Klarer ikke å være den mammaen jeg ønsker

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Jeg innser at jeg er en dårlig mamma; jeg vet bare ikke hvordan jeg skal endre det.

Det eneste jeg har lyst til når jeg kommer hjem fra jobb er å sette meg ned og se tv, eller lese en bok. (og det har ingenting å gjøre med at jeg har en slitsom jobb, for jobben min er ikke slitsom i det hele tatt!)

Jeg har ikke lyst til å leke med barnet mitt, ikke lyst til å være sammen med barnet mitt eller mannen min, ikke lyst til noe annet enn bare å være for meg selv. Når de "forstyrrer" meg blir jeg sur. Det er akkurat som om de bare er et ork for meg begge to. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet og blir lei meg over hvordan jeg er, men makter ikke å gjøre noe med det. Alt blir liksom bare et ork uansett...

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget heller!? Det eneste jeg vet er at båe mann og barn fortjener bedre...

[Gjest *Mim*]

Så bra at du innser at du har et problem! Det er første skritt for å gjøre noe med det. Og du har helt rett - de fortjener at du oppfører seg bedre mot dem. Kan det være en ide å definere tider du har helt for deg selv og dermed slipper å bli forstyrret? Da kan du til gjengjeld sette av tid til barnet ditt. Du trenger ikke nødvendigvis leke med han eller henne, men dere kan dra på kino, på besøk, gå tur eller noe annet.

[Gjest Gjest]

Kan det være du har en depresjon? Det at alt føles som et ork, at man blir sur og irritabel for småting, at du isolerer deg og at du har dårlig samvittighet kan skyldes depresjon. Hva med å gå til legen?

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Så bra at du innser at du har et problem! Det er første skritt for å gjøre noe med det. Og du har helt rett - de fortjener at du oppfører seg bedre mot dem. Kan det være en ide å definere tider du har helt for deg selv og dermed slipper å bli forstyrret? Da kan du til gjengjeld sette av tid til barnet ditt. Du trenger ikke nødvendigvis leke med han eller henne, men dere kan dra på kino, på besøk, gå tur eller noe annet.

Det med "faste tider" var en god idè!! (jeg har nemlig ALDRI tid for meg selv...) Vet ikke helt om jeg får gjennomslag for det hos mannen min, men...

Kan det være du har en depresjon? Det at alt føles som et ork, at man blir sur og irritabel for småting, at du isolerer deg og at du har dårlig samvittighet kan skyldes depresjon. Hva med å gå til legen?

Ja....kanskje jeg skal det...det virker bare som "lettvint" å skulle skylde på en depresjon, når det kanskje egentlig bare er personligheten min som ikke egner seg til å være en del av en familie...vet ikke helt hva jeg skulle sagt til legen

[Gjest Gjest]

Det med "faste tider" var en god idè!! (jeg har nemlig ALDRI tid for meg selv...) Vet ikke helt om jeg får gjennomslag for det hos mannen min, men...

Ja....kanskje jeg skal det...det virker bare som "lettvint" å skulle skylde på en depresjon, når det kanskje egentlig bare er personligheten min som ikke egner seg til å være en del av en familie...vet ikke helt hva jeg skulle sagt til legen

Jeg regner med at dette ikke alltid har vært et problem. Da ville du neppe flyttet sammen med mannen din i utgangspunktet. Så personligheten er det vel ikke.

Uansett kan det være lurt å få hjelp av en psykolog til å endre tankemønster. Det er ikke kjekt verken for deg eller familien om du er sur og bare vil være i fred hele tiden.

[Gjest Gjest_Ida_*]

Alenetid er viktig for de fleste, men en nødvendighet for andre. Jeg opplevde at det ble masete når mannen min var arbeidsledig og jeg gikk hjemme med småbarn. Vi var alltid sammen. Jeg kunne ikke prate i telefonen uten at han var der. Barna plaget meg ikke, men det var ikke hans barn så de var hos faren sin annenhver helg og var ofte hos besteforeldrene som ikke bor langt unna.

Det var deilig når min mann fikk seg en ny jobb. Da satte jeg pris på at han var hjemme på ettermiddagene. På det verste følte jeg at jeg ikke kunne puste fritt, og at jeg aldri var alene. For meg var det en normal følelse, og jeg visste at jeg var glad i han og at det var midlertidig.

Avtal med mannen din at han tar barnet med på en aktivitet eller på besøk f.eks. to ganger i uka, og hvis han føler han trenger alenetid, så gjør du det samme. I helgene kan dere også ta barnet med dere hver for dere - så får dere begge litt alenetid. Si at det er viktig for deg og at det ikke har noe med han å gjøre, men at det kanskje vil vise seg å være en god ordning også på lang sikt for dere alle.

Hvis du føler at du trenger mer tid til å møte venninner ute, kan han være hjemme, men jeg forstår det sånn at du bare trenger å være mer alene hjemme?

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Jeg regner med at dette ikke alltid har vært et problem. Da ville du neppe flyttet sammen med mannen din i utgangspunktet. Så personligheten er det vel ikke.

Jeg tenkte egentlig mer på det å ha barn - at jeg rett og slett ikke er egnet til å være mamma. Spesielt ikke til en så flott unge som min. H*n fortjener så utrolig mye bedre enn meg!

Alenetid er viktig for de fleste, men en nødvendighet for andre. Jeg opplevde at det ble masete når mannen min var arbeidsledig og jeg gikk hjemme med småbarn. Vi var alltid sammen. Jeg kunne ikke prate i telefonen uten at han var der. Barna plaget meg ikke, men det var ikke hans barn så de var hos faren sin annenhver helg og var ofte hos besteforeldrene som ikke bor langt unna.

Det var deilig når min mann fikk seg en ny jobb. Da satte jeg pris på at han var hjemme på ettermiddagene. På det verste følte jeg at jeg ikke kunne puste fritt, og at jeg aldri var alene. For meg var det en normal følelse, og jeg visste at jeg var glad i han og at det var midlertidig.

Avtal med mannen din at han tar barnet med på en aktivitet eller på besøk f.eks. to ganger i uka, og hvis han føler han trenger alenetid, så gjør du det samme. I helgene kan dere også ta barnet med dere hver for dere - så får dere begge litt alenetid. Si at det er viktig for deg og at det ikke har noe med han å gjøre, men at det kanskje vil vise seg å være en god ordning også på lang sikt for dere alle.

Hvis du føler at du trenger mer tid til å møte venninner ute, kan han være hjemme, men jeg forstår det sånn at du bare trenger å være mer alene hjemme?

Å dette kjente jeg igjen...av ulike årsaker er mannen min også mye hjemme, og har vært bare hjemme de siste tre månedene. Når det gjelder barnet har jeg aldri "fri" fra det. (synes det er så grusomt å skrive fri, for da føler jeg at jeg fremstår som om jeg ikke er noe glad i barnet mitt, men jeg er VELDIG glad i barnet mitt, altså!)Reiser jeg noe sted er barnet med. Er jeg hjemme er barnet der. Trenger h*n hjelp til noe er det meg h*n spør. Skal h*n bare fortelle noe er det meg h*n forteller det til. Er det en avgjørelse som skal tas er det meg som blir spurt. Jeg kjenner at utgangspunktet ikke er at jeg er fysisk sliten, men at jeg faktisk blir fysisk sliten av å være sliten og lei oppe i hodet mitt..

Uff...vet liksom ikke helt hva jeg skal si, jeg..

[Gjest Gjest]

Å dette kjente jeg igjen...av ulike årsaker er mannen min også mye hjemme, og har vært bare hjemme de siste tre månedene. Når det gjelder barnet har jeg aldri "fri" fra det. (synes det er så grusomt å skrive fri, for da føler jeg at jeg fremstår som om jeg ikke er noe glad i barnet mitt, men jeg er VELDIG glad i barnet mitt, altså!)Reiser jeg noe sted er barnet med. Er jeg hjemme er barnet der. Trenger h*n hjelp til noe er det meg h*n spør. Skal h*n bare fortelle noe er det meg h*n forteller det til. Er det en avgjørelse som skal tas er det meg som blir spurt. Jeg kjenner at utgangspunktet ikke er at jeg er fysisk sliten, men at jeg faktisk blir fysisk sliten av å være sliten og lei oppe i hodet mitt..

Uff...vet liksom ikke helt hva jeg skal si, jeg..

Er mannen din syk? Hvis ikke, synes jeg han må avlaste deg. For at han reelt skal fungere som en likeverdig forelder, må barnet ikke alltid ha muligheten til å velge deg, og han må ikke alltid ha muligheter til å la oppgaver med barnet gå til deg.

Dette er viktig for tilknytningen mellom far og barn også. Finn ut hva du kan gjøre utenfor hjemmet, og definer deg frikvelder hvor du har fri og er ute, og du er hjemme og de to bedriver bonding et annet sted.

Noe alenetid har du også krav på.

Støtter depresjonsmistanken, når man begynner å føle at man bare er i veien for sine nærmeste og omvendt, er man veldig sliten, eller deprimert.

[Kara W]

Det er flere som har det akkurat som deg. Alenetid er viktig. Samma hvor mye man elsker familien sin, så trenger man å være litt borte fra dem også. Dette gjør deg ikke til en dårlig mamma.

Jeg sliter med mye av det samme som deg. Du burde avtale en fast "frikveld" i uken, eller at den første halvtimen etter at du kommer hjem skal du ikke forstyrres. Motsatt synes jeg du skal sette av en fast "være sammen med barnet" tid. F.eks at dere alltid leser sammen før legge tid, eller hver tirsdag går tur i skogen. Det høres kanskje litt brutalt ut for en mamma å skulle ha fast tid sammen med barnet, men noen ganger må man rett og slett tvinge seg selv til å gjøre ting man egentlig har lyst til. Etterhvert som du kommer inn i rutinene så tror jeg alt blir mye lettere. Når du vet at nå er du "nødt" til å være sammen med barnet, så vil etterhvert tanker om boken og TV-programmet forsvinne ut av hodet.

Personlig bruker jeg tiden etter leggetid som alenetid. Den første halvtimen eller så liker jeg å sitte for meg selv i en god stol og slappe helt av. Etter det er jeg klar for litt kvalitetstid med mannen min. Ettersom mannen er ute og reiser så mye så har jeg ikke satt av noen fast "barnetid", men jeg har en frikveld i uken når han er hjemme.

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Er mannen din syk? Hvis ikke, synes jeg han må avlaste deg. For at han reelt skal fungere som en likeverdig forelder, må barnet ikke alltid ha muligheten til å velge deg, og han må ikke alltid ha muligheter til å la oppgaver med barnet gå til deg.

Dette er viktig for tilknytningen mellom far og barn også. Finn ut hva du kan gjøre utenfor hjemmet, og definer deg frikvelder hvor du har fri og er ute, og du er hjemme og de to bedriver bonding et annet sted.

Noe alenetid har du også krav på.

Støtter depresjonsmistanken, når man begynner å føle at man bare er i veien for sine nærmeste og omvendt, er man veldig sliten, eller deprimert.

Uff, nå fikk jeg dårlig samvittighet overfor mannen min føler jeg! Dette er ikke hans skyld. Han prøver. Men barnet er veldig mammadalt, så hvis jeg er tilstede er det meg h*n går til...uansett...

Håper jeg ikke har uttrykt meg dårlig, for jeg er veldig veldig glad i både mannen og barnet mitt! Det er bare det at jeg mener de hadde hatt det bedre med en annen kone/mamma enn meg..

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Det er flere som har det akkurat som deg. Alenetid er viktig. Samma hvor mye man elsker familien sin, så trenger man å være litt borte fra dem også. Dette gjør deg ikke til en dårlig mamma.

Takk

[Gjest Gjest]

Uff, nå fikk jeg dårlig samvittighet overfor mannen min føler jeg! Dette er ikke hans skyld. Han prøver. Men barnet er veldig mammadalt, så hvis jeg er tilstede er det meg h*n går til...uansett...

Håper jeg ikke har uttrykt meg dårlig, for jeg er veldig veldig glad i både mannen og barnet mitt! Det er bare det at jeg mener de hadde hatt det bedre med en annen kone/mamma enn meg..

Barnet kommer til å fortsette å gå til deg, så lenge det ikke lærer at det er like bra å gå til pappa. Det er vanskelig for far og barn å utvikle en like god egen relasjon hvis mamma er tilstede hele tiden. Du fikk lære ved å prøve og feile, mens han må konkurrere med deg som allerede er best.

Alle fedrene jeg kjenner som er skilt, forteller at de fikk mye bedre forhold til barna sine når de flyttet for seg selv, for da fikk de ha dem alene på godt og vondt. Det hadde de i veldig liten grad hatt før! Sine egne unger, og de var bare vant til å være sammen hele familien, og evt være "barnevakt" noen timer mens mor var ute.

Selvfølgelig er det vanskelig for deg å være det beste du kan, når du må stille opp hele tiden. Alle trenger alenetid og pauser for å fungere, og for kjenne på andre følelser enn stress og plikt.

[vingle]

til deg. Jeg har ikke så veldig masse tips til deg siden jeg ikke har noe særlig erfaring med den situasjonen du beskriver, men her er en link til et veldig fint hefte du og mannen din kanskje kan få noe nytte av å lese? Jeg tror ingen av dere er dårlige foreldre, men man kan fort bli litt faskjørt i ett spor i blant (uansett livvssitusjon) tror jeg, og da er det greit å få litt innspill om andre måter å gjøre ting på, som en del her har kommet med. Du skal heller ikke se bort fra at det er en liten depresjon som har kommet snikende over deg.

Uansett, vet ikke om det er noe til hjelp, mulig den er litt utdatert også, men jeg synes i hvert fall det sto mye fint der.

Lykke til videre!

[Spiralis]

Jeg innser at jeg er en dårlig mamma; jeg vet bare ikke hvordan jeg skal endre det.

Det eneste jeg har lyst til når jeg kommer hjem fra jobb er å sette meg ned og se tv, eller lese en bok. (og det har ingenting å gjøre med at jeg har en slitsom jobb, for jobben min er ikke slitsom i det hele tatt!)

Jeg har ikke lyst til å leke med barnet mitt, ikke lyst til å være sammen med barnet mitt eller mannen min, ikke lyst til noe annet enn bare å være for meg selv. Når de "forstyrrer" meg blir jeg sur. Det er akkurat som om de bare er et ork for meg begge to. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet og blir lei meg over hvordan jeg er, men makter ikke å gjøre noe med det. Alt blir liksom bare et ork uansett...

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget heller!? Det eneste jeg vet er at båe mann og barn fortjener bedre...

Starter bare med overskriften jeg. Nei. ... det er få om noen forundt å være den mammaen/pappaen man ønsker. Det er bra å ha gode idealer, men du kan ikke legge opp til å være en perfekt forelder. Det er som å starte et maratonløp med en spurt og forvente att det holder til mål.

Selv om ungen blir delvis selvstendig om 18-20 års tid så varer dette livet ut. Han nevne at modern er bekymret på mine vegne .. og har vært det i 39 år. Du må skape tid til deg selv ellers så går det på snørra i en eller annen form. Skal ikke prøve din "diagnose" men jeg kjenner symptomene fra nære venner. Der er ikke egoistisk eller å være en dårlig forelder eller samboer å sette av tid til seg selv. Det er ikke å være en dårlig forelder å sette tid av til å til å være kjærester. Tvert om. når mamma og pappa har overskudd. ... og når mamma og pappa faktisk er kjærester og ikke lever i et fornuftsekteskap så har også barna det bra.

Vern om barn og forhold gjennon å verne om deg selv!

[vingle]

Skal ikke prøve din "diagnose" men jeg kjenner symptomene fra nære venner. Der er ikke egoistisk eller å være en dårlig forelder eller samboer å sette av tid til seg selv. Det er ikke å være en dårlig forelder å sette tid av til å til å være kjærester. Tvert om. når mamma og pappa har overskudd. ... og når mamma og pappa faktisk er kjærester og ikke lever i et fornuftsekteskap så har også barna det bra.

Veldig bra innlegg!

[Kara W]

Uff, nå fikk jeg dårlig samvittighet overfor mannen min føler jeg! Dette er ikke hans skyld. Han prøver. Men barnet er veldig mammadalt, så hvis jeg er tilstede er det meg h*n går til...uansett...

Det er et problem vi sliter med også. Det eneste vi har funnet som hjelper akkurat nå er at barnet blir fysisk fjernet fra meg, f.eks ved at pappaen tar ham med inn i TV-stuen for å se på TV, eller at jeg låser meg inne på soverommet. Nå er bare gutten vår 1,5. jeg regner med at dette blir vanskeligere etterhvert som han åpner dører selv og blir vanskeligere å distrahere.

Prøv å si noe sånt som "mamma lager mat akkurat nå, så hvis du vil ha hjelp så får du gå til pappa", og så fortsetter du å røre i grytene (eller hva enn du holdt på med) og ignorerer forsøkene h*ns. Dersom H'n maser/begynner å gråte, så kan du ta h*n i hånden og lede barnet ut til pappaen. Etterhvert så vil nok barnet forstå, selv om det føles veldig feil å avvise det slik.

Håper jeg ikke har uttrykt meg dårlig, for jeg er veldig veldig glad i både mannen og barnet mitt! Det er bare det at jeg mener de hadde hatt det bedre med en annen kone/mamma enn meg..

Dette er tanker du må jobbe hardt for å kvitte deg med (jeg vet det ikke er lett!) Din mann har valgt deg fordi han mente du var den beste konen for ham. Og ditt barn har bare en mamma, så da får du gjøre det beste ut av det og gi ham den beste mammaen du klarer. Han elsker deg uansett!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. omtrent siden fødselen av ønsket jeg bare å være alene eller borte fra barnet. Gledet meg til hver pause eller fritid jeg fikk. Gledet meg til all alenetid personer rundt meg forsøkte å gi, men som regel slo den dårlige samvittigheten inn og man får ikke slappet av likevel. For hvorfor føler man seg alltid slik? Er man ikke glad i barnet? Passer man ikke som mor?

Jeg fikk et gjennombrudd da jeg dumpet borti terapibehandling for noe helt annet. Jeg led rett og slett av depresjoner. Helt siden fødselen, en langvarig stillegående fødselsdepresjon som hadde satt seg tilogmed før jeg fødte, en følelse av å ikke være bra nok, ikke strekke til.

Det tok meg mange måneder å innse at jeg faktisk var en god en god mor og at jeg faktisk var glad i barnet mitt. Følelsen ble bare overskygget av depresjonen og maktesløsheten.

Dette ga også forklaring på hvorfor barnet var så mammadalt. Barnet merker mammas følelser og forsøker hele tiden å nå frem.

Nå har det gått et halvt år siden jeg sluttet i terapi og endelig merker jeg gleden av å være mor etter snart 10 år. Jeg blir oppriktig glad over å se barnet og vil gjerne være sammen med det. Jeg merker ikke lenger behovet for å stadig ville være alene. Jeg klarer å skape rom for meg selv sammen med andre mennesker, trenger ikke låse meg inn eller reise vekk.

Synes du bør tenke nøye igjennom å få noen å snakke med. Det er ingen lettvind løsning å skylle på en depresjon. Du kan gjøre dette for barnet ditt og familien din. Du skyller de det faktisk, det å ha det bra selv.

Bare husk at alt i det du skriver vitner om at du elsker familien din veldig høyt. husk også at mange har det akkurat som deg, de har kanskje bare ikke sett det ennå, eller vil gjøre noe med det, eller de forsøker å gjøre noe med det akkurat nå.

Lykke til

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Jeg fikk tårer i øynene av innlegget ditt. Og en ting slo meg når du snakket om at du hadde vært sånn helt siden fødselen...mannen og jeg satt for et års tid siden og så på gamle bilder. Han kommenterte da at glimtet i øynene mine hadde forsvunnet-det var så tydelig på bildene at noe hadde skjedd nesten fra en dag til en annen..

Jo mer jeg tenker på det føler jeg at det er overskudd jeg trenger...jeg må gjøre som flere av dere har sagt så klokt; skape rom for meg selv. Jeg må også sette av tid som er bare mitt og barnets hvor vi gjør ting jeg makter. Og kanskje jeg også må snakke med noen profesjonelle etter hvert...

Jeg setter veldig pris på at dere har tatt dere tid til å svare meg. Det er alltid godt å få et annet perspektiv på ting. Jeg skal forsøke å være drømme-mamma i helgen, så får vi se hvordan det går fremover..

[Gjest Gjest]

Hei:)

Vil bare fortelle at det er min erfaring også at barna trekkes mot mor, det er først når mor og far blir skilt, at far får den samme plassen i barnas liv.

Jeg er stemor, og mine stebarn maser på og forventer masse av faren sin, mens fellesbarna bare henvender seg til meg. Det er slitsomt fordi fellesbarna er så små og uselvstendige, det er mye lettere å hjelpe stebarna med noe, men den lette jobben får jo mannen min.

Har ikke noen råd andre enn de du allerede har fått, om å skaffe deg definert egentid etter avtale med mannen din. Ville bare si at jeg tror det er ganske vanlig å kjenne slik du kjenner:)