"Miljøbevissthet"

[My]

Hei!

Nå er jo miljødebatten høyaktuell som aldri før. Men det jeg lurer på er når startet denne bølgen med miljøbevissthet? Jeg vet det var en periode på 70-tallet da miljø også var et hett tema blandt folk.

Startet det hele med filmen "An Inconvinient Truth" (2006) med Al Gore? Eller begynte det før? Var det en spesiell hendelse som utløste debatten?

[Gjest Gjest]

Det begynte vel før 2006? Men jeg er neimen ikke sikker, når jeg prøver å tenke etter Jeg husker det var en periode på midten/slutten av 80-tallet da jeg var liten, hvor det var mye snakk om miljøvern, men da var det mest artsmangfold og regnskogsbevaring. Jeg husker også at det sto om drivhuseffekten i naturfagbøkene på 90-tallet. Og selvfølgelig alt med ozonlaget, KFK-gasser, sur nedbør osv. Men så var det stille en stund, eller? Jeg har vært i kretser hvor man har hatt lavt forbruk og vært bevisst på slike ting lenge, så jeg vet ikke. Husker at i Canada i 2004 var det i hvert fall mye fokus på miljø, men det var kanskje bare blant slike som jeg kjente, ikke noen stor trend :klø: Men det var mye miljøvennlige alternativer osv på markedet allerede da.

[Kamikatze]

Advarsel! Høyttenkning pågår:

Rundt 78-80 var det valgfag på ungdomsskolen jeg gikk på. Da gikk det mest i kjemisk forurensning og biotopers kretsløp vs menneskelig påvirkning.

Allerede i 1972 fikk Norge verdens første miljøvernminister, og året etter startet FNs miljøvernprogram. Allerede da hadde vi sett en jevn flyt av mediedekning av menneskeskapte miljøproblemer; alt fra utryddede dyrearter (i 68 var det ikke nok hval igjen til at det var lønnsomt å sende hvalfangere mot antarktis og i 74 ble isbjørn fredet på Svalbard), farlige kjemikalier i naturen som ga misdannede dyre- og menneskefostre og infertilitet, mens smog nær kvelte mange byboere. Atomtrusselen, og dens potensielle helseskadelige effekter var vel dokumentert etter Nagasaki og Hiroshima detonneringene. Og verden levde i den kalde krigens nukleærangst, med en og annen nervøs rykning i form av prøvesprengninger. Vi lærte oss ettervirkningene etter "trygge" stoffer som DDT og PCB. Der tikket inn forskningsresultater som viste tegn til mild blyforgiftning i eksostette byer. Mange byfolk fikk en tankevekker under oljekrisen rundt 75, når de opplevde hvordan bylufta var uten biler.

I 1977 hadde vi BRAVO-utblåsningen på Ekofiskfeltet. 1979 skjedde Three Mile Island ulykken ukomfortabelt nær. En stor blowout fra en oljeboringsrigg i Mexico-gulfen, Alta-aksjonen som nesten ble en skamplett i Norgeshistorien da Brundtland/Nordli beordret forsvaret mot demonstranter. Et befal med baller gjorde ordrenekt, fordi det ikke fantes lovhjemmel til å bruke norske vernepliktige mot sivile i fredstid, Gro gikk i fistel, men det ble en relativt fredelig politiaksjon. I denne aksjonen møttes naturvernere og naturfolk i felles sak.

Jeg forestiller meg at dette vendepunktet trådstarter etterspør, delvis er et resultat av folkeopplysning gjennom massemediedekning fra katastrofer og menneskeskapt svineri. Og delvis at flere og flere tar bruddstykker fra denne kunnskapen med seg fra skolebenken. - Selv om der er en viss treghet fra et miljøproblem oppstår, til det havner i skolebøkene, og til skolebarna får stemmerett. Men vi skal ikke se bort ifra at også foreldrene blar litt i skolebøkene, og at selv om fjortisser og sekstenåringer mangler stemmerett, har de likevel "skrikerett" gjennom nettverk og organosasjoner.

Og 1986 - WAM! Der smeltet pinadø en reaktorkjerne borti nabolaget. Etter tjernobylulykken ble rein, bær sau og elg uspiselige. Myndighetene satte "trygge" grenseverdier, som vi ikke helt stolte på. Vi visste egentlig ganske lite den gangen, annet enn at vår friske frie natur var blitt giftig av østavinden. Få visste om det var for ett år eller for tusen! Deretter ble hullet i ozonlaget oppdaget. Folk flest følte hvor nær miljøødeleggelsene begynte å puste dem i nakken - en giftig ånde.

To store tankevekkeren for folk flest. Uheldigvis druknet mye ozon-engasjement tidlig, ved at det ble en salig sammensausing av de to ulike problemstillingene: drivhuseffekten med sitt varmereflekterende lag mot ozonlagets UV-beskyttelse. Mange oppfattet informasjonen inkonsekvent på grunn av dette. Men alvoret sank inn hos de fleste. KFK og halon ble forbudt som drivgass i spraybokser i 1991, med full effekt fra 1995, og det ventes at ozonlaget skal være reparert (tilbake til 1980-nivå) rundt 2050.

Folk så at det faktisk nytter å gjøre noe. Og mange fikk opp øynene for at miljøvern faktisk dreier seg om vannet vi drikker, maten vi spiser og lufta vi puster. Det er en midlertidig tørst som stilles hvis vannet vi drikker gjør oss sterile pga kunstig østrogen fra kloakk, og industri. Folk skjønner dette. Men nyhetsmedia er skapt for å formidle nyheter og akuyye hendelser, og svikter sin folkeopplysningsrolle gjennom mer featurepregede dybdereportasjer av mindre akutt art. Det blir mye kampanjejournalistikk og storm i vannglass.

Neste punkt på agenda, får bli en allmenn oppfatning at bedrifter ikke automatisk har rett, bare de vokser seg store og multinasjonale nok.

Al Gore er en liten pusling i den store sammenhengen. Jeg tror han har liten påvirkning på folk flest. Men alle monner drar. Hans filmsnutt kommer som en ekstra dråpe i begeret av kule katastrofefilmer, reell miljøpolitisk debatt og folkeopplysning/utdanning omkring forskningsresultater.

Det finns også en fare for at vi blir miljøfundamentalister. For en tid tilbake så jeg det ble brukt store ressurser på å fjerne etterlatenskapene etter en forlatt hvalstasjon i antarktis. Gudene vet hvor mange tonn bunkersolje som pumpet drivhusgasser og annen sot i atmosfæren, for å fjerne noen tomme ståltønner og bølgeblikktak fra et sted ingen ferdes, og hvor de måtte gått i ukesvis før de passerte de hundre kvadratmeterne hvor metallet lå og rustet. Og nye uker videre før de igjen så tegn etter folk. Samtidig fjernet de et kulturminne - riktignok et ingen fikk se, fordi det lå såpass avsides til. Kanskje vi snøt arkeologene for en godbit om noen tusen år?

Ennå er det mye mediastøy og uklare grenser. Mange sliter med å skjønne om selfangstforbud er miljøvern eller dyrevern. I det hele tatt er det stor mangel på enkle forklaringsmodeller i dette grenselandet hvor også vitenskapsfolk krangler. Da kan føre-var prinsippet komme godt med, inntil ny viten sitter spikret eller har blitt diskreditert.

Hva som virkelig gjorde ozondebatten på åtti-/nittitallet litt "paradigmeskiftish" var at folk flest begynte å kjenne seg igjen i aktørene. Før dette var miljøverner liksom bare et slags synonym for uflidde '68-menn med pjuskete skjeggvekst, som ble holdt som husslaver av sterke skilsmissekåte usexy militanter, og som innemellom oppvask, hustell og bleieskift leste "klassekampen", og som måtte sove på sofaen hver gang kjerringa hadde swingerslag på soverommet, og derfor lot sin frustrasjon gå ut over vanlige folks vanlige sysler. Stadig skulle disse ekle myke menn stikke sin anklagende pekefinger i hjulene. Ikke fikk vi røyke eller kjøre bil. Ikke fikk vi sende opp raketter på nyttårsaften eller kjøpe ny sofa. Heller ikke fikk vi ta en dram, og kjøre speedbåt eller brenne søpla. Alt vi gjorde av vanlige sysler hang disse hippitrynene seg opp i, tilogmed barneoppdragelsen. Folk greide ikke helt å relatere til besserwissere som de ikke kunne kjenne seg igjen i...

Heldigvis er Steinar Lem dau (i allefall ikke mye om å gjøre). Jeg har inntrykk av at hver gang det var den minste mulighet for at små drypp av miljørealitet skulle til å synke inn hos det norske folk, så satt han der med sin selvgode mine og gjorde at folk mente det motsatte av prinsipp. Hva den mannen har ødelagt. Med Al Gore og Kurt Oddekalv kom folk som så ut som folk på banen. Sjølv om slipsklippingen til Oddekalv ødela mer for saken, enn det gavnet den. Fredrik Hauge blir vel satt litt mellom Steinar Lem og ei gateprostituert. Vanlige folk tar vel ikke så seriøst Hauges oppfordring om å redusere eksos-utslipp når han selv nærmest sitter inni en sky av hasjrøyk.

Skiftet mellom '80 og '90. Og har økt gradvis i intensitet (spredning). siden. Skolekullene fra slutten på syttiåra er førti-/femtiåringer nå. De som fullførte grunnskolen på nittitallet er trettiåringer og foreldregenerasjon...

Beklager TS, det ble inni svartens langt og rotet - omtrent som miljødebatten...

Endret 20. oktober 2009 av Kamikatze

[Tabris]

Imponerende oversikt, Kamikatze.

Miljøbølgen de siste årene ble vel også utløst av klimarapporten til FN.

[Kamikatze]

Haha! Det var ikke oversikt men, mimring. Og sikkert full av faktafeil. - Et tegn på at tiden snart er inne for å speide etter økologisk/biodynamisk dyrket gyngestol...

Drivhusdebatten er nok en medvirkende årsak til at miljøvern virkelig er satt på den politiske agenda. Men jeg tror ozondebatten, med dens skrekkscenarier hadde bredere allmen opplæringseffekt.

På grunn av krangling og polarisering av debatten, har det som gjelder drivhuseffekt vært mer eller mindre preget av 'kanskje' og mange er ennå ikke helt overbevist. Ozondebatten var enkel å forholde seg til. Ozonnedbrytende stoffer kunne med letthet forbys, da det fantes alternativer, mens drivhuseffekten har for mange usikkerhetsmomenter ved seg. Blant annet at biler slipper ut marginalt i relasjon til vulkaner, industri og kull/gasskraft.

Jeg sitter i alle fall med en følelse av at drivhuseffekten var debattskapende, mer enn holdningsskapende inntil for ganske nylig. Mye av den seriøse delen av klimaendringsproblematikken ble tidligere hovedsakelig debattert i lukkede miljøer (miljøorganisasjoner, politiske arenaer og forskningsmiljøer). Og klimaendringens prinsipper hadde funnet veien til skolebøkene, men i de norske bedrifters lunsjpauser ble det mer diskutert for eller i mot, fremfor hvordan mekanismene bak fungerer.

Dessuten visste mange at dersom drivhusforskerne fikk rett, betyr det at de må spasere femhundre meterne til butikken, istedenfor å kjøre i SUV. Ens dagligvaner blir direkte "skadelidende". Dette er vanskeligere å få allmen aksept for, enn å skifte ut etpar gasser vi ikke ser, med noen andre gasser som vi ikke ser.

Selv om jeg er dritfascinert av el-biler, og Digger Bestemor ducks gamle Detroit Electric, ble også el-biler inntil relativt nylig sett på som sært, og noe for spesielt interesserte. - Puslete nørdetransport.

Vi må være klar over at det ikke er lett å snakke saklig om naturvern til folk som tror at slottsparken er villmark. De som må overbevises er mennesker som handler på meny, for de er livredde for at fremmede skal se dem med rema1000-poser. Mennesker som er avhengig av bil, selv om de kan bruke føtter, sykkel og buss. Folk som har lånt mer enn de vil greie å betale tilbake på tjue år, for å pusse opp driter'n til en standard knapt de kongelige har råd til.

Jeg er ikke overbevist om dette med drivhuseffekten har sunket inn hos folk enda jeg, Tabris. Selv om det kan ligge en kvelende irreversibel gigantisk katastrofe av bibelske dimensjoner, kun få varmegrader unna i tundraens permafrost...

Endret 20. oktober 2009 av Kamikatze

[Gjest Gjest_LilleMeg_*]

Øystein Dahle var en av de første fagperonene som snakka aktivt om miljø, helt siden 70-tallet. Han var også en av de første til å fortelle om global oppvarming. Det var Øystein Dahle som også har laget noen stikkord som har gjort global oppvarming letere å forstå. Det var han som var først ute med "kloden har feber" og "osonlaget er tynnere i forhold til jorda som lakkenpå en globus er i forhold til globusen" (eller noe sån). Kan være morsomt å sjekke ut!