Fortid som spiller altfor stor rolle i nåtiden...?

[Gjest utlogget bruker.]

Når jeg var 13-14 så opplevde jeg mobbing og utfrysning av såkalte gode venner og klassen. Det kom ganske (evt helt) "plutselig",

jeg var vel et offer for typiske jentegreier som gikk altfor langt. Mobbingen gjorde såpass mye med meg at jeg både byttet skole og etterhvert fikk store psyiske problemer som tung depresjon, sosial angst, veldig redusert selvtillit og den pakka der.

Selve mobbingen varte jo egentlig bare et til halvannet år på ungdomsskolen. Jeg fikk en ny snart, nye venner, god skole osv osv.

skværet også delvis opp med noen av dem det gjaldt, og det føltes godt. Dette er jo forsåvidt et veldig fjern historie (7-8 år siden)

men det som er så vondt å innse er at det har gjort så ekstremt mye med meg som person, -antar jeg. For jeg trakk meg så veldig inn i meg selv.

ble utrolig usikker på andre mennesker, og ikke minst på meg selv, jeg har veldig mindreverdighetskomplekser, noe jeg har hatt siden, ganske uavhengig av livssituasjon.(om jeg har hatt kjæreste,ikke kjæreste,jobb, ikke jobb, hatt det tilsynelatende bra liksom)

Sånne ting som venner (stabil vennekrets) har vært vanskelig for meg siden, jeg har altfor vanskelig for å stole og åpne meg for mennesker. (jeg gjør det heldigvis til noen, men generelt er det vanskelig)

jeg tenker utrolig mye på dette, det er slitsomt. det er nok et aspekt ved meg som spiller inn på de fleste, om ikke alle sider av livet mitt.

jeg har vel periodevis ikke trodd det har vært så ille, men av en eller annen grunn tenker jeg mer og mer på det...

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, og hva jeg skal frem til. Jeg trenger vel å lette hjertet mitt.. jeg prater aldri om det til noen.

kanskje noen har noen gåde råd eller et eller annet å formidle?...

[Gjest Gjest]

Når jeg var 13-14 så opplevde jeg mobbing og utfrysning av såkalte gode venner og klassen. Det kom ganske (evt helt) "plutselig",

jeg var vel et offer for typiske jentegreier som gikk altfor langt. Mobbingen gjorde såpass mye med meg at jeg både byttet skole og etterhvert fikk store psyiske problemer som tung depresjon, sosial angst, veldig redusert selvtillit og den pakka der.

Selve mobbingen varte jo egentlig bare et til halvannet år på ungdomsskolen. Jeg fikk en ny snart, nye venner, god skole osv osv.

skværet også delvis opp med noen av dem det gjaldt, og det føltes godt. Dette er jo forsåvidt et veldig fjern historie (7-8 år siden)

men det som er så vondt å innse er at det har gjort så ekstremt mye med meg som person, -antar jeg. For jeg trakk meg så veldig inn i meg selv.

ble utrolig usikker på andre mennesker, og ikke minst på meg selv, jeg har veldig mindreverdighetskomplekser, noe jeg har hatt siden, ganske uavhengig av livssituasjon.(om jeg har hatt kjæreste,ikke kjæreste,jobb, ikke jobb, hatt det tilsynelatende bra liksom)

Sånne ting som venner (stabil vennekrets) har vært vanskelig for meg siden, jeg har altfor vanskelig for å stole og åpne meg for mennesker. (jeg gjør det heldigvis til noen, men generelt er det vanskelig)

jeg tenker utrolig mye på dette, det er slitsomt. det er nok et aspekt ved meg som spiller inn på de fleste, om ikke alle sider av livet mitt.

jeg har vel periodevis ikke trodd det har vært så ille, men av en eller annen grunn tenker jeg mer og mer på det...

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, og hva jeg skal frem til. Jeg trenger vel å lette hjertet mitt.. jeg prater aldri om det til noen.

kanskje noen har noen gåde råd eller et eller annet å formidle?...

Jeg tror du tenker mer på det nå enn tidligere fordi du er kommet i en alder der du for alvor begynner å modnes, og endre tankegang. Om 5 år er du kommet mye lenger enn du er i dag, og fortiden vil spille en mindre og mindre rolle for deg som person, ettersom du vil stole mer på deg selv og hvem du er. Men likevel vil fortiden ha mye å si på hvilken retning og hvordan du utvikler deg. Dette er en livslang prosess siden vi hele tiden får nye erfaringer både på godt og vondt. Men etterhvert som du blir eldre og tryggere, bryr du deg mindre om de vonde erfaringene, ihvertfall vil de mest sannsynlig ikke få negativ innflytelse i livet ditt. Tvert imot. En dag vil du forhåpentligvis være takknemlig for alt det vonde du har erfart. Det gir deg ryggrad til å takle motgang senere på en helt annen måte. For meg personlig skjedde det noe med meg og min tankegang i 28 års alderen. Jeg fikk mer ryggrad, selvtillit, ble tryggere og takknemlig for alt det vonde som hadde skjedd. Jeg forandret tankegang og gikk fra å se på meg selv som ett offer til å bli en selvstendig og sterk ung kvinne. Jeg er snart 30, er fremdeles veldig forvirret til tider. Ofte lurer jeg på hva jeg står for, og forandrer meninger etterhvert som jeg drar med meg nye erfaringer. Men nå gjør det ingenting, fordi jeg vet at jeg modnes i prossessen og utvikler meg til en stadig sterkere ressurs både for meg selv og de rundt meg.

Fortsett å tenk, gruble, filosofer. Bruk den tiden det tar for deg å modnes, endringen skjer hele tiden, og til slutt blir du komfortabel med hvem du er.

[Cannavaro]

Svært mange mennesker bærer på en type negativ ballast som du beskriver. Det er viktig for deg å bearbeide de negative følelsene og du må bearbeide dem for å finne ditt sanne jeg. Kanskje er det som å sykle, du beveger deg for mye til en side og mister balansen, så justerer man mot sentrum igjen. Du treffer på de negative sidene utenfor ditt sentrum. Slik kan du kanskje oppleve det. En berg- og dalbane tur. Ikke motsett deg en prosess med å bearbeide vonde følelser, tror nok du må gjøre det fortsatt. Mitt råd er å oppsøke noen som er flinke på meditasjon bl.a. Det kan i mange tilfeller gjøre deg sterkere og flinkere til å bearbeide det som er negativt. Det er viktig at den negative følelsen etterhvert skal slippe taket på livet ditt. Det finnes sikkert også bøker om emnet som kan være verdt å lese.