Nytt forhold

[Gjest Gjest]

Hei!

Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men jeg prøver allikevel.

Jeg og kjæresten har vært sammen i ca 5 mnd. Jeg er 26 og han 32. Vi bor ganske nære hverandre så det har resultert i at han sover hos meg hver eneste natt, og er sjelden hjemme hos seg selv. Vi handler alle måltider sammen, planlegger ukesmenyer ilag og det er på en måte en selvfølge at vi skal sove sammen.

Allerede sier han ting som "vi bor jo praktisk talt sammen" og "hadde [en av hans ting]passet inn i leiligheten din?".

Jeg vet jo at mange her har flyttet sammen og forlovet seg etter kortere tid enn vi har vært sammen, men går forholdet vårt merkelig fort frem? Vi er vel enige om at vi liker det som vi har det, men risikerer vi å ødelegge litt av spenningen ved å la denne hverdagen innta forholdet for tidlig? Vi er jo fortsatt nyforelskede, med alt det innebærer men i tillegg bor vi praktisk talt sammen...

Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med dette...

Hva er deres erfaringer med at forholdet blir veldig "seriøst" veldig fort? I tidligere forhold har jeg ventet i flere år før jeg i det hele tatt har tenkt tanken på å bli samboere...

[Kakee]

Jeg tror ikke det er noe galt i å flytte sammen allerede nødvendigvis, men gjør det dere føler er riktig selv

[Gjest Gjest_meg_*]

Er i litt lik situasjon selv, men vi har begge vært i samboerskap før så vet at det ikke er vits i å stresse for mye. Hvis du føler deg komfortabel med at han er der hele tiden så kan dere jo kanskje vurdere å flytte sammen. Jeg er ikke klar for det ennå, kanskje om ett år eller to. Trives godt sånn som jeg har det nå. Jeg er litt hos han, han litt hos meg... Generellt veldig ok løsning. Men jeg er avhengig av litt tid for meg selv da...

[Gjest Gjest_skeptisk_*]

Hei!

Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men jeg prøver allikevel.

Jeg og kjæresten har vært sammen i ca 5 mnd. Jeg er 26 og han 32. Vi bor ganske nære hverandre så det har resultert i at han sover hos meg hver eneste natt, og er sjelden hjemme hos seg selv. Vi handler alle måltider sammen, planlegger ukesmenyer ilag og det er på en måte en selvfølge at vi skal sove sammen.

Allerede sier han ting som "vi bor jo praktisk talt sammen" og "hadde [en av hans ting]passet inn i leiligheten din?".

Jeg vet jo at mange her har flyttet sammen og forlovet seg etter kortere tid enn vi har vært sammen, men går forholdet vårt merkelig fort frem? Vi er vel enige om at vi liker det som vi har det, men risikerer vi å ødelegge litt av spenningen ved å la denne hverdagen innta forholdet for tidlig? Vi er jo fortsatt nyforelskede, med alt det innebærer men i tillegg bor vi praktisk talt sammen...

Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med dette...

Hva er deres erfaringer med at forholdet blir veldig "seriøst" veldig fort? I tidligere forhold har jeg ventet i flere år før jeg i det hele tatt har tenkt tanken på å bli samboere...

siden du spør, så synes du at det går for fort frem. I alle fall er det konklusjonen jeg trekker. Hvis du trenger tid, så si i fra. Jeg ble overkjørt da en eks flyttet rett inn hos meg, overtok møbleringen, og hadde meninger, skulle kaste ting jeg var glad i - jeg måtte stoppe han.

Selvsagt ble det slutt etter par år, men det var to år der han var dominant og jeg ble mer og mer frustret og liten. Det var som jeg forsvant. Komplimentene og alt stoppet raskt da han var vel innflyttet. Da var det motsatt; alt jeg gjorde, hele min livstil, alle mine håpløse venner (iflg han) - alt ble trampet i søla.

Jeg sier ikke at det er sånn med din kjæreste, men vær forsiktig. Han er 32 og dere har ikke vært så lenge sammen. Si til han at du er typen som vil gå mer forsiktig frem selv om du er glad i han. Det er best å være ærlig. Jeg var ikke det, men han stod plutselig i en i følge han selv, en håpløs situasjon, så han måtte flytte inn hos meg.

Og så tok han styringen på alt.

Bare vær ærlig, sett grenser. En grense kan være at dere ikke skal sove sammen hver natt siden forholdet er så nytt. Hvor blir det av venninne dine (hvis du har noen nære) og ellers hobbyene dine i dette?

For meg ble alt borte, jeg var for ettergivende. Og livet mitt ble overkjørt.

[Gjest Gjest]

Meg over. Jeg prøvde å forklare at det gikk for fort frem, men jeg var for utydelig og han for selvsikker og jeg sliter enda med ettervirkninger. Jeg prøvde å stoppe tidlig samboerskap, men han lyttet ikke og hadde en utrolig overtalelsesevne. I dag har jeg ikke tillit til meg selv, jeg er redd for å havne i samme fella.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg sover mye hos han også, så det var litt feil å skrive at kun han sover her. Ingen av oss har mistet venner oppi dette, vi er sammen med venner fortsatt. Men hvis vi har vært sammen med venner eller drevet med andre ting på ettermiddagen er vi alltid sammen på kvelden.

Jeg elsker å være så mye sammen med han, og jeg er ikke redd for at han skal presse seg på meg og leiligheten min for tidlig egentlig. Jeg er mer redd forholdet skal bli fanget av hverdagen allerede.. Men den blir kanskje ikke det før vi må "krangle" om oppvask og klessvask?

Å bli samboere nå er helt uaktuelt, det tror jeg ikke han vil heller..

Men alt er litt rart. Selv om jeg liker det. Vanskelig å forklare..

[Gjest meg over]

Takk for svar.

Jeg sover mye hos han også, så det var litt feil å skrive at kun han sover her. Ingen av oss har mistet venner oppi dette, vi er sammen med venner fortsatt. Men hvis vi har vært sammen med venner eller drevet med andre ting på ettermiddagen er vi alltid sammen på kvelden.

Jeg elsker å være så mye sammen med han, og jeg er ikke redd for at han skal presse seg på meg og leiligheten min for tidlig egentlig. Jeg er mer redd forholdet skal bli fanget av hverdagen allerede.. Men den blir kanskje ikke det før vi må "krangle" om oppvask og klessvask?

Å bli samboere nå er helt uaktuelt, det tror jeg ikke han vil heller..

Men alt er litt rart. Selv om jeg liker det. Vanskelig å forklare..

Ja, forhold og hodestups forelskelse lar seg ikke forklare så lett

Det er positivt at dere har venner utenfor forholdet. Hva med å prøvebo sammen? Eier noen av dere, eller leier dere? Å flytte sammen for å spare penger så tidlig i et forhold vil jeg fraråde. Min eks påstod at han ikke klarte å bo sammen med kameraten sin pga for mye utartet festing, noe jeg forstod, men han hadde andre muligheter som jeg ikke så før i etterkant, så jeg lot han flytte inn.

siden jeg hadde en liten leilighet, overkjørte han meg slik at mine ting bare var å kjøre til fretex - da det ble slutt - ville han ha sine ting, men da satte jeg ned foten - for jeg hadde både sofa og stoler og div. før han kom inn og kastet alt omtrent jeg eide.

Og han måtte gi seg, dvs han måtte dele rettferdig.

Hvordan er arbeidsfordelingen hjemme hos dere - hos hverandre nå? Dere gjør vel omtrent like mye, det er vanlig i en het forelskelse, man gir begge to. Hverdagen kommer uansett. Noen har forskjellig syn på hva som er ryddig, andre er mer lik. Kvinner generelt er mer opptatt av hvordan og når ting skal gjøres i et hjem, men kvinner er også forskjellige.

Etter fem mnd ville jeg ventet litt, kanskje ett år eller to - men det er enkelt for meg å si med mine tidligere erfaringer. Det beste er å prøvebo - og beholde hver deres leilghet, evt leie ut den ene - fremleie er lov eller kan avtales - og se hvordan det går.

Lykke til. Du høres i alle fall lykkelig ut.

[Gjest ts]

Jeg er lykkelig

Vi eier begge to. Har gode jobber og tjener så vi klarer oss, så det er ikke at en av oss har det bedre eller verre enn den andre. Vi har fullt utstyrte leiligheter begge to.

Husarbeidet er fordelt utifra hvem vi er hos. Vi deler på matlaging og oppvask, men klesvask og husvask gjøres hos den enkelte. Jeg vasker mine klær hjemme, og omvendt. Samme med husvask. Så det er fortsatt ganske adskilt.

Hvis vi skulle flyttet sammen hadde nok ingen av oss solgt leiligeten med det første.. Ihvertfall ikke jeg..

[Gjest Gjest]

Det er ingen grunn til å bekymre deg over om det går for fort fram når dere vil ha det sånn begge to og dere har det bra. Hvis dere er "den rette" for hverandre, hvorfor ikke? Hvorfor ligge i hver sin seng å lengte etter den andre når dere kan være sammen? Jeg og kjæresten "flyttet sammen" etter å ha kjent hverandre i 4 uker, nå har vi vært sammen i 8 år, er godt gift og fortsatt ikke lei av hverandre Fordi dere eier hver ders leilighet er det kanskje naturlig å tenke at når dere flytter sammen "på ordentlig" selger begge hver sin og kjøper noe større sammen? Det finner dere ut av.

[Gjest Gjest]

Jeg vil vel egentlig ikke komme med noen direkte råd her, bortsett fra å tenke nøye over det hvis dere begge eier leilighet. Da blir ting plutselig mer komplisert. Men jeg kan jo dele min erfaring med deg

Jeg leide en leilighet og levde det supre singellivet etter fem år som samboer. Etter en våt kveld ble jeg med en fyr hjem, trodde jo at det bare skulle være en ons, men dagene gikk og jeg dro aldri. Hehe. Han eide hus, så jeg sa opp leiligheten etter 4uker og flyttet inn til ham. Jeg ante ikke hva jeg egentlig gikk til, var jo forelsket som fy, og folk hadde jo sitt og si om hvor raskt det gikk. MEN vi har nå vært sammen i to år, og er like forelsket. Jeg angrer ikke en dag at det gikk så fort. Men så har ingen av oss overkjørt hverandre, men tatt hensyn til hverandre. De tingene jeg hadde med som ikke har "passet" inn i huset, har vi puttet på loftet. Da er det bare å plukke det frem om det går galt en dag.

Jeg elsker det livet vi har fått sammen, og har gjort det fra dag en. Nå eide jeg ingenting og følte ikke at jeg satset så mye.

Alt er vel egentlig hva en gjør det til selv. følte ikke at hverdagen innhentet oss for fort, eller at vi ødla den første forelskelsen. Det var rett og slett bare deilig å være sammen med den som fikk det til å krible ekstra i magen hele tiden.