Invitasjon uten partner

[Gjest Gift]

Lurer bare på meningene til folk der ute.

Når man inviterer til et større selskap (30-40 årsdag, jublileum mm) med skriftlig invitasjon er det ikke da vanlig å invitere med partner? Altså hvis den inviterte er gift/samboer over mange år er det ikke da vanlig høflighet å invitere begge to? Uansett om man kjenner partneren eller ikke?

Vil presisere at det da er snakk om et selskap med mange andre par, og ikke ren guttekveld, damekveld el.

For meg har det bestandig vært en selvfølge å invitere også mine venners partnere/samboere uansett om jeg har kjent dem noe særlig godt eller ikke, og reagerer litt når min mann blir invitert til et større selskap som singel person.

Det er egentlig ikke så stor deal, men.. Lurer egentlig bare litt på hva andre mener er vanlig i slike sammenhenger?

[Gjest m47]

Jeg har aldri hørt om noen som ikke har invitert med partnere i slike sammenhenger.

[Gjest Gjest]

Ja, hvis det er et selskap/en fest der alle andre er par, er det helt selvsagt at du også blir bedt.

Men det kan jo hende de har måttet få ned antallet, og at de dermed har invitert par der de kjenner begge i paret, og den ene i paret der de ikke kjenner partneren. Altså at det er en god del flere som ikke er invitert som par, selv om noen er det. Da kan det til nød være ok. Men jeg ville nok blitt litt fornærmet uansett, og jeg tviler på at partneren min hadde gått.

Evt. er det noen andre i selskapet som du ikke kommer overens med, eller som ikke kommer overens med deg rettere sagt? En eks av han, eller at du er eks til en som er der? Sånt skjer jo av og til har jeg sett...men det er like fullt forkastelig.

[Cata]

Høres jo ut som en litt merkelig politikk. Når de først inviterer par så bør jo alle bli invitert med partner, -ikke bare noen.

[Gjest TS]

Nei jeg kjenner ikke de som inviterer. Det er kun en bekjent av min mann. Og det er heller ingen ekser eller noe sånt der så vidt jeg vet. Vi har vært sammen i 20 år og har barn og derfor synes jeg det er rart at han inviteres alene som en annen singel mann..

Synes vel egentlig at det er litt uhøflig jeg... ,

[Gjest me]

Så lenge det ikke er en reunion eller noe sånt så synes jeg det høres merkelig ut.

Min samboer ble også bedt som singel en gang, og da spurte han om jeg kunne bli med, men det kunne jeg ikke. Han lot være å dra.

[Gjest TS]

Takk for tilbakemeldinger

Fint å høre at det ikke er bare meg som reagerer på dette. Lurte litt på om det er bare meg som er gammeldags eller noe sånn.

Min mann så ikke noe rart med det, og synes det er teit av meg å reagere på invitasjonen. Han bare furter og blir sur fordi jeg synes det er rart å invitere en godt voksen mann som singel i et selskap.

[Gjest salma]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner tvungne par-invitasjoner når vertskapet ikke kjenner partneren. Ser at dette er tema både i bryllups- og selskapsdiskusjoner. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker å ha folk jeg aldri har møtt, verken i bryllupet eller bursdagene mine. Jeg har blitt invitert i bryllup der jeg aldri har møtt noen, bare fordi bruden kjente mannen min jobbmessig. Jeg skjønner ikke hva hun ønsket å dele den viktigste, og en av de mest intime, dagene i livet sitt med meg for?

Mister man ikke kontrollen på både festens stemning og på kostnadene når man må invitere masse folk man ikke kjenner i sitt eget selskap?

Og å bli fornærmet? Det er jo bare å be partneren la være å gå, hvis man ikke greier en kveld uten vedkommende?

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner tvungne par-invitasjoner når vertskapet ikke kjenner partneren. Ser at dette er tema både i bryllups- og selskapsdiskusjoner. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker å ha folk jeg aldri har møtt, verken i bryllupet eller bursdagene mine. Jeg har blitt invitert i bryllup der jeg aldri har møtt noen, bare fordi bruden kjente mannen min jobbmessig. Jeg skjønner ikke hva hun ønsket å dele den viktigste, og en av de mest intime, dagene i livet sitt med meg for?

Mister man ikke kontrollen på både festens stemning og på kostnadene når man må invitere masse folk man ikke kjenner i sitt eget selskap?

Og å bli fornærmet? Det er jo bare å be partneren la være å gå, hvis man ikke greier en kveld uten vedkommende?

Vel, det handler iallefall ikke om at jeg ikke klarer meg en kveld uten mannen min, vi har som sagt vært sammen i 20 år og jada vi har vært på mange fester hver for oss, og jeg ville ikke reagert på dette hvis det var en guttekveld el. Men på en 40-årsdag med mange andre inviterte par synes jeg det er litt snodig. Jeg har som sagt bestandig invitert folk som par selv, uansett om jeg kjente partneren eller ikke.

Men vi har tydeligvis forskjellig syn på dette, og det er greit Var nettopp derfor jeg luftet dette spørsmålet her også, for å få høre andres syn på å invitere med eller uten partner i større selskaper.

[Gjest salma]

Vel, jeg registrerer at langt flere er enige med deg, enn med meg.

PS: Den "bli fornærmet"-kommentaren var ikke til deg, men til en gjest oppi her som skrev at hun ville blitt fornærmet.

Endret 8. oktober 2009 av salma

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner tvungne par-invitasjoner når vertskapet ikke kjenner partneren. Ser at dette er tema både i bryllups- og selskapsdiskusjoner. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker å ha folk jeg aldri har møtt, verken i bryllupet eller bursdagene mine. Jeg har blitt invitert i bryllup der jeg aldri har møtt noen, bare fordi bruden kjente mannen min jobbmessig. Jeg skjønner ikke hva hun ønsket å dele den viktigste, og en av de mest intime, dagene i livet sitt med meg for?

Mister man ikke kontrollen på både festens stemning og på kostnadene når man må invitere masse folk man ikke kjenner i sitt eget selskap?

Og å bli fornærmet? Det er jo bare å be partneren la være å gå, hvis man ikke greier en kveld uten vedkommende?

Ja, jeg hadde virkelig blitt fornærmet hvis alle andre (de fleste andre ihvertfall) ble bedt som par, og jeg ikke var inkludert. Det tror jeg mange andre med meg ville følt også. Og det handler slett ikke om at jeg ikke kan være uten ham en kveld, men at de andre partnerene blir inkludert og ikke jeg.

Hadde det vært en jobbkollega og det var mange andre jobbkollegaer der uten partnere, så hadde det selvsagt vært noe helt annet.

Synes forøvrig det du skriver ang. bryllup o.l. virker lite modent. Om du har venner som du ønsker å ha i bryllupet og videre i livet, så burde du vel ha et ønske om å bli kjent med deres livspartner også? Jobbkollegaer blir som sagt kanskje en smule annerledes, og hvis det f.eks. er en venn som skifter partner hver helg, men venner som har hatt en partner over lengre tid; er du virkelig ikke interessert i å inkludere denne partneren??

For å si det sånn; hadde min partner hatt vennepar som ønsket å omgås han i fremtiden, men som ikke ønsket å inkludere meg - ja, så tror jeg vennskapet hadde stoppet opp fra hans side ganske fort.

[Gjest TS]

Ja, jeg hadde virkelig blitt fornærmet hvis alle andre (de fleste andre ihvertfall) ble bedt som par, og jeg ikke var inkludert. Det tror jeg mange andre med meg ville følt også. Og det handler slett ikke om at jeg ikke kan være uten ham en kveld, men at de andre partnerene blir inkludert og ikke jeg.

Hadde det vært en jobbkollega og det var mange andre jobbkollegaer der uten partnere, så hadde det selvsagt vært noe helt annet.

Synes forøvrig det du skriver ang. bryllup o.l. virker lite modent. Om du har venner som du ønsker å ha i bryllupet og videre i livet, så burde du vel ha et ønske om å bli kjent med deres livspartner også? Jobbkollegaer blir som sagt kanskje en smule annerledes, og hvis det f.eks. er en venn som skifter partner hver helg, men venner som har hatt en partner over lengre tid; er du virkelig ikke interessert i å inkludere denne partneren??

For å si det sånn; hadde min partner hatt vennepar som ønsket å omgås han i fremtiden, men som ikke ønsket å inkludere meg - ja, så tror jeg vennskapet hadde stoppet opp fra hans side ganske fort.

Jeg er helt enig med deg i dette, det er slik jeg også tenker.

Men jeg synes det gjelder jobbkollegaer også, hvis jeg hadde fått et så godt vennskapsforhold at jeg ønsket å invitere kollegaen i f.eks. bursdag el. bryllup, så ville jeg også ønsket å invitere kollegaens partner for å bli kjent med denne også.

Det må sies at min mann har veldig mange venner som jeg ikke kjenner og han inviterer aldri noen hjem hit. Så derfor sitter jeg litt med den følelsen av å være utestengt og glemt.

[Noli]

Jeg er enig med salma. I mange tilfeller kjenner man jo partneren til den man ber også, og da ber man jo begge to selv om kanskje den ene av dem var venn "først".

Men i tilfeller der man bare kjenner den ene er det fullstendig legitimt å invitere bare den man kjenner.

[Montezuma]

Vi har vært i bryllup der brudens venninner ble bedt til middag, og ektefellene til kaffe og festen etterpå. Syns det var kjempesnålt først, og følte meg litt "snurt" på min manns vegne. Men rent praktisk var det en fordel for oss, for vi slapp å ha barnevakt i et halvt døgn! :-) mannen min syns det var helt greit å gjøre det sånn, da han selvsagt ikke har et like nært forhold til min venninne og brudgommen som jeg har.

Men jeg innrømmer at jeg aldri ville gjort det på den måten selv.

[Eliza Doalot]

I utgangspunktet synes jeg det er naturlig å invitere med følge i den type selskaper, selv om man ikke kjenner følget.

For meg er det allikevel et unntak hvis man inviterer ei hel gruppe uten partnere, feks symøtet, kollegaene, barselgruppa eller tilsvarende, hvor man bare har kontakt med den ene parten og den andre er helt ukjent.

[Gjest Gjest]

Når man inviterer venner til et jubileum, men ikke inviterer partner (en mangeårig sådan), kan man jo lure på hvorfor den som er invitert blir invitert i det hele tatt. Det er da under forutsetning at det ikke bare er jentekveld e.l., og det er det jo ikke i TS' situasjon.

Å sammenligne et 40-års lag med et bryllup synes jeg blir litt feil siden det er mange som må ha pliktgjester der og da setter ofte økonomien eller plassen begrensinger på hvem som kan komme. Jeg er for øvrig helt i mot slike pliktgjester og mener at partner inviteres med uansett.

[Gjest salma]

Når man inviterer venner til et jubileum, men ikke inviterer partner (en mangeårig sådan), kan man jo lure på hvorfor den som er invitert blir invitert i det hele tatt. Det er da under forutsetning at det ikke bare er jentekveld e.l., og det er det jo ikke i TS' situasjon.

Å sammenligne et 40-års lag med et bryllup synes jeg blir litt feil siden det er mange som må ha pliktgjester der og da setter ofte økonomien eller plassen begrensinger på hvem som kan komme. Jeg er for øvrig helt i mot slike pliktgjester og mener at partner inviteres med uansett.

Det er da vel gjerne "pliktgjester" i bursdager også? Og du er mot "andre" pliktgjester, men du er for at partnere skal få være pliktgjester? Jeg vet ikke om jeg helt skjønte den jeg...

Men er det virkelig slik da, at når jeg skal feire min runddag om ikke så lenge, så MÅ jeg invitere masse folk jeg aldri har møtt i tilfelle de blir fornærmet? Jeg er ikke interessert i å ha masse folk jeg ikke kjenner i min egen bursdag, jeg syns det er en personlig dag som jeg vil dele med kjente og kjære. Må jeg la være å invitere de jeg ikke kjenner partnerne til da, for å slippe å be fremmede? Og jeg har ikke plass til så mange - skal jeg kutte ut noen jeg ville hatt der, for å få plass til noen jeg aldri har møtt? Dette ble vanskelig Jeg har virkelig aldri tenkt over at noen kunne bli fornærmet over sånt. Både mannen min og jeg har "egne" venner og vi har aldri reagert på at vi ikke alltid blir bedt til alt som par. Men jeg ser jo at de fleste her inne reagerer, og blir til og med irritert og kaller meg "lite moden" for at jeg tenker sånn.

[Gjest Gjest]

Det er da vel gjerne "pliktgjester" i bursdager også? Og du er mot "andre" pliktgjester, men du er for at partnere skal få være pliktgjester? Jeg vet ikke om jeg helt skjønte den jeg...

Men er det virkelig slik da, at når jeg skal feire min runddag om ikke så lenge, så MÅ jeg invitere masse folk jeg aldri har møtt i tilfelle de blir fornærmet? Jeg er ikke interessert i å ha masse folk jeg ikke kjenner i min egen bursdag, jeg syns det er en personlig dag som jeg vil dele med kjente og kjære. Må jeg la være å invitere de jeg ikke kjenner partnerne til da, for å slippe å be fremmede? Og jeg har ikke plass til så mange - skal jeg kutte ut noen jeg ville hatt der, for å få plass til noen jeg aldri har møtt? Dette ble vanskelig Jeg har virkelig aldri tenkt over at noen kunne bli fornærmet over sånt. Både mannen min og jeg har "egne" venner og vi har aldri reagert på at vi ikke alltid blir bedt til alt som par. Men jeg ser jo at de fleste her inne reagerer, og blir til og med irritert og kaller meg "lite moden" for at jeg tenker sånn.

Jeg skrev tydeligvis ikke klart nok. Med pliktgjester i bryllup mener jeg brudens mors gamle grandtante e.l. som bruden knapt kjenner, men som hennes mor forlanger må være der. Vi inviterte våre venner til bryllupet som vi ønsket å ha der. Da mener jeg det er uhøflig å ikke invitere partnere selv om vi ikke har møtt dem. I det ene tilfellet som gjaldt for oss var det pga. av lang avstand som gjorde at vi knapt hadde møtt vedkommende.

I en bursdag (runde år) kan man be mer hvem man vil ha der uten å tenke på hvem som MÅ bes. Men det er da vel mest normalt å be de man omgås i det daglige, ikke ei venninne du hadde på barneskolen og som du sender julekort til? Siden TS hadde vært sammen med mannen i 20 år, mener jeg at det er naturlig at hun også er en del av bekjentskapet til jubilanten. Hvis ikke synes ikke jeg at hennes mann har nok kontakt i dag med jubilanten til å bli invitert til selskap.

Mulig jeg uttrykker meg klønete her, men konklusjonen min er at jeg støtter TS i hennes reaksjon.

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner tvungne par-invitasjoner når vertskapet ikke kjenner partneren. Ser at dette er tema både i bryllups- og selskapsdiskusjoner. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke ønsker å ha folk jeg aldri har møtt, verken i bryllupet eller bursdagene mine. Jeg har blitt invitert i bryllup der jeg aldri har møtt noen, bare fordi bruden kjente mannen min jobbmessig. Jeg skjønner ikke hva hun ønsket å dele den viktigste, og en av de mest intime, dagene i livet sitt med meg for?

Mister man ikke kontrollen på både festens stemning og på kostnadene når man må invitere masse folk man ikke kjenner i sitt eget selskap?

Og å bli fornærmet? Det er jo bare å be partneren la være å gå, hvis man ikke greier en kveld uten vedkommende?

Akkurat sånn føler jeg det også.

Og til dere som mener at "du vil da vel bli kjent med partneren til vennene dine?". Vel, ikke nødvendigvis. Og om jeg vil bli kjent med dem, så er da virkelig ikke et stort selskap den beste måten å bli kjent med folk på? I bryllup har sjelden bruden tid til å bli kjent med nye folk.

[leirbål]

Ts. Jeg forstår godt at du er skuffet. Jeg ville reagert sterkt om bare mannen min eller jeg ble invitert til en sånn dag.

Vi ville heller ikke invitert kun den ene av et ektepar eller samboerpar. Det er jo respektløst.