktisk være at det er far som bør ha skylden for at jenta har vondt inni seg, hvis du absolutt vil fordele skyld.