Han vil ikke bruke tid sammen med meg.

[Gjest Kvinne_31]

Jeg er gift fjerde året på rad, ingen barn. I denne perioden har jeg vært både heltidsstudent. Og nå dette året jobber jeg på heltid, og tar noen fag ved siden av som privatist. Men føler alikevel at mannen jobber veldig mye, og at vi aldri finner på noe sammen.

Han jobber 7 dager i uken, og par ganger i uken jobber han doble vakter. D.v.s i praksis at han er borte fra 07:00 til 22:30. De gangene han tar seg fri er det for å treffe en kompis, gå på en utstillingsmesse, eller bare sove. Bortsett fra den intensive jobbingen kan jeg si at vi har et godt samliv. Det fungerer greit mellom oss seksuelt, og han tar gjerne sine plikter i hjemmet.

Familie og de få veninnene jeg har mener at jeg burde komme meg mere ut, og treffe flere mennesker, stifte vennskap etc. Men jeg er mer av den hjemmekjære typen som ser på ektemannen som sin store klippe i livet. Derfor det gjør vondt at han ikke innser viktigheten av å tilbringe litt kvalitetstid med meg. Er dette normalt for folk flest? Er det jeg som er overfølsom? Bør jeg kanskje få meg barn for å redusere følelsen av tomhet? Slik som idag hadde jeg planer om å lage en bedre fredagsmiddag og nyte den i lag med ham. Men han kommer jo ikke hjem før 23:00 i natt...

[Gjest faren]

Han jobber 7 dager i uken, og par ganger i uken jobber han doble vakter. D.v.s i praksis at han er borte fra 07:00 til 22:30. De gangene han tar seg fri er det for å treffe en kompis, gå på en utstillingsmesse, eller bare sove. Bortsett fra den intensive jobbingen kan jeg si at vi har et godt samliv. Det fungerer greit mellom oss seksuelt, og han tar gjerne sine plikter i hjemmet.

Er dette normalt for folk flest? Er det jeg som er overfølsom? Bør jeg kanskje få meg barn for å redusere følelsen av tomhet? Slik som idag hadde jeg planer om å lage en bedre fredagsmiddag og nyte den i lag med ham. Men han kommer jo ikke hjem før 23:00 i natt...

først av alt vil jeg bare si at jeg vet til en viss grad hvordan du har det, jeg er på sett og vis i samme situasjon selv.

jeg er ikke gift eller med barn, men vi har vært sammen i over ni år.

jeg synes innleggets overskrift egentlig sier det meste: "han vil ikke tilbringe tid med meg". det er ikke "han kan ikke" - mn at han faktisk ikke vil.

jeg og samboeren har hat mang en diskusjon om dette, og han har alle slags forklaringer på hvorfor det er slik.

men til syvende og sist handler det om prioriteringer.

det heter ikke kan, men vil - faktisk. man har alltid et valg.

det som har skjedd for min del er at jeg over disse årene har begynt å tvile på forholdet - i stå stor grad at det nå er en fare for at det faktisk ikke holder.

det tror jeg vil skje med dere også. ikke fordi jeg har denne erfaringen, men fordi man ikke kan bygge på et forhold som har så mye avstand.

det har tatt med mange år å forstå at selv om kjærligheten er der, så betyr ikke det at dette er nok grunnlag.

først og fremst så må du i fullt alvor ta opp dette problemet med ham, og be ham evaluere sin arbeidssituasjon. har dere en livsstil som tilsier at dere trenger all inntekten, så får dere kutte ned på forbruk og levestandard.

det er ikke normalt, og jeg håper du for all del ike får et barn oppi denne situasjonen.

man skal aldri, aldri få et barn får å fylle sine egne behov - og da spesielt ikke for å fylle et behov i fravær av noen andre.

et barn skal også ha en tilstedeværende far, noe din mann ikke er.

selv ser jeg burde tatt et reellt grep når jeg fortsatt var 100% innstilt på å bli i forholdet.

jeg burde flyttet ut, gitt ham en virkelig vekker for at han skulle forstå hvor alvorlig det var for meg.

men, det gjorde jeg ikke, og nå sitte jeg her og er i en fase hvor jeg hverken klarer å komme meg ut eller "inn" igjen i forholdet.

det sliter veldig på, og det forstår ikke den andre som jo aldri er hjemme......

så mitt første råd er: snakk med ham og forklar alvoret. bli enige om en løsning som kan fungere for begge.

vil han ikke det, eller lar være å følge det opp(som i mitt tilfelle) så må du sette hardt mot hardt.

hvorfor skal man være sammen med noen som ikke er tilstede?

[Cannavaro]

Her er det helt klart hans jobbing som ødelegger for deres kvalitetstid sammen. Det virker jo åpenbart. Jeg har litt erfaring med problemstillingen selv, og vil si at det ikke blir tid til mye samliv når han har denne jobbfrekvensen. Hvis ikke ; så må han omstille seg og prioritere tiden annerledes når han først har fri. Dersom han gjør det så kan det selvsagt bli bedre. Nøkkelen ligger i hans jobb, og hans prioriteringer. Ta gjerne en alvorsprat med ham du om hva du føler, hva du trenger og hvordan du/dere mener og syns samlivet skal være.

[Gjest Gjest_gjest_*]

jada,å få barn for å løse et problem er en utmerket idè!!