Tror ikke jeg elsker han mer...

[Gjest fast bruker]

Uff, hvor skal jeg begynne... Jeg kjenner allerede før jeg har begynte at dette blir ett langt innlegg, men om du orker å lese igjennom og gi meg ett råd, blir jeg veldig takknemlig.

Jeg og min samboer har vært sammen i ti år, har ett barn på 7 år. De første to-tre årene var fantastiske, jeg var sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv.

Så fikk vi barn, og hele min forestilling om hvordan familielivet skulle bli bare forsvant.

Jeg oppdaget mer og mer hvor forskjellige vi egentlig er, vi har aldri den samme meningen om noe, overhodet ingen felles interesser, ikke samme humor, og mener jeg det ene så mener han konsekvent det motsatte. Og omvendt.

Vi har ingenting å prate om, han er ikke engasjert eller interessert i meg og mitt, eller bli kjent med mine venner (iløpet av ti år har han møtt dem en gang). Dette gjør at jeg heller ikke gidder å engasjere meg i hans ting, så dette er bare en evig, ond sirkel.

I ferier er vi bestandig på tur med en haug andre, eller sammen med familiemedlemmer, aldri oss tre alene. Det er ikke interessant. Egentlig like greit, for jeg kjeder også vettet av meg uten andre til stede, siden vi ikke har noe å snakke om.

Jeg merker nå at jeg begynner å bli fryktelig lei av at vi aldri er enige om en eneste ting, eller at vi har aldri har samme mening om noe. At han aldri kan lytte interessert når jeg engasjert skal fortelle om noe jeg gjør eller har opplevd. At vi har totalt ulikt syn på oppdragelse. Men igjen, jeg oppfører meg jo på samme måte tilbake...

Nå tenker sikkert flere av dere "hvorfor har hun ikke bryti ut av dette før?"

Jo, fordi vi begge har en tendens til å unngå alt som ubehagelig, og vi kan overhode ikke kommunisere med hverandre. Vi krangler aldri, eller er sure på hverandre. Så barnet vårt ser ikke annet enn at mor og far er hyggelige mot hverandre, og det er det.

Så opp igjennom årene har jeg tenkte at jeg har det jo faktisk bra? Jeg tviler ikke på at han elsker meg, og gresset er jo ikke no grønnere på den andre siden? (til opplysning har jeg heller ingen andre i kikkerten). Jeg får gjøre som jeg vil, dra på jenteturer, fester, stikke til venninder på kveldene, trene. Får aldri spørsmål, eller noe som helst. Alt er greit. Og det samme får han, rett og slett fordi jeg egentlig ikke bryr meg.

Men alt dette prøver jeg å fokusere på når negativiteten tar overhånd inni hodet mitt, også pleier det å ordne seg allikevel.

Men nå føler jeg altså at dette ikke går snart lenger. Jeg tenker mer og mer på å være alene, men jeg synes dette er helt fryktelig med tanke på barnet vårt. Jeg tror h*n vil bli fullstendig knust.

Men er det verdt å ha ett sånt forhold resten av livet da? Fortjener ikke min samboer en som elsker han like mye tilbake? Og jeg?

Eller skal jeg bli bare fordi jeg egentlig har greit? Det er vel ikke rettferdig overfor han, er det?

Sexlivet forresten har ikke funket siden fødselen, jeg eier overhodet ingen sexlyst. Det kan gå lange perioder uten, og han blir avvist gang på gang. Jeg orker rett og slett ikke, å sove er mye mere fristende. Jeg har ikke lyst på han, så han blir avvist gang på gang. Bare det viser jo hvor tålmodig han er, som har holdt ut med dette i så mange år.

Vet vel egentlig ikke engang hva jeg vil med dette innlegget, kanskje mest få ut gørra i hodet mitt, men også kanskje en spark bak. Eller oppvåkning enten den ene eller andre veien...

Uansett, takk hvis du orket å lese igjennom hele!

[Gjest soffy]

Høres litt trist ut, kjedelig og ensomt.. Jeg synes det er merkverdig at aldri krangler når dere har forskjellige meninger om ting - aldri enige. Hvordan har dere klart å oppdra et barn sammen hvis dere aldri har de samme meningene?

Vil dere ikke ha det bedre sammen? Hvorfor har dere ikke jobbet noe med forholdet og tatt til takke med slik det er?

Stakkars mannen din som aldri får seg noe.. Bryr du deg om han ligger med andre damer, egentlig? Har du noen gang tenkt tanken?

Kunne du tenke deg å bli forelsket igjen? I han, eller en annen mann? Savner du ikke LYSTEN?!

Som jeg ser det har du to valg. Enten kommunisere bedre med mannen din. Dra til parterapi hvis det trengs. Finne ut hva dere egentlig føler for hverandre evt gjøre det slutt.

ELLER:

Fortsette å leve miserabelt......

[Gjest soffy]

Og forresten:

[Gjest Gjest_Ella_*]

Jeg tror mange er i slike forhold og finner seg i det fordi "de har det jo greit" Så er d lett å tenke at kanskje alle har d sånn etter så mange år? Hvorfår finne seg en ny hvis man etterhvert ender opp samme sted med nr 2? Sant? Men d trenger ikke være sånn.. alle fortjener å være tilfreds i livet vi har jo bare ETT LIV! Herreli la oss leve det fullt ut:) dere fortjener begge to å være lykkelige og klart d er vanskelig å gjøre d slutt men d høres kanskje ut som om d er d beste for dere begge.. Nå skal ikke jeg bryte opp ett ekteskap men slike forhold ender vel som regel opp i at noen blir såret til slutt via utroskap og what not. Så kanskje dere burde ta en prat og fortsette å være venner for barnets skyld ( og barnet vil ikke lide tror jeg med to fornøyde og glade foreldre) Det var mitt råd, vet ikke om d hjalp men håper d lykke til!

[Becka]

Og dessuten, så skrev du at det var rett etter dere fikk barn at "problemene " begynte. Da var det ikke gått mer enn et par år? Og slik skal det jo ikke være. Syntes jeg da! Greit at man ikke er superduper forelsket hele tida, men her er det jo helt dødt.

Men som ei over her sa, vil du bli forelsket på nytt eller i samme mann? Tror du det kan ordnes om dere hadde fått kommunisert? eller tror du dine følelser vil forbli slik de er. Se gjerne også for deg, hvordan det vil bli uten ham, vil du savne ham tror du, eller vil det bli en befrielse? Spørsmålet du må stille deg er rett og slett; Er dette forholdet verdt å kjempe for?

Det er kun du som kan finne svaret her.

Men noe må i allefall gjøres.... Ønsker deg lykke til.

[Madelen29]

Ut ifra hva du skriver høres det ut som dere ikke har felles interesser overhodet, og etter så lang tid uten at dere har tatt tak i problemet forsvinner gleden av å være sammen.

Det er selvfølgelig greit å ikke være alene men ikke på bekostning av et ulykkelig liv sammen? Man velger heller ikke å tilbringe tid sammen med venner man ikke har noe felles med?

Parterapi hørtes ut som et godt alternativ, eller rett og slett prøve finne ting dere liker og kan gjøre sammen.

Hvem vet, kanskje gnisten dukker opp igjen.

Jeg har også slitt med en holdningen "dette blir iallefall ikke kjekt" og allerede da er det dødsdømt. Så kommer det snev at kjedsomhet og tenker øyeblikkelig "akkurat som jeg ventet - hvorfor gidder jeg"...

Prøv å tenke positive tanker, nå skal jeg kose meg med min kjære og unngå enhver start på diskusjon. Det handler ikke hvem som har rett og feil, men hva som fungerer for dere sammen.

Et GODT forhold blir ikke servert oss uheldigvis, det krever like mye jobbing fra begge parter som alt annet. Tenk igjennom livet ditt, hva du ønsker og drømmer om. Hvilke verdier du har i et forhold og hva som gjør deg lykkelig. Ofte må vi minnes oss på at lykken vår ligger ikke i hendene på våre kjære.

Klem til deg

[Gjest m47]

Hva er det med sexlysten? Har han blitt tjukk og stygg? Bruker du hormonprevensjon? Kan han få lov til å massere deg, eller synes du det er ekkelt å bli tatt på?

[Cannavaro]

Kjente meg igjen i mye av det du skrev her. Har selv hatt det på tilnærmet måte, og jeg ville ikke mer og ba om skillsmisse. Tror dette går på hvordan DU ønsker at livet ditt skal være, og DITT valg. Enten så må du/dere gjøre forbedringer i parforholdet som gjør at ting fungerer igjen, men siden dere ofte er uenige så kan det kanskje bli vanskelig ? For min del så var det snakk om å ta mer kontroll over eget liv og hvordan jeg vil leve fremover. Veivalget er å ha det godt med seg selv/og/eller med partner. Antar i ditt tillfelle at dette nå er såpass dødt at du ikke vil gi det en sjanse. Selv med barn innblandet går det an å få til gode ordninger. Ta beslutningen du mener er best for DEG (ja, det er lov å være egoist iblant) og tilpass livet ditt etter det. Det får være mitt råd.

[Gjest wings ikke innl]

Jeg synes det er merkverdig at aldri krangler når dere har forskjellige meninger om ting -

Fordi folk som krangler har oftest følelser for hverandre.

Jeg kan kjefte og bli kjempesint på mannen når vi er uenige, fordi jeg ELSKER han.

Etter hva jeg leser... så hadde jeg gått..

Eller snakket om det å prøvd igjen, hvis du tror det er noe som kan fikse seg..

[Gjest Gjest]

Lurer på hans versjon av samlivet jeg. For dette hørtes miserabelt ut.

[Gjest Trådstarter - fast bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger, det stter jeg pris på!

Såklart savner jeg det å ha lyst, det er ingen tvil om det. Jeg begynte å lure på om jeg var blitt aseksuell, for han er overhodet ikke frastøtende. Men jeg har bare ikke lyst til å ha sex med han. Det blir som å ha sex med en kompis på en måte, helt feil.

Jeg har lyst til å ha lyst FØR jeg kommer til soverommet! Men lysta er vel ikke tilstede nettopp fordi det er noe som ikke stemmer her.

Det er vel ikke uvanlig at den forsvinner med trivselen i ett forhold.

Og grunnen til at vi aldri krangler selv om vi er uenige om alt, er rett og slett fordi ingen av oss gidder å argumentere noe mer. Vi bare trekker på skuldrene og sier "javel". Jeg kan godt motsi han, også er vi ferdig med det. Det nytter jo uansett ikke å diskutere med noen som er like sta som en selv, så da setter man på skylapper og bare ignorerer istedet. Også helt feil!!

Etter at jeg skrev dette innlegget igår, tok jeg mot til meg (ja, jeg trenger en solid dose mot for å snakke med han om sånne ting), og fortalte hvordan jeg følte det, og at jeg rett og slett ikke så noen utvei. Og han var enig. Han syntes også at forholdet vårt var på en måte trist, men har bare lært seg å leve med at sånn er det rett og slett. Men han syntes det vi har, om enn så lite, er verdt å kjempe for.

Jeg var nesten klar for å gi opp, men det var ufattelig deilig å høre at han faktisk fortsatt bryr seg, og er villig til å kjempe og endre på ting. Så etter mye snørr og tårer ble vi enige om å prøve parterapi, kanskje vi kan få gnisten tilbake. Eller mest jeg. For det er det jeg vil, finne tilbake til det som gjorde at jeg falt pladask for fyren.

Og dårlig kommunikasjon er vel det alt bunner i her, noe vi er verdens dårligste på.

Ville bare fortelle dere hvordan det gikk, og takke for innspill, i tilfelle noen lurte!

Og da jeg kom hjem fra jobb idag sto det en stor bukett med roser på bordet, med verdens fineste kort! Er ikke så mye skal til, og selv om blomster ikke retter opp i alt, er det en liten sped begynnelse...

Det skal ihvertfall ikke stå på han, og det skal han ha all ære for.

[Gjest Gjest]

Så koselig å lese!! :rødme:

Når det kommer til sex... ta den UT av soverommet...

[Gjest soffy]

Ååå så fint å høre at dere skal prøve å ordne opp i ting

Lykke til videre!

[Cannavaro]

Strålende ! Ja, selv litt kommunikasjon kan gjøre underverker iblant. Nå er dere ihvertfall igang med å muligens forbedre forholdet, ingenting er bedre enn det. Grattis enn så lenge og håper det går bra fremover med dere

[Gjest Gjest_Ella_*]

i like!

[Gjest Gjest]

Så bra... og husk og ta en skikkelig krangel en gang i blandt også da...

[Gjest salma]

Det skal noe til å bryte ut av et mønster som "funker greit" selv om man egentlig ikke trives med det. Dere har jo to valg: Kjempe eller gi opp, uansett så bør det være et bevisst valg. Mange lar det bare flyte sånn et helt liv.

Jeg syns det står respekt av at du tar ansvar for ditt eget liv og griper tak i dette. Så bra at du fikk en så fin respons av mannen din.

Og ja, forresten:

[Gjest brutal_mann]

Fint, et bittelite steg er tatt. Nå må dere BEGGE være vilige til å fortsette å gå denne turen. Husk det vil være jævlig glatt og oppoverbakke mesteparten av veien.

[Grønt blad]

Så bra at dere kommuniserer, og at dere har bestemt dere for å ta tak i forholdet og problemene. Masse lykke til!