HJELP Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Bekymret mor]

Hjelp meg, jeg er så enormt fortvilet, føler at jeg står og slår hodet i veggen. aner ikke hva jeg skal gjøre. og synes jeg har forsøkt ALT .

Trenger gode råd

Har ei jentunge på 11. Hun har de siste åra, begynt å juge veldig. hun juger om nesten alt, og hun drar det så langt. Spør jeg foreksempel om hvor sjokoladen i skapet har tatt veien kan hun svare: Jeg vet ikke, jeg har ikke tatt den, jeg juger ikke, jeg forteller sannheten. hun har desverre blitt "dyktig" på å juge. og for en som ikke kjenner henne, kan hun lure trill rudt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt samtaler med henne. og når jeg snakke rmed henne er hun veldig reflektert og hun vet jo at man ikke skal juge. og lover gang på gang at hun ikke skal gjøre det mer.

Hverken jeg eller min mann aksepterer juging . og det vet hun godt.

Senest i går spurte jeg om en ting, men hun sto på sitt og sa hun ikke hadde gjort det. og hun fortalte sannheten osv, jeg juger jo ikke mammma... hun fikk beskjed om å gå på rommet og tenke seg om, og når hun var klar til å si sannheten kunne hun komme ned.

Timene gikk og det ble senge tid, jeg sa hun kunne sette seg og spise og gå på badet. med gjevne mellomrom spurte jeg om hun var klar til å si det som det var. men nei, hun hadde jo sagt sannheten.

I dag tidlig , skulle jeg avgårde, og før jeg dro spurte jeg henne igjen om hun hadde tenkt å fortelle meg, det som var sant. men nok en gang sa at hun hadde sagt sannheten.

jeg fortalte at jeg nå skulle dra, og hvis hun ikke fortalte meg det før jeg dro. kom hun ikke til å spise lørdagskos med oss andre. Føst da innrømmet hun sannheten.

Jeg er så enormt fortvilet, vet ikke hva jeg skal forsøke med mer.

Til sist vil jeg bare nevne at jeg er ikke jentungens bio mor. men hennes biologiske mor har hun kun sporadisk kontakt med . og de få gangene de har kontakt på telefon, er det bare kjefting skriking og juging fra mors side.

Hva skal jeg gjøre. jeg synes jeg har forsøkt alt, og trenger gode råd.

På forhånd takk

Hilsen Utslitt og bekymret mor.

[Gjest bobo]

Ikke enkelt det der.

Men hva med å ta en alvorsprat med frøkna.

Det må ligge noe bak det at hun lyver....

Kanskje dere skal spørre henne om hvorfor hun har et så stort behov for å lyve....

Kanskje hun ikke engang tenker over at hun gjør det, at det er en ren reflekshandling!!

Og inngå en avtale om at hun skal få noe hvis hun ikke gjør det.

F.eks hvis hun ikke lyver på 1 uka skal dere som familie dra f.eks på kino da

En annen ting kan være, siden du ikke bio-mor og muligens har flere barn med far? så kanskje hun uten at dere vet det føler seg til side satt?

Kanskje bare du og far og jenta kan dra å gjøre noe sammen 1 eller 2 i mnd? Se om det kanskje hjelper:)

Lykke til

[stjernekyss]

Er du så sikker på at det var løgn da? At hun ikke løy for å få lørdagsgodt?

Skjønner at du er frustrert, men det virker som om dere har kommet inn i et gjensidig dårlig mønster.

Hvordan ville du selv likt det om noen kom og stilte deg til veggs flere ganger i løpet av dagen?

Ville du ikke blitt redd for å gjøre noe galt? Ville du ikke blitt redd for å innrømme at du har gjort noe galt? Ville du ikke blitt lei?

Hvordan ville du gått frem om det var en voksen person du skulle ta opp noe med? Hva hadde du gjort annerledes, og hvorfor?

Tenk hvordan du selv hadde ønsker å bli møtt i en slik situasjon.

Slik det er nå er det i allefall ikke tid og rom for jentungen å komme frem til den riktige konklusjonen selv, slik du henger over henne.

Beklager at jeg er litt streng mot deg her, men jeg håper at du klarer å se din egen rolle i dette, og ikke legger det over på arv fra bio-mor.

Gjensidig kommunikasjon er et nøkkelord her. Og det er en kunst. Det bør læres i grunnskolen.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Du er ikke mamma. Hun har ikke respekt for deg og for meg synes det som om hun ikke bryr seg nevneverdig heller. Dette bør far ta tak i. Evnt sammen med skole/ppt

[Gjest bekymret mor]

Takk for svar.

Jeg stiller henne ikke opp mot veggen hvis jeg ikke er 100% sikker på at hun juger.

Jeg synes heller ikke det er riktig å overse at hun ikke snakker snat, men jeg velger kampene mine med omhu.

JEg prøver ikke legge skylden over på bio mor, og vet at det ikke er noen unnskyldning.

Vi har nok kommet inn i en ond sirkel, må finne koden til å bryte den.

TIl Gjest, jeg er ikke biologisk mor, men jeg jentungens mamma, slike kommentarer kan du spare deg for.

Til stjernekyss: du fikk meg til å høres ut som en enormt dårlig mor, det er jeg ikke, vi overser mye av ting og tang, men løgner liker jeg ikke å overse. hun er 11 og vet godt hva sannhet er .

[Gjest Gjest_Ella_*]

Hei jeg kjenner meg igjen i ste dattra di.. jeg vokste opp i flere forskjellige fosterhjem pga årsaker jeg ikke har lyst til å nevne her men den ene fostermora mi hadde barn fra før av og jeg følte meg som femtehjulet på vogna hun hadde fått det for seg at jeg var veldig vanskelig løgnhals osv så hun trodde aldri på noe jeg sa og mange ganger så innrømmet jeg ting som jeg ikke hadde gjort.. ( jeg kan love deg at jeg tok skylda på meg mange ganger for ting barna hennes hadde gjort og ble straffet for det ) Nå vet ikke jeg om dette er tilfelle her men kan tenke meg at hun er lei seg for at moren har liten kontakt og føler vel kanskje at foreldrene ikke er glad i henne siden faren er sammen med deg og moren har liten kontakt.. vet ikke men sånn tenkte jeg oxo.. Vet bare at du burde fikse dette før hun kommer i tenårene for da kan d hende at hun blir helt umulig å ha med å gjøre.. ikke heng deg så mye oppi småtingene d høres kanskje rart ut men prøv å finne på ting du vet hun intereserer seg for og skulle hun neste gang si hun ikke lyver for en eller annen grunn så prøv å vise at du tror henne selv om du ikke skulle gjøre d.

[stjernekyss]

Takk for svar.

Jeg stiller henne ikke opp mot veggen hvis jeg ikke er 100% sikker på at hun juger.

Jeg synes heller ikke det er riktig å overse at hun ikke snakker snat, men jeg velger kampene mine med omhu.

JEg prøver ikke legge skylden over på bio mor, og vet at det ikke er noen unnskyldning.

Vi har nok kommet inn i en ond sirkel, må finne koden til å bryte den.

TIl Gjest, jeg er ikke biologisk mor, men jeg jentungens mamma, slike kommentarer kan du spare deg for.

Til stjernekyss: du fikk meg til å høres ut som en enormt dårlig mor, det er jeg ikke, vi overser mye av ting og tang, men løgner liker jeg ikke å overse. hun er 11 og vet godt hva sannhet er .

Nei. Jeg er ærlig og direkte. Jeg har hverken kalt deg dårlig mor, eller bedt deg ignorere løgn.

Det er veldig mange andre måter man kan forholde seg til løgn på, som ikke inkluderer det du gjør nå.

Les gjennom ditt første innlegg og bytt om rollene. Du er datteren din og hun er deg. Hvordan ville du i din datters sko opplevd deg selv?

[QuoVadis]

Jeg må i grunn si meg enig med Stjernekyss her, jeg tror ikke hun mener at du er en dårlig mor og jeg tror alle er enig med deg i at løgner ikke kan aksepteres. Men hvis du tar et skritt tilbake og ser litt på situasjonen på avstand så kan det (ut i fra måten du beskriver det i ditt innlegg) virke som du henger på din (ste)datter til du får det svaret du vil ha. Da spiller det ingen rolle hva hun sier.

Jeg er enig med deg i at du bør ta ting opp med henne og gi henne sjansen til å forklare seg på en sannferdig måte. Du må gå inn i ALLE slike samtaler med tillit og stole på at hun forteller sannheten.

Har du derimot bevis eller informasjon som tilsier at hun ikke forteller sannheten, deler du dette med henne umiddelbart etter at hun har servert en løgn. Ingen vits å gi henne sjanse etter sjanse, og henge på henne til hun sier sannheten, du må også være ærlig og fortelle hva du vet.

Det som gjør det vanskelig kan være at man vet noe, men ikke alt, og at hun lyver om noe ,men ikke alt. Er du helt sikker(100% har bevis) på at det hun sier er usant, så fortell henne det du vet og gi henne en reaksjon("straff".Gjerne en avtalt reaksjon) for at hun lyver. Når denne er tildel må du snakke med henne om hvorfor det var viktig for henne å ikke si sannheten i akkurat den situasjonen og gjerne komme med forslag på hvordan hun kunne håndtert det.

Er du derimot ikke 100% sikker, så del med henne hvorfor du tviler på at det hun sier er sant, være ærlig å fortelle henne hva du sitter på med informasjon og gi henne muligheten til å komme med en forklaring, her kan det jo ende opp i en diskusjon eller du får et svar som virker rimelig som du ikke kan motbevise. Da må du nok stole på henne. Skulle det senere vise seg at hun har løyet så må reaksjonen strekkes og samtalen om hvorfor det saken var viktig å lyve må utvides men en forklaring på at hun tidligere hadde muligheten til å fortelle sannheten og forklare at det gjør saken verre.

Slik du skriver kan det virke som hun lyver om alt og ingenting. Hvis hun gjør det så lyver hun om ting det ikke er noen vist så lyve om, ting som i utgangspunktet ikke ville gitt henne i trøbbel ved å si sannheten. Men du beskriver ingen slike situasjoner så det er nærliggende å tro at hun lyver for å slippe unna straff eller kjeft, kan det jo være reaksjonsmåten deres hun forsøker å unngå? Husk at noen barn ikke tåler foreldres skuffelse men tåler å få kjeft- andre tåler skuffelse, men ikke kjeft. For noen er skuffelse straff nok, men for andre må skuffelse følges opp med straff for å ha noen virkning. Noen synes sinn er greit, andre frykter dette høyt. Kanskje er straffen for å stjele en sjokolade vanskeligere å bære enn straffen for å lyve?

Det er viktig at en handling som er straffet/gitt en reaksjon, ender der og ikke vedvarer over flere dager eller tas frem igjen ved senere anledninger. Er noe straffet, så er det ute av verden. Dette kan være vanskelig, men det er viktig eå ikke gi skyldfølelse som vedvarer i tilegg til straff. Hvis et barn må bære det kan det være bedre å lyve. Da er løgnen det eneste vedvarende forseelse og ikke 21 forskjellig andre situasjoner.

Jeg tror ikke barn lyver uten grunn, men det kan være en vane - du sier at forholdet til bio mor er litt problematisk. Kanskje er reaksjonen på små forseelser betydelig større hos bio-mor men løgner får gå ustraffet, og kanskje er skyldfølelsen for å ha skuffet dere større enn den er hos bio-mor og at løgnen er en måte å dempe skyldfølelse? Det kan faktisk være at hun lyver FOR dere, at reaksjonen hun må ta er lettere enn tanken på dere er skuffet/sinna /lei dere. Altså hun lyver for å skjerme deres følelser.

Jeg kjenner ikke din datter men jeg vil tro at hennes problem er sammensatt og vanskelig for henne å snakke med dere om, hvis hun i det heletatt har forståelse for sin egen reaksjonsmåte, en vane kan fort bli en refleks.

Vi vet jo at barn kan være tung lass innvendig tilsynelatende helt unødvendig, de tar på seg skylden for ting de ikke kan lastes for og de bruker negativ oppmerksomhet for å avlede andre situasjoner.

Jeg har i grunn ikke gitt deg noen svar, bare en måte jeg ville forsøkt å løse problemet og noen refleksjoner over deres problem. Men jeg vil nok anbefale å ta noen steg bakover å få oversikt over situasjonen, det kan hende at svar ikke alene finnes hos din datter.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Til sist vil jeg bare nevne at jeg er ikke jentungens bio mor. men hennes biologiske mor har hun kun sporadisk kontakt med . og de få gangene de har kontakt på telefon, er det bare kjefting skriking og juging fra mors side.

Hun gjør som sin mor... Selv om du er hennes mamma i hverdagen har hun også en biologisk mor og det vet hun. Selv om hun sikkert er glad i deg og setter pris på at du er der for henne er hun også glad i sin biologiske mor og er lei seg for at forholdet mellom dem er så anstrengt. Snakker dere om det?

Nå har du prøvd kjefting/masing-metoden. Hva om du ignorerer jugingen en stund? Og prøver å fokusere på alt som er positivt med henne? Kanskje hun har dårlig selvtillit og egentlig ikke vil juge, men så bare skjer det nesten av seg selv... Hun vet sikkert ikke selv hvorfor hun juger, men å få bygget opp selvtilliten kan hjelpe.