Ønsker å satse på familie framfor karriere

[Snop]

Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og på det velkjente veikrysset i livet hvor jeg må velge utdannelse og tenke framover. Fram til nå har jeg har ambisiøse ønsker om å bli journalist eller jobbe i utlandet, enten med bistand eller reiseliv. Kort sagt har jeg tenkt karriere, karriere, karriere.

I det siste har jeg begynt å tenke mye på den dagen vi skal stifte familie. Det er overhodet ikke noe jeg vil gjøre helt i nærmeste framtid, men jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer til dette, så mye at jeg har bestemt meg for å la det påvirke karrierevalget mitt. Jeg ønsker å velge en jobb som lar meg ha overskudd til familien, en som jeg trives i og tjener godt nok til å bidra økonomisk, men uten at jeg blir en "superkarrierekvinne", hvis dere skjønner?

Jeg sa dette til kjæresten min (vi har vært sammen i 2 år), at jeg føler at det viktigste for meg ikke lenger er å ha en toppstilling men å skape et godt hjem og at jeg ønsker å ha det som hovedmål. Dette syntes han var tullete, fordi "jeg kan jo bli så mye bedre enn en husmor".

Er jeg helt 1950 som ønsker dette? Er det ikke "lov" lenger? Akkurat nå kan jeg faktisk ikke tenke meg noe bedre og viktigere enn å bli en god mor med et koselig og rent hjem.

Kjæresten syntes det var unormalt at jeg tenker på sånt nå, og at ingen andre gjør det. Men det stemmer vel ikke? Man kan vel se litt framover selv om man ikke har ring på fingern og baby i magen?

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og på det velkjente veikrysset i livet hvor jeg må velge utdannelse og tenke framover. Fram til nå har jeg har ambisiøse ønsker om å bli journalist eller jobbe i utlandet, enten med bistand eller reiseliv. Kort sagt har jeg tenkt karriere, karriere, karriere.

I det siste har jeg begynt å tenke mye på den dagen vi skal stifte familie. Det er overhodet ikke noe jeg vil gjøre helt i nærmeste framtid, men jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer til dette, så mye at jeg har bestemt meg for å la det påvirke karrierevalget mitt. Jeg ønsker å velge en jobb som lar meg ha overskudd til familien, en som jeg trives i og tjener godt nok til å bidra økonomisk, men uten at jeg blir en "superkarrierekvinne", hvis dere skjønner?

Jeg sa dette til kjæresten min (vi har vært sammen i 2 år), at jeg føler at det viktigste for meg ikke lenger er å ha en toppstilling men å skape et godt hjem og at jeg ønsker å ha det som hovedmål. Dette syntes han var tullete, fordi "jeg kan jo bli så mye bedre enn en husmor".

Er jeg helt 1950 som ønsker dette? Er det ikke "lov" lenger? Akkurat nå kan jeg faktisk ikke tenke meg noe bedre og viktigere enn å bli en god mor med et koselig og rent hjem.

Kjæresten syntes det var unormalt at jeg tenker på sånt nå, og at ingen andre gjør det. Men det stemmer vel ikke? Man kan vel se litt framover selv om man ikke har ring på fingern og baby i magen?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og har tenkt mye på samme måten. Jeg har tenkt litt de samme tankene som din kjæreste, at "jeg kan bedre enn å bli en husmor". Men har kommet fram til at ikke er enten eller. Jeg er ferdig med en treårig høyskole utdannelse til sommern, en utdannelse som jeg tror vil gi meg en jobb jeg kommer til å trives i og som gjør at vi vi ha det helt greit økonoisk. Men jeg kommer ikke til å bli milinær, men har kommet fram til at det er viktigere for meg å ha tid til både barn når den tid kommer men også venner og familie!

[Gjest Elfrida]

Journalistyrket tror jeg fint kan kombineres med familieliv. Muligheter for hjemmekontor, fleksibel arbeidstid etc.

[Gjest Lunis]

Dette får meg til å tenke litt på en ting...

Er det sånn at om en kvinne velger karierre går det ALLTID utover barn/familie?

[Rosalie]

Dette får meg til å tenke litt på en ting...

Er det sånn at om en kvinne velger karierre går det ALLTID utover barn/familie?

Spørs vel hva man mener med karriere, det. Å satse på å bli toppelder i et konsern eller verdensannerkjent krigsjournalist vil nok måtte gå utover familien. Men det er mye mellom det og å ha en kjedelig rutinejobb hvor man jobber fra 8 til 4 mandag til fredag.

[Snop]

Dette får meg til å tenke litt på en ting...

Er det sånn at om en kvinne velger karierre går det ALLTID utover barn/familie?

Nei, men det kommer jo an på hvilken karriere

[Snop]

Journalistyrket tror jeg fint kan kombineres med familieliv. Muligheter for hjemmekontor, fleksibel arbeidstid etc.

Ja, men det kommer også an på hvilken type journalist man er. Jeg var mer inne på på tanken om å omtrent vie livet mitt til det.

[vingle]

Jeg ønsker å velge en jobb som lar meg ha overskudd til familien, en som jeg trives i og tjener godt nok til å bidra økonomisk, men uten at jeg blir en "superkarrierekvinne", hvis dere skjønner?

Akkurat nå kan jeg faktisk ikke tenke meg noe bedre og viktigere enn å bli en god mor med et koselig og rent hjem.

Jeg er i begynnelsen av 20-årene jeg også, og tenker veldig mye av de samme tankene som deg. Min mor har (av litt forskjellige grunner opp gjennom) alltid vært hjemmeværende og når jeg var yngre tenkte jeg at det var ganske gammeldags, noe det for så vidt er, men når jeg ser tilbake på oppveksten synes jeg at jeg ser mange positive verdier i å prioritere familie og hjem på den måten.

Selv ser jeg for meg å jobbe mindre mens mine fremtidige barn er små, for så trappe opp når de har gått litt på skolen kanskje... Hvis økonomien tillater det da. For meg er familie i alle fall superviktig og jeg tror ikke jeg ville følt at jeg strakk til dersom jeg skulle hatt full jobb og en familie å ta meg av i tillegg...

[Gjest Stjernedryss]

Dette får meg til å tenke litt på en ting...

Er det sånn at om en kvinne velger karierre går det ALLTID utover barn/familie?

Ja, og dette gjelder jo begge kjønn. Menn som har karriere går også glipp av mange ting fra barnas oppvekst. Klart man kan stille opp på fotballkamper ballettoppvisninger osv, men den daglige nære kontakten kan ikke kombineres med 12 timer arbeidsdager.

[Gjest Lunis]

Ja, og dette gjelder jo begge kjønn. Menn som har karriere går også glipp av mange ting fra barnas oppvekst. Klart man kan stille opp på fotballkamper ballettoppvisninger osv, men den daglige nære kontakten kan ikke kombineres med 12 timer arbeidsdager.

Jeg tenkte litt mer sånn i retning at for kvinner har jeg inntrykk av at det er enten/eller men menn kan jobbe i tilegg...

Om en kvinne velger karriere, velger hun da bort å få barn?

[Snop]

Jeg tenkte litt mer sånn i retning at for kvinner har jeg inntrykk av at det er enten/eller men menn kan jobbe i tilegg...

Om en kvinne velger karriere, velger hun da bort å få barn?

Det har vi jo allerede svart deg på, at det kommer an på hvilken karriere. Det er ikke et ja/nei-spørsmål så du kommer ikke til å få ja/nei-svar.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette har jeg også tenkt mye på. Jeg har alltid hatt lyst til å studere i utlandet, og "ende opp i den byen jeg finner det for godt". Yrkesdrømmen svingte omkring noe innenfor journalistiskk, forlag/oversetting, hobby-forfatter.

Jeg forelsket meg imidlertid i en hjemmekjær mann fra hjembygda mi, før jeg i det heletatt rakk å forlate barndomshjemmet mitt. Han har en fast og trygg jobb her, og jeg har også blitt mer og mer glad i hjemstedet mitt. Denne bygda ligger heldigvis kun en halvtimes kjøring fra en by med universitet, så jeg studerer fortsatt noe innenfor språk og litteratur, men noe "stort" blir jeg nok aldri. Har lyst til å bli lærer, og føler jeg gleder meg veldig til å komme ut i jobb.

Slik jeg legger det fram nå, høres det ut som at mannen min har valgt for meg. Det har han ikke. Jeg endret selv min oppfatning av hva et godt liv er, idet jeg møtte ham. Familie og rotfast idyll har jeg aldri tenkt på, og jeg har alltid følt at foreldrene mine er kjedlige som liksom endte opp 1 km fra der de ble født.

I dag er vi gift og har et lite barn sammen. Jeg er enda kun 22 år, og vi planlegger neste barn idet jeg er ferdig med studiene.

Jeg har et ekstremt godt liv. Det er raske dager, mye slit, mye action og mye å lære, men på en helt annen måte enn om jeg skulle backpacket eller studert i Australia. For mange høres dette sikkert helt avstumpet og gammeldags ut, men jeg er veldig lykkelig over at jeg valgte som jeg gjorde. I dag er det utenkelig for meg å kanskje skulle vente med barn til at jeg blir 35+. Det går fint å kombinere barn med både karriere og reiseliv, men det blir selvsagt på en helt annen måte.

Du må ikke bli hjemmeværende husmor, men for barnas skyld håper jeg at iallefall en av dere har mulighet til å i det minste ha redusert stilling de første årene. Jeg var heldigvis aldri "nøkkelbarn", og det skal heller aldri mine barn bli.

Jeg ønsker deg lykke til i ditt valg av utdanning, og at du klarer å velge en middelvei som gjør hele deg lykkelig, og ikke kun karrierestreberen eller husmoren i deg.

[Vera Vinge]

Jeg sliter litt med å se problemstillingen her (i dette konkrete eksempelet, ikke at folk kan slite med problemstillingen "gjøre betydelig karriere vs. ha tid til barn"). Du sier at det å stifte familie ligger et stykke fram i tid. Noe som vil si at du har all mulighet til å jobbe utenlands før den tid, hvis du vil. Når du får barn, kan du da søke deg mot noe mer familievennlig. Er det sånn at du lurer på om du burde velge bort en journalistutdanning, fordi du en dag vil ha barn?

Jeg skjønner altså ikke dette med å være husmor, som du nevner. Er man husmor fordi man har en 8-16-jobb? Jeg vil da si at det er ganske normalt. Eller snakker du virkelig om å ikke ta utdannelse, fordi du en dag ønsker å være hjemme på fulltid i flere år?

[Gjest Gjest]

Husk at barna dine bare er små noen få år. Hva skal du gjøre når barna blir store?

Det går helt fint an å være journalist og samtidig ha mye tid til barna. Jeg har en venninne som jobber som frilansjournalist. Hun har hjemmekontor, og klarer til og med å kombinere jobb og barn ved at hun dekker alle arrangementene ungene er med på (tenk det, få betaling for å se på fotballkampene til guttungen).

Det å bli journalist betyr ikke at du MÅ jobbe 16 timer i døgnet. Det er veldig mye som ligger imellom å være hjemmeværende med lite utdanning, og jobbe-døgnet-rundt-karrierekvinne.

Å velge vekk yrker du kunne tenke deg å jobbe med på grunn av familie blir tullete. Det synes jeg virkelig. Helt greit at folk velger å jobbe reduserte timer, eller være hjemme med barna når de er små. Men hva deretter? Skal du være hjemmeværende resten av livet, og bli minstepensjonist? Skal du sitte i en jobb du ikke liker noe særlig? Hvorfor det, når det er fullt mulig å kombinere jobb du liker med godt familieliv?

[Gjest kontorrotte]

Er det ikke slik for de fleste av oss? Når vi studerer, er unge og målbevisste drømmer vi om et spennende yrkesliv der vi reiser rundt om i verden, brenner for vårt fag og springer opp karrierestigen. Ingenting er umulig. Og vi avskyr A4-livet til våre forfedre.

Men, så plutselig innhenter virkeligheten oss, og vi sitter der med unger, huslån og forpliktelser. Vi lar oss visne bort som grå, kjedelige rotter og etterlater oss bare en tørr lort når vi går av med pensjon.

Ts, er vel like greit å komme ned på landjorda. Men glem ikke at man fort faller utenfor dersom man blir gående for mange år hjemme. Dette gjelder vel både faglig og med tanke på opparbeiding av pensjonspoeng.

[Caramba]

Jeg ser heller ikke problemet i det konkrete tilfelle. Det kvinner ofte gjør og som fører til "tidsklemme" er å velge lite fleksible yrker med liten grad av selvbestemmelse. Journalist er mye bedre for å kombinere med familie siden du sikkert kan jobbe selvstendig og være hjemme når du må.

[Gjest kontorrotte]

Men utdanning som journalist kan jo gi mange muligheter. Trenger ikke jobbe på toppen.

En venninne av meg (utd. journalist) sa forresten opp jobben i en storavis pga at hun ikke fikk til å kombinere jobb og familie. Ble alt for mye tidspress + at hun feks måtte av gårde og dekke en drapssak akkurat når ungene skulle hentes på sfo.

[Snop]

Jeg har aldri sagt at jeg skal hverken være hjemmeværende, eller jobbe med noe jeg egentlig ikke vil Har heller ikke lagt helt fra meg journalistikken, men "jeg skal bli hardtjobbende superjournalist på kontor i en storby, gjerne i utlandet"-tankene.

Flere av dere poengterer at det finnes en ting mellom hjemmeværende/kjedelig liv og det å fyke rundt med jobben 10-12 timer per dag. Jeg vet det! Og det er nettopp det som er poenget mitt også. Jeg har bestemt meg å gå for mellomtingen mens kjæresten min synes jeg bør satse på ekstremen.

Forstår dere bedre nå?

[Gjest Gjest]

Du skrev i startinnlegget at du tenkte å la det påvirke valg av utdanning. Og da gir du jo inntrykk av at du velger vekk drømmeyrket.

Jeg skjønte enda mindre nå egentlig :flire: Hva mener du med at du har tenkt å la familieplanene påvirke valg av utdanning?

Helt ok at du ikke har lyst til å kjøre full guffe på karriere, men slik du formulerte deg så høres det ut som om du ikke har tenkt å gjøre karriere i det hele tatt, men bli hjemmeværende e.l. Og om du formulerer deg slik til kjæreste og venner, så får de vel samme inntrykket som meg.

[Gjest kontorrotta]

Jeg har aldri sagt at jeg skal hverken være hjemmeværende, eller jobbe med noe jeg egentlig ikke vil Har heller ikke lagt helt fra meg journalistikken, men "jeg skal bli hardtjobbende superjournalist på kontor i en storby, gjerne i utlandet"-tankene.

Flere av dere poengterer at det finnes en ting mellom hjemmeværende/kjedelig liv og det å fyke rundt med jobben 10-12 timer per dag. Jeg vet det! Og det er nettopp det som er poenget mitt også. Jeg har bestemt meg å gå for mellomtingen mens kjæresten min synes jeg bør satse på ekstremen.

Forstår dere bedre nå?

Er vel bare du selv som kan ta et valg. Men jeg syns du er fornuftig som ser at det kan være utfordrende å kombinere toppkarriere og familie. Mitt råd er at du tar utdanningen og at du gir jernet. Vegen blir til mens du går, viser det seg at det blir for tøft er det lov å stoppe opp og spørre om valgene er rett.