Føler meg fanget, så dypt nede

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Livet mitt har blitt så anderledes, og nå går jeg snart i bakken. Det ble litt langt innlegg det her, men jeg håper noen har ork til å lese gjennom alt. Jeg vet ikke helt om jeg har lagt det her under riktig tråd.

For en stund siden ble det slutt mellom meg og eksen etter et lengere seriøst forhold.

Jeg flyttet ut fra vår felles leilighet til en hybel og begynte å studere igjen, mens han flyttet til en helt annen by for å gjøre det samme der. Selv om det var jeg som ønsket bruddet og var den "aktive parten" for å gjøre det slutt, var denne overgangen vanskelig.

I flere måneder slet jeg med å takle at livet mitt var anderledes og hver gang jeg møtte den minste motstand (vi snakker virkelig bagateller) fikk jeg til å begynne å gråte, og jeg hadde ikke evner til å ikke gråte. Det måtte liksom ut. Tilogmed ting jeg var forberedt at kom til å gi meg motgang. Som da jeg ringte lånekassa. Helt håpløst.

Etter en liten stund møtte jeg en ny fyr. Fantastisk fyr. Vi ble kjærester etter noen måneder og vi flyttet sammen for noen måneder siden.

I det siste så har jeg lagt merke til at han ikke koser så mye. Han har aldri vært spesielt kosete, men nå må jeg nærmest be han om å kose med meg(stryke meg over håret eller holde rundt meg og sånt) mens vi feks ser på film, bare for å føle meg litt verdsatt, og at jeg er noe mer enn bare en venn. Og vi sitter i hver vår ende av sofaen.

Han viser sjelden vilje til at vi skal sitte sammen i sofaen og om jeg prøver blir jeg avvist nesten hver gang. Han vil helst ligge i sofaen, og da er det ikke plass til meg helt oppi han. Jeg prøver å sende flørtende blikk, men får bare spørsmål tilbake med hva jeg glor på, og om jeg prøver å fortelle han hva jeg ønsker, så går han i forsvarsmodus med en gang.

Han har klagd på at vi har for lite sex, men når jeg prøver å fortelle han at jeg trenger litt romantikk i hverdagen for å ha lyst, så går han igjen i forsvarsmodus. Han holder jo tross alt rundt meg når jeg sover. Men jeg sover jo. Får ikke med meg sånt jeg da. Og det er jo i våken tilstand jeg snakker om.

Han har heller aldri vært spesielt ivrig på å ha sex. Helt i starten, når normale mennesker har sex døgnet rundt og ikke får nok av hverandre, så gjorde han omtrent alt han kunne for å ikke være sånn. Han skulle ikke vise seg svak for meg. Jeg vet at han helt siden han var liten har vært sånn, pga familiegreier og hvordan han vokste opp + jobb i voksen alder, men det er likevel vondt å føle at kjæresten ikke klarer å stole nok på meg til å også vise meg svake sider - ikke engang at han er svak for meg.

Jeg har vært en del deprimert det siste halve året (som igjen kan svare til lav sexlyst som igjen kanskje har gitt han mindre lyst til å flørte eller kose).

Jeg sliter med å komme meg opp av senga om morran, hører klokka, men jeg har trykka på Snooze i søvne i rundt to timer før jeg faktisk klarer å stå opp. Når jeg endelig er våken så er jeg helt tiltaksløs. Ikke ser jeg på tv, ikke leser jeg noe fra pensum, ikke gjør jeg husarbeid, ikke prøver jeg å gjøre meg fin hverken for meg selv eller for kjæresten. Jeg liksom bare er. Ikke alle dager er sånn, så klart. Jeg har jo dager hvor jeg klarer å lese litt pensum, eller klarer å bruke en times tid å bare pleie meg selv med sminke og hudkremer og sånt, men det er lenge mellom hver gang. Jeg forstår ikke hvorfor det er sånn, men jeg er jo klar over at jeg ikke han ha det sånn som det her, men jeg klarer ikke å komme meg ut av det.

Har prøvd å tvinge meg opp av senga tidlig på morran og ta en gåtur rundt i området her jeg bor, bare for å starte dagen, men det fungerer liksom bare der og da. Så fort jeg kommer hjem er jeg tilbake til det samme gamle, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg vet ikke hva jeg gjør galt.

Tidligere i dag møtte jeg moren min. Begge foreldrene mine bor i en annen by en kort togtur unna, men de har kjøpt seg leilighet i utlandet og tilbringer høsten, vintern og våren der, med unntak av noen få uker i jula. Etter at jeg møtte mamma tidligere i dag, så har jeg vært på gråten, og innsett at jeg klandrer henne for å ha dratt fra meg. Vi snakker sammen på msn kanskje en kort gang annenhver uke. Ikke mer. Hun er alltid på farten der nede.

Vi har alltid hatt et bra forhold. Tilogmed da jeg var i tenårene. Hun har vært min beste venn, og nå har jeg plutselig ingen å prate med når jeg har det vondt. Jeg klarer ikke skrive på msn til henne når jeg har det vondt. Hver gang jeg har forsøkt, så har det endt med at vi snakker i noen få minutter om at jeg bare trenger frist luft, og så må hun dra for hun skal ut å spise middag med noen andre norske som bor der hun bor, eller hun må rekke banken eller postkontoret eller Gud-vet-hva.

Jeg har tre søsken, men de har ikke vist noe som helst interesse for å ha kontakt med meg etter at de fikk barn, selv om jeg har prøvd flere ganger. Jeg har snart gitt opp. Pappa og jeg har fått et bedre forhold etter at han og mamma reiste til utlandet. Vi snakker på skype noen minutter en gang i måneden eller så. Vi hadde veldig lite kontakt før de flyttet utenlands.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har følt meg tom så lenge. Jeg har ingenting å gi lenger. På medarbeidersamtalen på jobben forteller sjefen meg at det virker som jeg ikke trives. Det er jo ikke så rart. Jeg har fått problemer med å gi folk et ekte smil. Jeg har gått fra å være en livsglad jente som ikke klarte å gjøre noe annet enn å smile og le til å bli en jente som ikke klarer å smile, ikke klarer å le.

Alle jeg har kjent fra barneskolen til videregående vil beskrive meg som ei jente som alltid er i godt humør. Men jeg er jo ikke den jenta lenger. Jeg tror jeg klandrer mamma for at hun har dratt vekk fra norge. At jeg ikke kan reise hjem til barndomshjemmet når noe er galt, men må vente til hun er på msn og håpe hun har tid til å prate og komme med noen trøstende ord. Hun har vært til så mye hjelp før, men nå aner jeg ikke hvor jeg skal henvende meg.

Jeg har vurdert å oppsøke psykolog, men jeg vet ikke helt hvordan jeg går fram. I tillegg er jeg redd for at en psykolog vil syntes jeg problematiserer følelsene mine og vil få meg til å føle meg dum som i det hele tatt har tenkt tanken. Jeg sitter her og gråter. Er det noen som har vært i lignende situasjon? Hva gjorde dere for å komme dere ut?

[Gjest Gjest]

Om du føler du trenger psykolog, snakk med legen din. H*n kan henvise deg videre, kanskje hjelpe deg litt med en gang osv.

til deg.

[Gjest Gjest]

Hei kjære deg,

Du høres fryktelig lik ut meg. Jeg gikk og fra å være en livsglad jente som "aldri hadde en dårlig dag", til å miste all motivasjon til å fullføre en hel dag. Selv om jeg kunne være glad og sprudlende i noen timer så følte jeg meg aldri lykkelig. Tårene var heller aldri langt unna. Jeg var så sint og skuffa på verden og tolka alt negativt.

Jeg så ikke noe lys i tunnelen og gruet meg til å våkne hver dag. Orket ikke. Sluttet å ta vare på meg selv, holdt på miste jobben, strøyk nesten på skolen(deltid), spiste ikke, sov ikke og satt bare å glodde i veggen, dag ettter dag. Jeg fant overhodet ikke glede i noen ting. Jeg ville bare være alene å gråte. Ikke hadde jeg familie eller nære venner der jeg bodde heller. Etter at jeg begynte å få smerter i brystet gikk jeg til legen og prøvde få noen svar. Jeg var i depresjon og måtte gjøre noe før det var for sent. Kroppen hadde det ikke godt. Jeg fikk mange råd og hvis ikke de hjalp så skulle legen henvise meg til psykolog.

Sakte men sikkert gikk det opp for meg at min livssituasjon var helt på tryne. Jeg kunne sitte der og ødelegge hver dag med å synes synd på meg selv. Jeg måtte gjøre noe!

Startet litt som deg, pleide meg selv og gjorde de tingene jeg egentlig ikke orket. Satte på musikk og "koste" meg med husarbeid. Minte meg på hvorfor jeg gikk på skole, hvilke drømmer og ambisjoner jeg hadde.

Jeg begynte å trene med ei venninne og fikk motivasjon av og se på andre mennesker. Jeg så hvor lykkelig de var og hvordan de så på seg selv. "Sånn ville jeg og bli". Tok sol, kjøpte meg litt nye klær, fikset på håret og smilte i speilet. Min kjære støttende sms venn fortalte meg at når jeg trodde jeg ikke hadde mer å gi - hadde jeg 70 % mer å gå på. Det har du og. Prøv dette!! Uansett hva de late sier så hjelper trening. Det har en HELT utrolig effekt. MER energi, mer selvtillit, bedre humør, bedre kroppsholdning. Du kan gi så lite og få igjen alt!! Tving deg selv til å gjøre noe du vet gjorde deg lykkelig tidligere. Lese bøker, være med venninner, lage smykker etc.

Du har heller ikke tapt noen ting! Slik du beskriver er mennesker lykkelige rundt deg, men all den energien og gleden du sprer BARE ved å være deg Jeg er sikker på at det er utrolig mange som trives i ditt selskap!

Og hva feiler kjæresten din?? Skal han oppnå noe med å være kostbar? Et lykkelig liv kanskje?? Vet du hvor mange menn som elsker sprudlende og glade jenter? Du kan sikkert få hvem du vil og en av de vil respektere og ta hensyn til dine følelser. I tillegg jobber du og går skole, det skal du være utrolig stolt over. At du ikke er en av de som snylter på staten fordi du ikke gidder å gjøre noe!

Vær stolt over deg selv! Ikke tro at du problematiserer følelsene dine og ta heller tak i de! DU kan hvis DU vil

Lykke til

[Gjest Gjest]

Høres ut som du er nødt til å ta noen grep i livet ditt. Legg en plan for ett år fremover:

1. Slå opp med kjæresten din. Finn en som gjør deg lykkelig og fornøyd med deg selv!(tror veldig mye av problemene dine ligger her. Du savner noen som er der for deg! Du hadde ikke savnet foreldrene sånn hvis du var i et velfungerende forhold).

2. Begynn å trene 2-3 ganger i uka med noe du synes er gøy (svømming, jogging, aerobic, spinning etc)

3. Bli kjent med nye folk (dette kan ta tid), meld deg inn på ett eller annet kurs, kor, lag eller lignende.

4. Gjør det til en vane at du aldri sier nei til ting du blir invitert med på, selv om det kanskje ikke frister der og da. Ved å åpne døren for mulighetene er det spennende å se hvor du ender opp.

Føler med deg, har følt det slik selv, men med litt egeninnsats, pluss litt terapi (noen å snakke med) hjalp det! =)Lykke til!

[leirbål]

Hvis du har en god lege, snakk med han/ henne om dette. Du kan også vurdere antidepresiva en periode. For jeg er ikke i tvil om at du er deprimert.

Du nevner at turer ikke hjelper mer enn en liten stund. Det er mulig det er sånn på kort sikt, men prøv å gå en tur ute hver dag. Det hjelper på lang sikt.

Kirkens sos og mental hels er to døgnåpne telefoner som er der kun for å lytte til mennesker som sliter. Av og til gir de råd, eller de bare lytter. Det du ber om egentlig. Du kan ringe de så mye du vil, når du trenger noen å snakke med.

Når det gjelder kjæresten din er det vanskelig å si, synes jeg. Det er ikke lett for ham å leve sammen med en som er deprimert. Så at han ikke klarer å gi deg alt du ønsker nå, er ikke rart. Det er jo begrenset hva han også har å gi.

[Gjest Gjest]

Slå opp med kjæresten? For et bra råd! Det er jo løsningen på alt her inne på kvinneguiden er det ikke?

TS, du skriver jo at du sjeldent gjør noe husarbeid, at du sjelden rydder, at du ikke har sexlyst og at du aldri sminker deg eller gjør deg fin. Tror du virkelig at kjæresten din gidder å ta noe initativ da? Han er garantert irritert på deg også, og siden dere tydligvis har så dårlig kommunikasjon, så har dere utviklet en stillingskrig, en kald krig.

En av dere er nødt til å snakke til den andre, og den ene er nødt til å bestemme seg for å bry seg litt ekstra om den andre. I dette tilfellet synes jeg det er DU som skal ta en skikkelig prat med kjæresten din. Fortell ham at du er glad i ham, og at du er lei deg for at du ikke gjør deg så fin som du kan, men at du trenger litt støtte og hjelp om dagen. Ikke kjeft, eller rakk ned på ham, bare fortell alt som det er. Da er det opp til ham og gi deg litt ekstra oppmerksomhet.

Jeg vet selv hvor kjipt det kan være når man føler at man er den eneste som gir noe, min kjære (jente) hadde også en sånn periode som du beskriver. Bare enda verre ting som hadde skjedd, og i lang tid var det kun jeg som laget mat, kun jeg som jobbet og kun jeg som tok initativ til ting (sex blandt annet). Og da er det selvsagt surt og håpløst.

Du ser jo hva slags svar du får her på kvinneguiden. Det er som regel at å dumpe kjæresten løser alle problemer. Ja, kanskje det, men det vet vi ingenting om. Derfor skal du virkelig SNAKKE med ham, og få ham til å forstå. Dersom han ikke forstår, så er han kanskje ikke noe å samle på. Men det vet bare du.

[leirbål]

Godt sagt gjest 11.30.

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Tusen takk for råd og trøstende ord.

jeg kommer ikke til å gjøre det slutt med kjæresten min. Ikke for det her. Det er en vanskelig periode, og jeg vil ha han med meg når det vanskelige er over. Vil ikke miste en bra fyr fordi jeg har det vanskelig. Han er verdt mer enn det. Han vet at jeg har det vanskelig, men om jeg virker glad en dag så tror han at nå er alt ferdig, og han forstår ikke helt at problemene ikke forsvinner over natta.

Jeg forstår også at det ikke er helt lett for han heller, men det store problemet er at han tror at det er han som er problemet, at det er han som gjør at jeg er lei meg, og han tror ikke på meg når jeg forteller at det ikke er han, for det er han som får meg til å gråte. Men når den minste motstand får meg til å gråte, så har ikke han nødvendigvis gjort noe galt, det er bare at det er det lille som skal til for å få tårene til å renne. Han tror hele tiden at det er han som er problemet, så han på en måte distanserer seg fra meg istedet for å sitte sammen med meg trøste og la meg gråte ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å forstå at han ikke er problemet.

Jeg har prøvd å starte på selvforsvarskurs, men det endte med at jeg bare dro to ganger. Jeg liker å svømme, men jeg kommer meg aldri ut av døra for å gjøre det heller. Jeg "glemmer" det liksom hver gang det står noe sånt på timeplanen min.

På skolen er det så vidt det går fremover, og på jobben så er heller ikke ting så bra. Som jeg skrev i åpningsinnlegget, så tror sjefen jeg ikke trives. Det er jo mye rett i det. Jeg blir heller ikke inkludert i det sosiale miljøet på jobben. Jeg kan jo også forstå det. Når jeg sender signaler om at jeg ikke trives på jobben, så er det jo vanskeligere å ta initiativ i forhold til meg også. men det er vondt når nyansatte blir invitert med på ting, eller de fire andre som er på jobb skal ut på røykepause og jeg aldri blir spurt, men hver eneste gang blir satt til å jobbe alene. Dette skjer omtrent annenhver vakt. Jeg har aldri blitt invitert med på noe som helst annet enn fellesfester hvor alle blir invitert. Jeg hører jo de andre prate om ting de har gjort sammen, om det så er en shoppingrunde eller øl etter jobb. Småting, ja, men vondt allikevel. Det har heller ikke vært sånn at jeg har blitt spurt og sagt nei så mange ganger at de har gått lei av å spørre heller. Det er ikke noe hyggelig å nærmest bli fryst ut på arbeidsplassen på denne måten.

Jeg har akkurat bestilt time hos fastlegen min. Håper det vil hjelpe.

[Gjest Gjest]

Takk

Pleier virkelig ikke å skrive her inne, men når folk anbefaler jenta å dumpe kjæresten, begynne å trene og alltid si ja til å finne på ting, så føler jeg det blir litt som å ta ei pille for hodepinen. Det er bedre å finne ut hva hodepinen kommer av, enn å ta ei pille som hjelper for en dag.

Kritisk tenkning gir en også kunnskapen om at kanskje ikke alle har følt på virkelig store problemer her i livet. Jeg får en følelse av at mange 20-åringer her inne som foreslår disse tingene kanskje ikke vet hva det vil si å ha store problemer. "Jeg bare hang med veninnene hver dag, skaffa meg en ny pulevenn og trente litt spinning tre ganger i uka så ble alt bra!". Da snakker vi ikke problemer, da snakker vi normale svingninger i livet.

I TS sitt tilfelle er det virkelige problemet mangelfull komunikasjon og forståelse. Hun forstår ikke hvorfor kjæresten er som han er, og kjæresten er irritert over dette. Når han får bekreftelse på at du forstår han, og setter pris på han, så vil han forhåpentligvis (dersom han er normalt empatisk) kommme ut av den trasige holdningen han har. Det at han ikke vil at du skal se på han, eller kose, kommer av at han er irritert over noe, og det er jo ikke vansklig å se HVA det er han er irritert over.

DU SER IKKE HAN.

Gi kjæresten din litt annerkjennelse, og han vil gi deg tonnevis.

[Gjest Gjest]

SAmme gjest her.

Nøyaktig det samme som kjæresten min gikk igjennom. Bare jeg var litt morsom/frekk begynte hun å gråte, og jeg trodde at jeg var en dårlig og slem person. Men når hun sier at hun elsker meg, og legger seg i fanget mitt for å gråte, og SIER at det har ingenting med meg å gjøre at hun overreagerer så tror jeg da på det!

Du må KOMMUNISERE! Ikke sitte i sofaen og gi hverandre blikk. Hva faen løser det?

Jeg var en såkalt ikke-snakkende tøffingmann. Jeg klarte ikke å si noen ting omtrent i starten av forholdet vårt. Men etter et år med tvang og prating om alle problemer (for de hadde vi mange av ser jeg nå i ettertid, med alt fra sex til samliv) så løste det seg, og vi kom sterkere ut hver eneste gang.

Nå småkrangler vi/flørter hele dagen. Og vi sier heller "I hate yooou " på samme måte som man sier " I love you" hvis vi er litt sure, og da ler begge og vi er venner igjen. Når man finner den gode, flørtete tonen, og at man kan kjefte og flisespikke litt på hverandre hele tiden uten at noen tar seg nær av det ( Kongen av queens-style) så slipper man de store konfliktene. Selvsagt dukker de opp i blandt alikevel (noen ganger i året) men da har man så god komunikaasjon at når krangelen er ferdig elsker man hverandre enda mer, for man har lært seg å kjenne personen ENDA bedre, og man snakket konstruktivt med hverandre fordi man har lært seg kunsten å snakke.

[leirbål]

Du er en klok mann gjest. Lytt til det han har å si Ts. Det kan ihvertfall hjelpe forholdet ditt.

Når det gjelder jobben så er det sikkert så enkelt som at de ser at du sliter psykisk. Kanskje de har nok å stri med selv, eller ikke har lyst til å involvere seg og måtte hjelpe noen fra jobben?

Mange ønsker å ha et ukomplisert forhold til arbeidskolegaer og naboer. Det er så dumt om det skulle gå på tverke der. Jeg vil tro dette er årsaken til at du ikke blir invitert enda.

Du kan jo snakke med fastlegen din om en evt. sykemelding fra jobb og skole.

Og trøst deg med at det ikke er uvanlig å slite psykisk en periode i livet. En av tre gjør det har jeg lest. Og det går over.

[Gjest fida]

Godt sagt gjest 11.30.

Jeg er også lei av alle som skriver at løsningen er å gjøre det slutt. Man kan ikke vente alt av partneren og han/hun er ikke tankeleser. Ofte kan man føle seg oversett, og når man leser her om lykkelige forhold, tror jeg mange skjuler virkeligheten. Det har vært en tråd om det, skrevet av en som kjente par damer her inne og som beskrev livet sitt og kroppen sin som perfekte. Virkeligheten var en annen.

Mange lever kanskje ut det livet de egentlig ville levd her på kg? Det er lov, men å få velmente råd om at det er bare å gjøre det slutt, begynne på spinning og leve livet med venninnene...

I mange tilfeller er det kanskje riktig, men for de fleste er det dypere problemer enn å bare gjøre sånn og sånn så løser alt seg.

Noen trenger mer intimitet og bekreftelser av parteren enn andre, men en partner kan aldri gjøre eller gi alt. En start er å fortelle hvordan man har det. Savn av foreldre etter en skilsmisse, et opphold på sykehus som barn, eller at foreldrene flytter når du er ung voksen - kan sette spor. Da kan man føle at samboeren burde gitt mer oppmerksomhet, selv om han ikke forstår hva du mener uten at du forteller han det. Men ikke still for mange krav, du må også lære deg å sette pris på at han er der sammen med deg, selv om dere ikke holder handa hele tiden.

Jeg synes kos kan bli for mye, og en mellomting passer for meg. En mann som alltid vil bli massert mens vi sitter på sofaen kan bli slitsom å forholde seg til, også en som bare tar på meg når han er kåt. Samtidig har de fleste perioder der sexlivet er lik null i langvarige forhold. Begge lider under det selv om det er "den andres feil". Men det er innenfor normaliteten. Det er verre å "gi sex" bare for å tilfredstille samboeren, selv om man ikke har lyst og kanskje ser hva man mener er galt i forholdet.

Den andre har helt klart sine meninger om problemet, derfor skal man ikke kritisere, men fortelle hvordan man har det og hva man sliter med.

Et forhold som ikke fungerer, kan gå utover jobben. Du søker bekreftelse hos parneren, hos din mor, hos dine søsken og også på jobb. Men det kan være du har dårlige kollegaer.

I en jobb jeg hadde brukte jeg og en kollega blikk-kontakt når vi skulle gå ut og ta en røyk uten andre med oss. Vi pratet ikke dritt om de andre, men jeg var ny og han var 15 år yngre enn meg, men fortalte hvem man kunne stole på og ikke på jobb.

Det viste seg at mine forestillinger om at det var jeg det var noe galt med, stemte med det han sa, og da ble det lettere å jobbe. EN kollega (de var flere som kunne lage sur stemning) kunne gjøre arbeidsdagen lang og tung, mens andre (når jeg ble klar over det, for først trodde jeg jo at det var jeg som var på trynet) fikk dagen til å bli lettere. Så jeg tok vare på de gode dagene, og leste avisen i lunsjen når bitchene var på jobb. Bare en av de tilstede (vi jobbet turnus), så ble også de greie mer reserverte mot hverandre.

Prat med samboeren din og du kan også si til din mor at du trenger henne litt mer og oftere nå. Hun er heller ikke tankeleser. Men man vil helst ikke fortelle alt til sine mødre, så det blir gjerne litt overfladisk prat og det med å gå en tur, den har jeg også hørt fra min egen mor. Det skal visst løse alle problemer.

[Gjest balla]

Hei, er faktisk enig med de som sier at å trene gir overskudd og at du burde finne noe som gir deg glede og overskudd. Det er ofte nettopp en av de tingene en psykolog kan hjelpe deg med. Mulig du har glemt og må finne på ny hva som gir deg glede å overskudd.Et eksempel kan være en kreativ hobby.

En annen ting som lett blir glemt er at mangel på enkelte vitaminer og mineraler kan gi deg en følelse av depresjon. Det kan derfor være lurt å undersøke om du får i deg nok Sink, magnesium, d-vitamin, c-vitamin, b1, b5 og b6- vitaminer. Hvis du har mye stress i livet trenger du også mer av disse da du bruker mer av dem.

En annen ting er at det er viktig å ikke kun være avhengig av kjæresten sin. Prioriter å danne og ta vare på gode vennskap. Kjæresten din kan ikke gi deg alt i livet.Du må også ta vare på deg selv og ikke miste den du er. Finn tryggheten alene også.

Synes det er lurt å gå til psykolog. For som andre sier her er det viktig å finne årsaken. Om det er noe i parforholdet du trenger som ødelegger, eller om du rett og slett har satt deg fast i et negativt tankemønster og alltid ser glasset som halv tomt. Uansett har jeg troen på at en psykolog kan gi deg god hjelp på veien.