Hump i forholdet

[Gjest unge_kvinnen]

Samboeren min og jeg sliter for tiden, vi har vel kommet til et punkt der vi vurderer hva som skal skje videre med oss. Eller, han sier at han vet at han vil satse på meg. jeg derimot er litt mer i tvil. Av flere grunner:

For det første så har vi kranglet en del i det siste. Greit nok det, men vi har så utrolig forskjellige måter å løse problemer på at kranglene våre ender i store eksplosjoner. Han sitter å holder fast på å fortelle hvem som sa hva, det virker som at han vil fortelle at han er den uskyldige part, og at jeg var den som har skyld i at krangelen ble så stor. mens jeg på min side reagerer på en krangel ved å ville trekke meg vekk til jeg får roa meg slik at vi får fortelle hva vi egentlig mente ved det vi sa som i første omgang utløste krangelen. På dette reagerer han med å fortsette å pople, bare for å fortelle hvordan han oppfattet situasjonen, selv om jeg omtrent trygler om at han skal holde fred til jeg får roa meg. Men han gir seg ikke, til slutt så kortslutter det i hodet mitt slik at det kortslutter for han pga min hissige reaksjon. Pga dette kan en krangel vare i over flere dager.

Jeg mener, er det virkelig så nøye om hvem som sa hva, og hvem som gjorde det?? i en situasjon der ingen av oss tenker klart pga følelser i storm? Jeg har ikke til dags dato sett hvordan dette har vært med på å løse kranglene våre, egentlig har det bare gjort kranglene værre i mine øyne..

For det andre så skal jeg gjennom en behandling i ca fire mnd'er. Den kan være veldig hard, og kan eventuelt gi meg forskjellige bivirkninger, bl.a. humørsvigninger. Det er vel egentlig den som er problemet vårt. Vi har forberedt oss i 10-11 mnd'er på at jeg skal begynne. begge er nervøse og har en god del tanker og følelser knyttet opp i mot den. Han har veldig gjerne lyst til å være med meg og støtte meg under behandlingen, men begge er nervøse med tanke på hvordan kranglene våre har vært i det siste. I tillegg så har jeg noen tulletanker som rasjonelt sett sikkert er pga uvissheten min rundt behandlingen, jeg har hvertfall tanker om at den vil fungere best om jeg er alene, at dette er noe jeg bør gå gjennom alene o.l. Så hvis det er dette jeg legger til grunn for å avslutte forholdet med han, kan jeg like gjerne si til meg selv at "dette er en straff, du fortjener ikke å ha et forhold under behandling" Det høres jo helt gæernt ut, men tankene er der likevel. Jeg har det utrolig tungt pga det som snart skal skje, egentlig så er jeg misfornøyd med alt, til og med venninnnene mine tviler jeg på, venninner gjennom flere år..

Jeg tviler på alt i grunn, også meg selv. men samboeren min krever at jeg skal være 100% sikker på oss før vi eventuelt kan gå videre. For det trenger vi mtp eventuelle stormkast som kan ligge framfor oss. Og derfor sitter jeg her å skriver, mest for å rydde opp i tankene mine. Plutselig ser jeg at det ikke var så veldig mange grunner jeg hadde mot at vi skulle være i lag, men som sagt, jeg sliter med å kunne si noe 100% sikkert for tiden..

Vi har nettopp flyttet til en ny by, jeg har begynt på nye studier og kjæresten min venter på å begynne i ny jobb, 1.nov. Fram til da bor vi temmelig tett. Så det er flere grunner til at det er litt vanskelig for oss for tiden. Jeg har ikke så mye energi som jeg skulle ønske jeg hadde, og det går leit nok utover min kjære. Jeg ønsker han alt godt, han fortjener det beste verden har å by på, men jeg vet ikke om jeg klarer å gi han det for tiden:( Før vi flyttet nedover hadde vi et halvår der alt fungerte utrolig godt mellom oss, hjertet banket og jeg hadde det utrolig godt sammen med han. Men nå tviler jeg, jeg er ikke sikker på om følelsene jeg har for han kan kalles "å elske han". jeg vet jeg har mange følelser for han, men vet ikke om det er nok til å si at, med hånda på hjertet, at jeg elsker han.

Uff, dette er utrolig vanskelig, tenken på å være uten han gjør utrolig vondt, men kanskje det er til det beste for oss? jeg vet ikke.. Er det noen som har noen innspill? På for hånd takk:)

[Gjest Gjest]

Jeg trenger også litt tid og rom for å sortere tanker og følelser før jeg kan kommunisere ordentlig i en ordentlig konflikt i parforholdet.

Det forlanger jeg å bli respektert på. Jeg kan ikke fungere på noen annen måte, og da får han beherske sin trang til å spy ut alt han kommer på. Når vi så snakker om temaet, får han selvsagt si alt han vil, og da er jeg i stand til å lytte.

Kall det gjerne et handicap, men kjøre full storm for å vinne debatten godtar jeg ikke. Mine argumenter er like mye verdt som hans, selv om jeg må ha litt ro før jeg får forklart på en god måte hva jeg mener og føler.

[Gjest megvel]

Hva er det som utløser kranglene deres?

[Gjest TS]

Hva er det som utløser kranglene deres?

Det går mest på bagateller som avslører at det er usnakkede bakenforliggende tanker og stress som utløste krangelen.

[Gjest megvel]

Hadde det ikke da vært lurt å prøve å løse opp i stresset og ikke minst de tingene dere burde ikke snakke ut om? Hvis dere skal krangle bedre, eller helst krangle mindre må vel disse tankene frem i lyset? Jeg synes heller ikke du skal love å satse videre på han før dere har snakket dere gjennom de tingene som får dere til å krangle.

[Gjest Chiffon]

Parterapi, regler for hvordan man krangler (som må bestemmes på forhånd) og litt tid for seg selv kan jo være en plass å begynne? Dumt å skulle kaste alt det bra dersom det faktisk er noe å redde.

[Gjest TS]

Hadde det ikke da vært lurt å prøve å løse opp i stresset og ikke minst de tingene dere burde ikke snakke ut om? Hvis dere skal krangle bedre, eller helst krangle mindre må vel disse tankene frem i lyset? Jeg synes heller ikke du skal love å satse videre på han før dere har snakket dere gjennom de tingene som får dere til å krangle.

Vi har hatt en god metasamtale nå, der også flere ting ble litt klarere for begge to:) Det hjalp utrolig godt for at jeg skrev ned tankene mine, de ble litt mindre når jeg skrev de ned framfor at de fikk spøke seg store i hodet mitt;)

Parterapi, regler for hvordan man krangler (som må bestemmes på forhånd) og litt tid for seg selv kan jo være en plass å begynne? Dumt å skulle kaste alt det bra dersom det faktisk er noe å redde.

Det er verdt å reddes, det gjelder bare å komme seg gjennom denne tiden her. Begge vil at forholdet skal reddes, det ble klargjort av samtalen i natt og i dag, pluss skrivingen min her.

det er fortsatt mer å jobbe med, men vi har hvertfall hatt en skikkelig samtale om det å krangle og være uenig, så vi har muligheter til å klare oss gjennom uenighetene;)

Takk for synspunktene:)