Hvor dum er jeg egentlig..............

[Madelen29]

Jeg er fortvilt og lei, mistet all lyst til å gjøre det som tidligere gledet meg.

Etter et år med krangling pga hans eks og unger valgte jeg å gjøre det slutt, fordi han aldri klarte å stå opp for seg selv. Hun hadde han rundt lillefinger og lot seg manipulere til alt. Alt fra å komme når hun var sulten(pga ungene) til å tilbringe alle helligdager sammen med de. Hun godtok aldri meg og jeg skulle aldri inkluderes i "den familien". Et SANT helvette og jeg prøvde gjøre det slutt flere ganger. Men samvittigheten min tok knekken på meg da han kom bønnfallende tilbake. Jeg ville høre han elsket meg på sammen måte som jeg elsket han, selv om mye var vondt. Var det hennes feil, eller var det hans, eller vår? Jeg visste ikke og ville ikke angre på valget jeg tok. En krangel ledet til den andre og mye endte stygt.

Da jeg gjorde det slutt "for siste gang" for noen måneder siden kom han tilbake og var desperat. Han skulle gjøre alt, mine ønsker før alle andres. Til slutt ga jeg meg.. Jeg elsket jo han... trodde/tror jeg..

Det kan sies jeg ofte var hysterisk pga tidligere opplevelser med han, tillit måtte jeg bygge opp igjen. Alt som kunne minne om noe vondt ble jeg redd for og ville snakke.

F.eks i fylla kan han bli sjalu og be meg ryke og reise. Vi var en tabbe og burde gjøre det slutt, vi lurte kun oss selv. Jeg måtte gå hjem, han ønsket meg ikke der, forså legge seg å sove.

Og en måned siden ble jeg gravid(uplanlagt). Han ville jeg skulle ta abort, han ønsket ikke være i familie med meg, han skulle prøve stille opp etter spontanaborten men kunne ikke love noen ting. Jeg prøvde forklare han jeg ikke ville ta abort men det endte i ny krangel. Jeg sa og vi skulle klare dette sammen, uansett abort eller ikke. Prøvde å gi han litt tenke tid men alt jeg fikk til svar var "jeg har sagt mitt". Kald og følelsesløs. Jeg ble mer og mer deprimert og sliten. Prøvde mote meg opp til abort men knuste meg selv hver gang. Etter noen uker med heftig kranlging endte det med spontanabort.

Jeg begynte klandre meg selv og ble mer sint og deprimert. Prøvde å forklare han at jeg sleit og trengte å komme over "sorgen" men han kunne ikke være noe støttespiller, "han hadde nok med seg selv".

Etter all kranglingen klarer jeg ikke se han i øynene og jeg klarer ikke være positiv når jeg er med han. Og han SÅRER meg når han sier han nesten har mistet følelsene sine over natten pga alt hysteriet mitt.

Skal jeg kunne kreve mer av en mann og en kjæreste eller skal hans følelser bli tatt like mye, om ikke mer hensyn til med tanke på hans situasjon med unger og eks? Etter 1,5 år har han først nå tatt kontakt med advokat, for å få en skikkelig barneavtale. Han får ikke se ungene sine(en gang annen hver mnd) pga meg.

Jeg føler skyld og klarer ikke se lyset i tunnelen. føler meg utmattet av krangel. Er dette min feil? Har jeg gått meg vil og mistet min egen dømmekraft?

Har nå nesten sluttet å spise, jobb og kveldskolen føler jeg jeg mister mer og mer kontroll på. Jeg er så redd.

Hvordan skal jeg klare komme meg vekk? Eller få orden på ting? I tillegg må jeg se han hver dag på jobb hvor vonde følelser sniker seg innpå og jeg mister fokus. Er han rett og slett ikke glad i meg? Er jeg SÅ dum at jeg ikke ser?

Jeg klarer ikke...... og vet ikke...

Noen som har erfaring?

Hilsen

Fortvilt.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig skal hans følelser taes like mye hensyn til!

[Lissi]

Jeg har erfaring med en følelseskald jævel som ville jeg skulle ta abort, selv om barnet vårt var planlagt. Jeg trodde vi drepte barnet vårt med å krangle. Jeg kjenner enda litt på den følelsen, men prøver å tenke fornuft, at det var noe feil med den, og at kroppen ryddet opp. Ikke lett

Jeg startet helt på nytt. Kuttet kontakten med eksen min så fort hus og hjem var ryddet opp i. Jeg startet helt på nytt etter å ha brukt 3 år i et destruktivt forhold. Om det har blitt sånn allerede nå tror jeg ikke det er noe å redde. Kom deg videre! Jeg angrer på at jeg har brukt 3 år på han Skulle vært mine beste år, men nytter ikke gråte seg over spilt melk. Man må bare ta tak i livet sitt og reise seg igjen.

Jeg vil heller være alene enn å være i et destruktivt forhold.

[Ella_Grey]

Uff, jeg har egentlig ikke noe særlig fornuftig å si. Bortsett fra jeg tror det beste for deg er å avslutte forholdet for godt.

Føler med deg.

[Gjest Gjest]

Han får bare se ungene sine en gang i måneden? På grunn av deg?

Du kan ikke stå mellom en far og ungene sine. Det er bare bra at han kan tilbringe felles ferier med ekskona og barna, barna har veldig godt av dette. Du sier alt kom før deg, men slik er det når man har barn, barn SKAL komme før alt annet!

Klarer man ikke komme i andre rekke bør man ikke få seg en mann som ønsker å stille opp for barna sine. Barna må komme i første rekke.

Dette er selvsagt ikke godt for deg og du bør ikke være sammen med en mann i en slik situasjon. Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg.

Han sier han ikke ønsker familie med deg, og kan ikke være støttende for deg når du mister barnet ditt. Er det et utgangspunkt for en mann som du ønsker å være sammen med?

Dette ser ikke ut til å funke hverken for deg eller for ham. Dere har ikke godt av hverandre. Finn deg en mann som kan sette deg i første rekke, fordi det fortjener du.

[Gjest Gjest]

Han er nok glad i deg, men han er mer glad i ungene sine. Dette er ganske naturlig.

Få deg en sykemelding, skift jobb og bruk energien din på deg selv og på å komme deg ovenpå igjen.

[Madelen29]

Tusen takk for alle svar.

Jeg har ingen ønsker om å få førsteplass, men å i det hele tatt få en plass. Det er ikke min avgjørelse at han skal få se ungene så sjeldent, men hans eks, pga meg.

Det jeg ønsker er at de har et godt forhold. Alt for å få litt fred.

Jeg har møtt ungene en gang og det var tøft. Etter mye leking spurte hun på 4 meg hvorfor jeg ikke likte henne. Hun sa: Mamma sier du er dum, og hun sier pappa ikke kan være med oss fordi du ikke liker oss"

Pluss mye mer trakasering fra hennes side som jeg nesten har fortrengt.

Jeg har prøvd å vært en støttespiller i dette i lang tid men har tatt ting ganske tungt. Jeg er/var fryktelig glad i han og ønsket han alt beste. OG jeg trodde siden han gjentatte ganger prøvde desperat å få meg tilbake at han var seriøs og oppriktig glad i meg.

Men nå vet jeg ikke lenger. Prøver å snu og vende på det hele tiden. "Gi han tid, han har det tøft, det er sikkert en grunn til at han er sånn. En grunn til at han lyger, kjefter når jeg synes ting er vanskelig, ikke vil introdusere meg til foreldrene, tar minimum kontakt når han er bortreist, klikker på meg når jeg tilfeldigvis åpnet en mappe med "gamle bilder" på pcn. "Jeg var frekk og mangler oppdragelse." Er det en grunn til alt det eller er jeg rett og slett blind?

Og forstår bare ikke hvorfor han ikke kan la meg være i fred når jeg først kommer meg vidrere.