Barnevern

[Gjest bekymret venn]

hei!

Jeg har ei venninne som venter barn snart,med en som dessverre viste seg å ha noen skjeletter i skapet..Han er rusmisbruker, og ikke særlig motivert til å slutte til tross for at han skal bli pappa.De bor ikke sammen, og er av og på som kjærester.Han har blitt fortalt at han trenger å komme med rene prøver hvis han skal ha noe med dette barnet å gjøre når det kommer.(fra barnemor) Det er ikke mange mnd til, så det haster litt nå.Og alt er bare ord på han.Men nå truer han med å sette barnevernet på hennem fordi hun har kontakt med han.Dust med andre ord.Det jeg lurer på er da, hva kreves av han den dagen det barnet er født? urinprøver, behandlingsopplegg? jeg prøver å lete på nett, så fint dersom noen har en link. Venninnen min er usikker selv, hun er vel redd for at det skal falle tilbake på henne. Håper noen kan svare....

[PiriPiri]

Så kjempebra for mor at hun har venninner som bil hjelpe henne:)

Det står ingenting i lovverket om at barnevernet kan stille krav til far om at han må ta prøver eller gå inn i behandlingsopplegg. Det er når mor (altså den gravide) er stoffmisbruker at staten griper inn med tvangsbehandling.

Så det kommer altså automatisk ingen "krav" til far fra statens side.

Men hvis far bor sammen med barnet, eller har mye samvær med det, så vil det påvirke barnets situajson og utvikling at han misbruker stoff. Og hvis noen melder fra til barnevernet om dette (og det håper jeg jo, i så fall), vil barnevernet gå inn i saken og se hva de kan gjøre for å gjøre situasjonen best mulig for barnet (og mor).

Det som da kan skje, er f.eks at far kan bli nektet å være så mye sammen med barnet, og at noen fra barnevernet må være tilstede når han skal være med barnet sitt. Men nøyaktig hvilket tiltak som skjer, kommer an på situasjonen der og da og hva barnevernet der og da bestemmer.

Jeg tror mor er klok i dette tilfelle hvis hun ikke bor med far, og kanskje ikke har så mye kontakt med han. Hvis han melder henne til barnevernet på grunn av seg selv, så melder han jo egentlig seg selv til barnevernet. Kanskje han egentlig vil ha hjelp? Uansett er ikke dette mors ansvar, hun har først og fremst ansvar for barnet som kommer, og for seg selv.

Dette ble litt langt. Håper det kan være til litt hjelp.

[Gjest bekymret venn]

Så kjempebra for mor at hun har venninner som bil hjelpe henne:)

Det står ingenting i lovverket om at barnevernet kan stille krav til far om at han må ta prøver eller gå inn i behandlingsopplegg. Det er når mor (altså den gravide) er stoffmisbruker at staten griper inn med tvangsbehandling.

Så det kommer altså automatisk ingen "krav" til far fra statens side.

Men hvis far bor sammen med barnet, eller har mye samvær med det, så vil det påvirke barnets situajson og utvikling at han misbruker stoff. Og hvis noen melder fra til barnevernet om dette (og det håper jeg jo, i så fall), vil barnevernet gå inn i saken og se hva de kan gjøre for å gjøre situasjonen best mulig for barnet (og mor).

Det som da kan skje, er f.eks at far kan bli nektet å være så mye sammen med barnet, og at noen fra barnevernet må være tilstede når han skal være med barnet sitt. Men nøyaktig hvilket tiltak som skjer, kommer an på situasjonen der og da og hva barnevernet der og da bestemmer.

Jeg tror mor er klok i dette tilfelle hvis hun ikke bor med far, og kanskje ikke har så mye kontakt med han. Hvis han melder henne til barnevernet på grunn av seg selv, så melder han jo egentlig seg selv til barnevernet. Kanskje han egentlig vil ha hjelp? Uansett er ikke dette mors ansvar, hun har først og fremst ansvar for barnet som kommer, og for seg selv.

Dette ble litt langt. Håper det kan være til litt hjelp.

Tusen takk for et godt svar....Nei jeg har lett etter et lovverk angående dette i hele natt, og det er sant som du sier..det står ingenting om akkurat dette...(som jeg har funnet iallefall)

Det er mange som har lagt seg en mening om at hun fremdeles har kontakt med han, fordi han driver på med det han gjør.Samtidig skjønner jeg jo henne at hun har vansker med å kutte helt, da hun bærer hans barn.Hun har et barn fra tidligere og som hun har omsorgen for, og det er mye å risikere. Det er fort gjort å få litt skylapper når man elsker noen, og når man ser problemet er det sikkert litt vanskelig å gjøre det endelige valget.Men det som er da, er jo at de ser på henne som uansvarlig, hvis barna hennes er i nærheten av rusmisbrukeren.Her er det snakk om narkotika. Han har holdt på i mange år, og han virker ikke som om han har tenkt å slutte heller.Han går bak ryggen på henne, og siden hun ikke har erfaring fra rus, og de ikke ser hverandre daglig er det vanskelig for henne å oppdage misbruket. det eneste alternativet vil da være tisseprøver.

Er det flere som kanskje har litt erfaring angående dette? Jeg mener og tror at her ville det være lurt av barnemor å være føre var, og melde ifra til barnevern selv, slik at det ikke stilles spørsmål ved hennes rolle som mor...Og spille på lag med dem helt fra starten av. Selv synes jeg det er vanskelig å se på at hun ikke klarer å bryte med han, jeg gir støtte og muntrer henne opp til å forstå at hun kan få det bedre.Men virker ikke som om det hjelper helt.Hva kan jeg si for at hun forstår?

[Gjest Gjest]

Her i gården ble det påstand mot påstand, og så lenge barnefar ikke hadde den daglige omsorgen kunne ikke barnevernet gripe inn. På noen områder. Vi måtte ta det gjennom retten, og jeg vant ikke frem, fordi jeg ikke hadde gode nok beviser for at far var rusmisbruker. Jeg saboterte samværet gang på gang, fordi jeg visste hva han drev på med, og jeg fikk bøter for dette. Heldigvis (slik tingenes tilstand var) så ble han så infiltrert i miljøet at han til slutt fikk en fengselsdom. Og da hadde jeg bevis. I ettertid har han vært mer i fengsel enn utenfor. Han har "krav" 18 timer samvær med tilsyn i året nå, men det er ikke blitt noe av ettersom han nekter å bli kontrollert i så måte når han har samvær med sitt barn.

[Gjest Gjest]

Hva kan jeg si for at hun forstår?

Ikke så mye du kan si. Dersom hun er så lite moden at hun faktisk velger han fremfor barnas sikkerhet, tror jeg dessverre at jo mer du sier, jo mer vil hun ha han.

Jeg ville stilt henne ett eneste spørsmål, og det er om hun er villig til å ofre barna sine for denne mannen. For det er svært sannsynlig at det blir realiteten for henne om hun fortsetter med han.

[Gjest Gjest_ida_*]

Jeg kjenner til et tilfelle der mor ble pålagt urinprøver fordi hun hadde røyket hasj. Hennes samboer (barnefaren) måtte ikke levere urinprøver. Det virker veldig merkelig, men sånn var det.

Heldigvis har det gått bra med barnet og begge foreldrene. Hvorfor ringer hun ikke bv og spør hvordan du skal forholde deg? Hvis hun tillater samvær, kan bv etterpå si at hun har opptrådt uforsvarlig ved å tillate barnet samvær med en som bruker stoff.

[Gjest bekymret venn]

Her i gården ble det påstand mot påstand, og så lenge barnefar ikke hadde den daglige omsorgen kunne ikke barnevernet gripe inn. På noen områder. Vi måtte ta det gjennom retten, og jeg vant ikke frem, fordi jeg ikke hadde gode nok beviser for at far var rusmisbruker. Jeg saboterte samværet gang på gang, fordi jeg visste hva han drev på med, og jeg fikk bøter for dette. Heldigvis (slik tingenes tilstand var) så ble han så infiltrert i miljøet at han til slutt fikk en fengselsdom. Og da hadde jeg bevis. I ettertid har han vært mer i fengsel enn utenfor. Han har "krav" 18 timer samvær med tilsyn i året nå, men det er ikke blitt noe av ettersom han nekter å bli kontrollert i så måte når han har samvær med sitt barn.

Takk for svar...

saken har seg slik da at han har vært hos lege og innrømmet sitt problem tidligere, så han har det vel i journalen. I tillegg har han vært inblandet i en politisak, hvor de vet at det er narkotika involvert, men han er ikke straffet for dette,etter hva jeg vet da iallfall. Jeg håper inderlig det snart går opp for venninnen min hva hun risikerer. hun sier selv at hun vet det, men hun har vanskelig for å ta den enderlige avgjørelsen. hun er på ingen måte noen dårlig mor, men jeg tror nok at dette er veldig uvirkelig for henne på en måte.Jeg prøver jo så godt jeg kan å få henne på bedre tanker, men jeg føler vel at jeg blir litt for hard noen ganger. Men jeg bryr meg jo bare om henne og hennes beste.Jeg vet jo at hun ikke vil miste barna sine.Hun er nok litt lei av å høre meg være så negativ om personen hun skal ha barn med, og som hun merkelig nok er fryktelig glad i, tross at han behandler henne som en dritt...