Venninner med barn som er i veien..

[canya]

Er det flere barnløse her som har venninner som har barn, og som egentlig føler at barna bare er i veien?

Jeg har noen venninner som bestemte seg for å få barn, det betyr at de nå ikke lenger blir like tilgjengelig som før og at man nå heretter må gjøre barnevennlige aktiviteter og også hjelpe til med å passe barnet osv. De er rett og slett blitt kjedelige.. Snakker kun om ungen og bleier og barnehage og blablabla.. dritlei. Og er med på fest/byen 1 gang i året eller no, og når de føst blir med så drar dem hjem tidlig.

Ja det høres kasnkje slemt ut, men jeg er bare ærlig. Synes barna bare er i veien og kunne jeg fått bestemme, så hadde ingen fått barn før etter fylte 30-35. Leva livet før man knytter seg til unger.

Så er det fler som har det slik?

[Madmartigan]

Det virker ihvertfall på meg som om venninnene dine velger riktig - og prioriterer ungene sine framfor fylla sammen med deg...

Om de har blitt "kjedelige" får heller så være...

Endret 8. oktober 2009 av Madmartigan

[Gjest Gjest]

Det er jo synd at det er så vanskelig for deg at venninnene dine blir voksne og får barn, men du må nok bare godta at barna til venninnene dine er viktigere for dem enn det du er.

[Gjest Iah]

Er man kjedelig om man ikke er på byen støtt og stadig? Jeg har ingen barn, men synes byen er direkte tragisk og synes venner som alltid skal ut er de kjedelige. Er mye hyggeligere å kose seg hjemme hos hverandre. Er forøvrig enig i at de som kun snakker om mann og barn er kjedelige. Men det er alle mennesker som tilsynelatende kun er opptatt av en ting, samme hva det er.

Endret 8. oktober 2009 av Iah

[Gjest Shady Lady]

Skjønnar godt kva du meinar TS. Men det er ikkje så rart at det blir sånn. Prioriteringane blir heilt forandra.

Personleg har eg fleire venninder med barn som ikkje er kjedelege i det heile tatt. Bestevenninda mi har f.eks eit barn. Eg besøker ho oftast etter at han har lagt seg, så då merkar eg jo knapt nok at han er der. Ogd et er ikkje sånn at ho sit og tyt haudet mitt fullt av uinteressante ting om han. Eg likar å høyre smått og stort om kva han foretar seg o.l. Dei fleste oppegåande mennesker skjønnar at det går ei grense for kva som er interessant for oss som ikkje har barn.

Sjølvsagt møter eg ungen òg av og til, og det er berre kjempekoselig. Men sånne typisk familie/ barneaktivitetar gjer ho heller ilag med andre venninder med barn.

Når sant skal seiast, så har eg eit par venninder UTAN barn som er myyykje kjedeligare enn dei med barn

[Gjest Gjest_hmm_*]

jeg er selv gravid med vårt første barn og blir veldig trist av å lese dette.

slik tenker jeg om dette;

om man er min venn behandler jeg de med respekt og forståelse. det at de har valgt å få barn, som igjen har ført til en stor livsforandring for de, må jeg bare finne meg i. livet deres består nå for det meste i barn og naturlig nok blir det endel snakk om det. like mye som at mine barnløse venner snakker om byturene deres eller det som måtte skje i deres liv. husk at dette går begge veier..

liker man ikke det man hører tror jeg man bør ta ett oppgjør med seg selv og kanskje forandre litt på ens holdninger..

lykke til (håper mine venninner er litt mer tålmodig enn deg..)

[Gjest just visiting]

synes noen av dere er urettferdig mot TS her. Hun må få lov til å si ærlig hva hun mener uten å få så mye sh*t tilbake.

TS, jeg hadde det som deg til jeg fylte 30, da begynte jeg å synes det er for kjedelig å være på byen.

Husk å leve livet nå mens du er ung og ikke har unger, etterpå er det for sent;)))

P.S. Jeg er gravid men synes det er kjedelig å prate bare om barn

[Cata]

Kjenner meg litt igjen ja. Selv om jeg aldri har likt å gå på byen så må jeg innrømme at jeg følte barna kom i veien da mine venninner begynte å få barn, men jeg har da gangsyn nok til å begripe at:

1. de fleste ønsker å få barn
   
2. når man først har fått barn så får de faktisk førsteprioritet, -særlig mens de er små
   

Så jeg måtte bare pent finne meg i det . Men venninneforholdet slik det en gang var, var grundig torpedert.

Nå har de fleste av mine venninner store barn og kan fint forlate barna både for en kveld og for en helg innimellom. Dermed får vi ryddet plass til bare "venninnetid" innimellom. Etterhvert som barna ble større så har jeg også fått et greit forhold til de fleste av dem og har nå en følelse av at jeg havner i kategorien "morsom reservetante" når jeg stikker innom.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Kjenner meg litt igjen ja. Selv om jeg aldri har likt å gå på byen så må jeg innrømme at jeg følte barna kom i veien da mine venninner begynte å få barn, men jeg har da gangsyn nok til å begripe at:

1. de fleste ønsker å få barn
   
2. når man først har fått barn så får de faktisk førsteprioritet, -særlig mens de er små
   

Så jeg måtte bare pent finne meg i det . Men venninneforholdet slik det en gang var, var grundig torpedert.

Nå har de fleste av mine venninner store barn og kan fint forlate barna både for en kveld og for en helg innimellom. Dermed får vi ryddet plass til bare "venninnetid" innimellom. Etterhvert som barna ble større så har jeg også fått et greit forhold til de fleste av dem og har nå en følelse av at jeg havner i kategorien "morsom reservetante" når jeg stikker innom.

fint skrevet Cata!

[Kanutte]

Jeg er en av de som valgte å få barn før jeg var 30 og føler vel ikke at det har hindret meg så veldig. Jeg er ikke akkurat den som liker å gå på byen, men venninnekvelder setter jeg alltid pris på. Forskjellen nå i forhold til tidligere er at jeg ofte må planlegge tid med venner. Jeg kan ikke ta ting på sparket fordi jeg har både barn og mann som krever sitt. Men gi meg noen dager...

En fordel er jo at snart er jeg ferdig med værste småbarnsperioden og er enda ikke 40. :D

[Gjest Gjest]

synes noen av dere er urettferdig mot TS her. Hun må få lov til å si ærlig hva hun mener uten å få så mye sh*t tilbake.

Hvor er det shit og urettferdighet? Synes folk har uttalt seg meget moderat, jeg.

Til topic: Folk må få velge selv hva de prioriterer og hva de interesserer seg for, det blir litt "kort" å forlange hva venner skal ha som fokus i livet. Blir det for ille, må du heller vurdere hvilke vennskap du ønsker å satse på, og hvilke du vil nedprioritere og eventuelt avslutte fordi du ikke synes de gir deg nok.

[Gjest Gjest]

Er man kjedelig om man ikke er på byen støtt og stadig? Jeg har ingen barn, men synes byen er direkte tragisk og synes venner som alltid skal ut er de kjedelige. Er mye hyggeligere å kose seg hjemme hos hverandre. Er forøvrig enig i at de som kun snakker om mann og barn er kjedelige. Men det er alle mennesker som tilsynelatende kun er opptatt av en ting, samme hva det er.

Må si meg enig i denne. Jeg har heller ikke barn, men foretrekker å treffe venner i helt andre sammenhenger enn på byen, hvor man gjerne ikke har ørens lyd til å snakke sammen og enkelte single venninner har en tendens til å stikke av i løpet av kvelden med evt svermere. Å ta noen øl eller glass/flasker vin hjemme sammen med venner synes jeg imidlertid er hyggelig, og det er de fleste av mine venner med barn med på. jeg synes forsåvidt også endel har en tendens til å gå FOR opp i morsrollen, da mener jeg ikke i forhold til tiden de bruker sammen med barnet (det skulle tross alt bare mangle), men jeg har for pokker knapt en eneste venninne med barn som ikke syr mei taier i hopetall og strikker ullbleier til storproduksjon Det kan noen ganger bli litt for mye fokus på slike "barnebagateller" synes jeg, når jeg ufrivillig blir inkludert i dette og andre temaer plutselig er uinteressante (og jeg snakker da ikke om helgens mannefangst på byen osv, jeg er selv godt etablert og har helt andre interesser).

Men at barnet hører med, og tildels er samtaleemne eller etter hvert inkludert i det sosiale når det kan snakke osv - det må jo være sånn, og jeg synes det er greit. Barn er jo mennesker de også.

[Colargol]

Har opplevd litt både og tror jeg.

Har mange venner med barn (er i en alder der halvparten av mine venner på samme alder har barn, resten studerer eller er på vei inn i etablering)

Jeg forstår da fullt og helt at folk forandrer seg når de får barn og endrer prioriteringer -hadde syntes det var rart om de ikke gjorde det. De har jo tross alt ansvaret for levende individer som ikke kan bli overlatt til seg selv.

Noen av de vennene som "glemmer alt annet" i flere år har jeg nok sagt fra til -i den tonen at jeg ikke har den samme interessen av å snakke om bleier 24/7 som de, men at det er hyggelig at vi kan dele så lenge det hverken blir for mye fra meg (og mitt "frie" liv) eller fra dem.

Men, faktisk, så opplever jeg for det meste at mine venner som har blitt foreldre er de samme. De forandrer jo ikke meninger eller personlighet, de fyller bare på med flere meninger om andre ting enn tidligere og en evt. "bredere" personlighet.

En venninne jeg har her jeg studerer har en liten gutt i treårsalderen og er alene med ham under studiene. Vi møtes på skolen, tar med ungen på cafe i blant og vi møtes rundt leggetid for så å sitte oppe med litt vin eller kaffe etter han har sovnet. Vi spiser også middag sammen vi tre, eller går å leker i parken. Selv om ungen er tilstede mesteparten av tiden, så prater vi jo sammen og koser oss -guttungen er vant til at jeg er mye med de og elsker å fly rundt på lekeplassen uten å være avhengig av oss voksne som lekepartnere hele tiden. Har hun barnefri en helg, så hender det at vi går ut, sjelden, men det skjer.

Så selv om jeg har mitt liv, er mye på byen og har et "typisk studentliv", mens hun har det totalt motsatt -så er hun en av mine beste venninner. Jeg har da nok andre venner til å gå på fylla med, så å skulle "klage på" at hun som er mor aldri ble med ut, bare fordi jeg har behov for å gå på byen, ser jeg på som direkte tåpelig.

[Cæmis]

Jeg har venninner som har barn og venninner som ikke har barn. Synes ingen av de er noe kjedelige eller mer morsomme enn de andre.

Med mine venninner som har barn får jeg gleden av å dulle med knøttene og se de vokse opp, samtidig som det går ann å kose seg på kafe eller på kaffebesøk med skravling og barnelyder.

Men mine veninner som ikke har barn gjør vi akkurat det samme men da uten barn så klart, og det hender at vi er ute på byen og er mer ute å spiser, men det er fint på hver sin måte.

[Gjest gugu]

Må si meg enig i denne. Jeg har heller ikke barn, men foretrekker å treffe venner i helt andre sammenhenger enn på byen, hvor man gjerne ikke har ørens lyd til å snakke sammen og enkelte single venninner har en tendens til å stikke av i løpet av kvelden med evt svermere. Å ta noen øl eller glass/flasker vin hjemme sammen med venner synes jeg imidlertid er hyggelig, og det er de fleste av mine venner med barn med på. jeg synes forsåvidt også endel har en tendens til å gå FOR opp i morsrollen, da mener jeg ikke i forhold til tiden de bruker sammen med barnet (det skulle tross alt bare mangle), men jeg har for pokker knapt en eneste venninne med barn som ikke syr mei taier i hopetall og strikker ullbleier til storproduksjon Det kan noen ganger bli litt for mye fokus på slike "barnebagateller" synes jeg, når jeg ufrivillig blir inkludert i dette og andre temaer plutselig er uinteressante (og jeg snakker da ikke om helgens mannefangst på byen osv, jeg er selv godt etablert og har helt andre interesser).

Men at barnet hører med, og tildels er samtaleemne eller etter hvert inkludert i det sosiale når det kan snakke osv - det må jo være sånn, og jeg synes det er greit. Barn er jo mennesker de også.

jeg er egentlig enig i det meste du skriver men må bare kommentere det jeg har forstørret. utifra det du skriver har da dine venninner fått en intr. for håndarbeid hvor de liker å sy/strikke, mens du har dine intr. er det ikke kjekt at de faktisk har en hobby da, samme hva den måtte produsere (i dette tilfellet babyting) også har du dine hobbyer..

selv har jeg strikket babyklær i mange år og jeg har ingen barn, det er rett og slett en hobby

[Eve Luna]

Jeg trodde det var vanlig at man trekker seg litt fra bylivet når man får barn. Og det er vel også vanlig at interesser forandrer seg etter hvert, enten man får barn eller ikke.

Det er vel bare å finne seg nye venner hvis du mener at venninnens barn er i veien.

[Gjest Gjest]

jeg er egentlig enig i det meste du skriver men må bare kommentere det jeg har forstørret. utifra det du skriver har da dine venninner fått en intr. for håndarbeid hvor de liker å sy/strikke, mens du har dine intr. er det ikke kjekt at de faktisk har en hobby da, samme hva den måtte produsere (i dette tilfellet babyting) også har du dine hobbyer..

selv har jeg strikket babyklær i mange år og jeg har ingen barn, det er rett og slett en hobby

Jeg strikker faktisk jeg også Og jeg synes ikke det er negativt i seg selv at de holder på med dette selvsagt, det er mer et uttrykk for hvor "mye" mamma de plutselig blir. Akkurat den "altoverskyggende" nye rollen som siver inni alt kan bli litt irriterende. Må igjen understreke at jeg ikke har noe problem med at de bruker mye tid med ungen, at ungene er med på sosiale ting etc.

[Gjest Gjest]

Ja det høres kasnkje slemt ut, men jeg er bare ærlig. Synes barna bare er i veien og kunne jeg fått bestemme, så hadde ingen fått barn før etter fylte 30-35. Leva livet før man knytter seg til unger.

Så er det fler som har det slik?

Hvor gammel er dine venniner?

Jeg har samme problem. Har to venniner som er 19-20 og har barn og de er ekstremy umoden. Skal stort sett sitte å dille og dulle med ungen når vi er sammen og prater kun om ungen, "i dag sa hun sitt første ord", i dag sa hun pappa", i dag har hun ikke bæsha" og ditt og datt.

Blir så utrolig lei. Greit en gang i blant, men dette er jo konstant. Vet ikke om de hadde vært sånt om de hadde vært 30, de hadde nok forhåpentligvis vokst opp til da, men jeg håper det gir seg innen 5 år. Da har jo barna blitt mye større også. Men synes de burde ha ventet og levd ut ungdomstiden. Blir ikke mye festing her i gården nei. Har jo andre venner og, men de er liksom ikke så nerme som de to.

[lilljan]

Jeg er en slik venninne som har barn og er opptatt av det det. Det er det viktigste i livet mitt og samtalen faller inn på det noen ganger lite andre ganger mye. Jeg er sjelden på byn og jeg strikker babytøy. Jeg kan skjønne at det er litt sårt for deg og ikke lenger være førsteprioritet. Vennskap endrer seg etter man stifter familie og det blir på noen måter satt på pause. Selv om vi har jevnlig kontakt er det langt fra så hyppig som før barn. Så da er det bare å håpe at venninneforholdet er der etterpå når man er ferdig med den mest "strevsomme småbarnsperioden". Er det skikkelige venninner er de også det.

Det jeg egentlig vil frem til med dette svaret er en kommentar til deg om at vi må leve livet mens vi kan. Jeg vil bare si at jeg med hånden på hjertet aldri har følt så vel at jeg lever som etter at jeg fikk barn. Det gir meg mye mer enn noe annet kan gi meg.

(jeg vet at jeg nå sikkert høres ut som en av venninene dine med barn, men slik er realiteten for mange)

[Gjest gjestdeluxe]

Synes barna bare er i veien og kunne jeg fått bestemme, så hadde ingen fått barn før etter fylte 30-35. Leva livet før man knytter seg til unger.

Da sier du samtidig at det å leve med barn betyr å ikke leve livet. Livet er ikke noe som er før og etter barn, det er også mens man har barn.

Men jeg er enig med deg i at det finnes mange hjernedøde mødre. Kanskje de var det før de fikk barn også.

Jeg har noen venninner som jeg vet var fornuftige før de fikk barn. De er stort sett den samme etter at de fikk barn, men de er mer travle og gjøremålene deres innebærer barna. Derfor kan de ikke bli med på alt som vi andre synes er morsomt. Slik blir det når de har ansvar for andre små som skal ha oppdragelse og må passes på omtrent hele tiden.

Men mange mødre kan klart lære seg til å slappe av mye bedre og ikke oppføre seg som kjeftekjerringer, det er frastøtende. Det går fint an å dusje (ta med barnet inn på badet), og det er ikke krise hver gang et barn gråter. Dessuten går det fint an å få med seg verdensnyheter fra CNN om de ikke rekker å lese aviser.