Fortvilet og redd

[TT90]

Dette er første gang jeg skriver ett innlegg gjennom kvinneguidens forum så kvaliteten er vel kanskje ikke noe å skryte av.

Jeg unngår for alt i verden å invitere mennesker jeg ikke kjenner til mitt liv og mine problemer, derfor oppdager jeg litt ubehag ved det nå.

Psyken min har fått en liten knekk etter at en av mine beste venninner ble tvangsinnlagt for selvmordsforsøk. Jeg har vært klar over hennes mentale situasjon siden jeg ble kjent med henne for 3 år siden, men det gikk vel kanskje ikke opp for meg før sist uke da hun hadde ringt meg (jeg var såklart ikke tilstede for å ta telefonen) og hun fortalte senere at hun i det øyeblikke sto på ei bru og skulle si hade til meg. Heldigvis (??) fant moren henne og dro henne med seg hjem før det var forseint. Jeg tar på meg skylden, uten grunn, for alt dette fordi jeg har alltid vært den eneste venninna hun kan møte når som helst å få hjelp av. Nå føler jeg at jeg har sviktet henne. Hadde hun ikke blitt tvangsinnlagt hadde jeg bundet meg fast til mobilen i vente på en ny telefon fra henne, evt fra moren.

Foreldrene mine ble hysteriske når de fikk høre om dette og snakket om at venninnen min bedrev maktmisbruk mot meg på den måten hun dro meg inn i dette. Nå vil de sende meg til utlandet fordi de ikke tror jeg vil takle enda ett halvt år før studiene begynner i denne byen. De tilbyr å dekke hele turen, noe jeg vet de ikke har råd til. Jeg tror de frykter at jeg selv skal prøve å ta selvmord. De, som mine venner, blir frustrerte av å se meg deprimert derfor er jeg ikke sikker lenger på om jeg skal snakke med dem mer om mine problemer, for jeg ser at de ikke liker det. Jeg vet ikke om jeg kanskje bare skal dra til utlandet, for mine venner og min families skyld? Det skumle er vel at jeg nå minner meg selv om venninna mi var før hun ble suicidal.

[leirbål]

Hei. Først vil jeg gi deg en .

Det du opplever nå er veldig vanskelig for deg. Det er lett å forstå.

Men jeg vil at du skal forsøke å huske på at venninden din ikke er ditt ansvar. Er hun over 18 er det hun selv, eller helsevesenet som har ansvaret for henne. Er hun yngre er det foreldrene. Men ikke du.

Hun er heldig, hun har en god venninde som stiller opp for henne. Men det er ikke det samme som at du har døgnvakt.

Hvis noen virkelig ønsker å ta livet av seg klarer de det. Da kontakter de ikke venninder el. Det hun gjorde var å rope til deg for hjelp. Tilfeldigvis var det ikke deg, men moren som fanget opp ropet.

Og nå har hun fått hjelp. Hun har mange rundt seg som vil hjelpe henne nå.

Jeg er egentlig ganske enig med foreldrene dine. Det hun gjør mot deg er ikke snillt. Hun mener det nok ikke, men det er for mye for deg.

Fortsett å snakke med foreldre og venner om det du sliter med. Det er ikke det at de ikke liker det. De er bare bekymret for deg. Det er forferdelig å se på at en de er glad i har det så vondt.

De vet det selv om du ikke sier det, og du trenger å snakke.

Reis til utlandet som foreldrene dine foreslår. Kanskje du kan finne deg en liten jobb der du skal bo, så blir det ikke så dyrt for dem.

[Gjest Gjest_L_*]

Hei

Foreldrene dine har rett i at dette er noe du ikke skal være så involvert i som du er nå. Ingen kan ha det slik at de skal være ansvarlig for å alltid kunne gi hjelp, og riktig hjelp, selv ikke til sin beste venninne.

Alle er ansvarlige for å leve selv. Det du kan gjøre for å hjelpe, er å si det videre til foreldrene eller legevakten hvis hun forteller om selvmordstanker og selvmordsplaner. Andre hun kan prate med selv er Mental helses hjelpetelefon, og Kirkens SOS, når hun bare trenger å snakke med noen. Du er ikke ansvarlig for å vite om hun tenker slikt og ikke sier fra.

Når man blir så syk at man tenker på selvmord, har man ofte ikke så god vurderingsevne i forhold til folk rundt seg og hva man skal involvere dem i, og det betyr at de rundt må sette grenser selv.

Når du er ung, kan det være vanskelig å vite når du kan hjelpe, og når du både for din egen del og hennes heller bør si at du skjønner at hun har det så vondt at hun trenger en annen hjelp, og at du må si det videre til noen som kan hjelpe.

Men det er ALLTID feil når du føler at du er ansvarlig for at hun fortsetter å leve. Slik skal det ikke være, og hvis hun faktisk dør, er det fryktelig å ha en forestilling om at det var ens egen feil.

Du bør også være klar over at noen "truer" med selvmord når de har det vanskelig, for å oppnå omsorg, oppmerksomhet og konkrete ting fra folk rundt seg. Dette kan de gjøre bevisst eller mindre bevisst for å oppnå noe. De "roper ulv", for å si det slik. Slike kan også begå selvmord, men lager oftere bare drama. Det er viktig at slike selvmordsbeskjeder bringes til helsepersonell som kan hjelpe personen og vurdere hvor virkelig selvmordsfaren er, og til å lære personen å reagere på andre måter enn å true når noe er vanskelig.

Nå ble det mye tekst her, det du må vite er at du må ta vare på deg selv først og fremst i alt dette, og gi beskjeden og ansvaret videre til de som jobber med slikt hvis det kommer flere selvmordsbeskjeder. Da er det de som har ansvaret for å hjelpe. Vær gjerne venninne, men du må ALDRI være "livvakt". Det er andre sin jobb.

[Gjest Spaghetti]

Det er ikke lett å ha suicidale omgangsvenner, men de er ikke ditt ansvar.

Jeg har selv en bekjent som har drevet å ringt meg før hun hopper utfor, kutter seg opp, tar overdose osv osv I begynnelsen satte jeg himmel og jord i bevegelse. Ringte ambulanse, politi, naboer og alle andre jeg kunne komme på. Fant etterhvert ut at hun selv tok overdose for så å ringe ambulanse.

Etterhvert har det blitt for mye. Jeg har gitt opp. Når hun nå ringer og truer med selvmord og tar farvel, tar jeg farvel med henne. Jeg ringer ikke politiet eller andre, jeg bare tar farvel. Det går ikke an å ta ansvar for voksne mennesker. Man sliter seg bare ut med det.

Min bekjente lever ennå. Hun er alkoholiker og truer med selvmord ca annenhver uke. Jeg kan ikke løpe rundt og passe på henne. Jeg har selv familie.

Noen ganger er slike trusler et rop om hjelp og noen ganger er de for å få oppmerksomhet.